Justisminister Aure uttalte i en pressemelding 6. mai 1998 følgende:
Dette utsagn er egentlig en selvsagt holdning fra en justisminister,
men var nødvendig fordi det var spekulasjoner om at justisministeren
ville gi opphold til den såkalte Gholam-familien etter
at denne familien hadde utnyttet alle muligheter for å sikre
seg opphold i Norge på feilaktige premisser. Om denne familien
spesielt pekte justisministeren den 6. mai på:
Basert på disse synspunkter fastholdt altså justisministeren
at familien Gholam skulle returneres til sitt hjemland Pakistan,
og særlig når pakistanske myndigheter ville bistå med
dokumenter for hjemsendelsen. Det er derfor direkte sjokkerende
når det den 17. desember blir offentliggjort at Regjeringen allikevel
vil gi familien opphold i Norge. Samtidig gjøres det kjent
at en rekke andre, tilsammen rundt 250 personer, som også har
begått grove brudd på norsk lov, belønnes
med opphold i Norge.
Stortinget kan ikke passivt være vitne til at landets
justisminister nå aktivt belønner personer som har
begått det justisministeren selv kaller grove brudd på en
norsk lov. Når man ser hele saken i sammenheng er det
helt uforståelig å akseptere statsrådens
handlemåte. Derfor gjengis Justisdepartementets pressemelding
og bakgrunnsnotatet fra 6. mai 1998 om familien Gholam og det såkalte
Quetta-prosjektet:
«Pressemelding
Nr. 24/98
6. mai 1998
Familien Gholam får ny utreisefrist
Pakistanske myndigheter har bekreftet at familien Gholam er pakistanske
statsborgere og vil bli akseptert ved retur til Pakistan. Justisdepartementet
har gitt familien frist til å returnere til Pakistan innen
mandag 11. mai 1998.
Det pakistanske utenriksministeriet har instruert den pakistanske
ambassade i Oslo om å være behjelpelig med å få utstedt
de nødvendige reisedokumenter for familiens retur til Pakistan.
Etter at pakistanske immigrasjonsmyndigheter hadde gitt klarsignal
ble familien forsøkt sendt til Pakistan i mai 1997, men
ble likevel avvist på flyplassen i Karachi.
Justisminister Aud-Inger Aure peker på at denne saken
omhandler grove brudd på utlendingsloven ved at familien
Gholam har gitt uriktige opplysninger om sin identitet og nasjonalitet
til norske utlendingsmyndigheter. Dette var opplysninger som var
avgjørende for at familien i sin tid ble gitt oppholdstillatelse
i Norge.
- Vi kan ikke godta at utlendinger ved bruk av uriktige opplysninger
skaffer seg et oppholdsgrunnlag i Norge. Vernet av asylinstituttet
tilsier at misbruk ved ulovlig innvandring og menneskesmugling tas
alvorlig, sier justisministeren.
Pakistanske statsborgere
Familien fikk i oktober 1996 tilbakekalt sine oppholdstillatelser
og ble utvist fra Norge. Justisdepartementets vedtak er to ganger
prøvd av domstolene. Oslo namsrett la i mai 1997 til grunn
at familien Gholam er pakistanske borgere. Ved Borgarting lagmannsretts
kjennelse av 23. juni 1997 ble namsrettens beslutning stadfestet.
Familien Gholam hevdet da de uten reisedokumenter kom til Norge
i 1990 (far) og 1993 (mor og fire barn) at de var fra Afghanistan.
Gholam Hussain ble innvilget oppholdstillatelse grunnet manglende
returmulighet, og ektefellen og barna fikk oppholdstillatelse i
familiegjenforening. Senere har det fremkommet at familien kom til
Danmark på visum som pakistanske borgere for å besøke
slektninger der. Visumsøknadene er senere gjenfunnet.
Familien ble forhåndsvarslet om tilbakekall av tillatelser
og utvisning i oktober 1995. Gholam Hussain hadde da vært
i Norge i knapt fem år, mens ektefellen og barna hadde
vært i landet i to år, og hadde hatt gyldig tillatelse
i ett og et halvt år. Justisdepartementet har senere vurdert
familiens saker påny, men kommet frem til at familien ikke
har grunnlag for opphold i Norge.
Etter lagmannsrettens kjennelse i 1997 har barna på nytt
søkt om oppholdstillatelse som afghanske borgere. Ved departementets
vedtak av i dag er søknadene blitt endelig avslått.
Justisdepartementet har ved denne vurderingen lagt vekt på at
hjemreisen til Pakistan ikke medfører en familiesplittelse
og at barna har levd mesteparten av sitt liv i Pakistan, hvor de
også har stor slekt.
Gholam-familien og Quetta-prosjektet - bakgrunnsnotat
Utlendingsmyndighetene har siden 1988/89 hatt mistanke
om at en rekke afghanske asylsøkere i Norge - av hazara-opprinnelse
- er pakistanske borgere fra byen Quetta. I årene 1991
- 1995 ble i alt 27 påståtte afghanske asylsøkere
avslørt som pakistanske borgere (og etniske hazara) fra
Quetta, før det ble fattet vedtak. De fleste ble sendt
tilbake til Pakistan, et par forsvant.
På bakgrunn av konkrete opplysninger omkring dette forholdet
ble det høsten 1994 satt i gang et samarbeid mellom Utlendingsdirektoratet
og KRIPOS - det såkalte Quettaprosjektet. Det ble gjennomført
et omfattende etterforskningsarbeid med bl.a. tilleggsavhør,
språktester, beslag av omfattende bevismateriale og innhenting
av visumsøknader i Danmark og Pakistan. KRIPOS samarbeidet
med flere politidistrikt i Norge, danske utlendingsmyndigheter og
danske Kripos.
I desember 1994 ble det gjennomført en tjenestereise
til Quetta med representanter fra Utlendingsdirektoratet, Justisdepartementet
og den norske ambassaden i Islamabad. Av de 14 enkeltsakene som
ble undersøkt, viste det seg at 13 var pakistanske borgere. Disse
opplysningene er senere bekreftet av den videre etterforskningen.
I april 1996 reiste representanter for Utlendingsdirektoratet
og KRIPOS til Islamabad. Det ble foretatt kontroll av omkring 21
000 visumsøknader til Norden og Tyskland. Det ble gjenfunnet
over 500 søknader fra personer fra Quetta. Av disse ble
ca. 40 personer identifisert som pakistanske borgere, men bosatt
i Norge som borgere av Afghanistan. De involverte hadde kommet til
Danmark på pakistanske pass og visum for å besøke
familie. Deretter var de blitt smuglet til Norge for å dukke
opp som papirløse afghanske asylsøkere som hevdet
at de hadde reist ut via Iran.
Etterforskningen i Quetta-prosjektet har vist at det har foregått
en omfattende, systematisk og godt organisert menneskesmugling og
illegal innvandring fra Quetta til Norge. De involverte er ikke
flyktninger. Det er ingenting i sakene som tyder på at
de har hatt behov for beskyttelse. De har fått oppholdstillatelse på grunnlag
av falsk forklaring både om nasjonalitet, identitet, reiserute
og asylgrunnlag for øvrig. Menneskesmugling er ulovlig
og belagt med straffeansvar. Allmennpreventive hensyn og vernet
av asylinstituttet tilsier at opplysninger om menneskesmugling tas
alvorlig av norske utlendingsmyndigheter.
Quetta-prosjektet - antall saker
Vedtak fattet i UDI:
UDI har forhåndsvarslet 44 pakistanere, som i Norge
har utgitt seg for å være afghanere, om utvisning
på grunn av brudd på utlendingsloven. UDI har fattet
32 vedtak om utvisning i Quetta-saker.
Vedtak fattet i Justisdepartementet:
Justisdepartementet har i alt fattet 18 vedtak i Quetta-saker.
I 16 saker er det fattet vedtak om utvisning. I en sak er norsk
statsborgerskap tilbakekalt. I en sak fikk en pakistansk kvinne
avslått sin søknad om fornyet oppholdstillatelse
i familiegjenforening. Hun er gift med en utvist pakistaner tilknyttet
Quetta-prosjektet.
Ubehandlede saker:
Justisdepartementet har 13 utvisningssaker i Quetta-prosjektet
til behandling. Tilknyttet disse er sju saker om tilbakekall av
oppholdstillatelse, eventuelt bortfall av tillatelse. Flere av disse
sakene gjelder pakistanske borgere som har kommet til Norge i familiegjenforening.
Antall hjemsendte:
Seks personer med hazara-bakgrunn er hjemsendt til Quetta. Flere
av de hjemsendte innrømmet at de var pakistanske borgere.
Antall rettssaker:
I alt seks Quetta-saker har vært prøvd for
domstolene. Det foreligger tilsammen 10 dommer og kjennelser. Staten
ved Justisdepartementet er frifunnet i samtlige saker.
Hazara-befolkningen
Hazaraene er et folk av mongolsk opprinnelse. Hazaraene oppfatter
seg som etterkommere av 1000 soldater som Djengis Khan, ifølge
legenden, etterlot i Afghanistan.
Hazaraene er nå bosatt i både Afghanistan,
Iran og Pakistan. Deres forfedre innvandret fra Afghanistan for
ca. 100 år siden. Det eksisterer ikke nøyaktige
tall med hensyn til hvor mange hazaraer som bor i Pakistan. Det
er anslått at det dreier seg om omkring 100 000,
mens andre hevder at de utgjør tilsammen 200 000.
Det er tradisjonelt nær kontakt mellom hazaraene i Pakistan,
både kulturelt, politisk og religiøst. Pakistanske
hazaraer har dari - en persisk dialekt - som morsmål, og
de er shia-muslimer. De fleste hazaraer bor i byen Quetta i provinsen
Baluchistan. Det finnes også hazaraer som er bosatt i Sind-provinsen. Hazaraene
i Pakistan er ikke forfulgt og kan som pakistanske borgere, bosette
seg hvor de vil i eget land.
Gholam-familien - rettslig utgangspunkt
Etter norsk lov er utlendinger som søker asyl eller oppholdstillatelse
i Norge forpliktet til å oppgi korrekt identitet og nasjonalitet,
og ellers forklare seg sannferdig til norske myndigheter, jf utlendingsloven § 44. Det
er anledning til å trekke tilbake tillatelser som er gitt
for eksempel på bakgrunn av falsk forklaring, samt utvise
på grunn av brudd på utlendingsloven. De aktuelle
bestemmelsene er utlendingsloven § 13
og utlendingsforskriften § 50 (tilbakekall) og utlendingsloven § 29 (utvisning).
Justisdepartementet har i sin vurdering og beslutning i Gholam-saken
(og andre lignende saker) lagt stor vekt på almenpreventive
hensyn. Stortinget har vedtatt at illegal innvandring og menneskesmugling er
ulovlig og belagt med straffeansvar; utlendingsloven § 47.
Et forslag om å innføre en fem års
foreldelsesregel for å kunne tilbakekalle tillatelser gitt
i medhold av utlendingsloven har vært på høring
og er nå til vurdering i departementet. I forslaget er
det gjort unntak for utlendinger som har fått tillatelse
etter å ha oppgitt falsk identitet og nasjonalitet.
Nærmere om Gholam-saken
Gholam-saken er en del av Quetta-prosjektet. Gholam Hussain kom
til Norge, som asylsøker, i 1990 uten reisedokumenter.
Han hevdet at han var fra Afghanistan. Han ble i likhet med mange
likesinnede innvilget oppholdstillatelse grunnet manglende returmuligheter.
Senere har det fremkommet at Gholam kom til Norge via Danmark. Han
kom til Danmark på visum som pakistansk borger for å besøke
en slektning. Visumsøknaden til Danmark er senere gjenfunnet.
I 1993 kom Gholams ektefelle og fire barn til Norge. De hadde
ingen reisedokumenter, men hevdet at de var afghanske borgere. Ektefellen
og barna fikk oppholdstillatelse i mai 1993 i familiegjenforening. Det
har senere fremkommet at ektefellen og barna også kom via
Danmark på visum som pakistanske borgere for å besøke
slektninger der. Visumsøknadene til Danmark er senere gjenfunnet.
I desember 1994 foretok politiet en ransaking - godkjent av retten
- i familiens hjem. Det beslaglagte materialet var meget omfattende
og et viktig bevis i saken. Familiens tilknytning til Pakistan er
godt dokumentert. Det var intet i materialet som knyttet familien til
Afghanistan.
Familien ble forhåndsvarslet om tilbakekall av tillatelser
og utvisning i oktober 1995. Gholam Hussain hadde da vært
i Norge i fem år, mens ektefellen og barna hadde vært
i landet i 2 år, og hadde hatt gyldig tillatelse til opphold
i omkring 1 og 1/2 år. Utlendingsdirektoratet
trakk familiens tillatelser tilbake i januar 1996, og fattet samtidig
vedtak om utvisning. Disse vedtakene ble opprettholdt av Justisdepartementet
i oktober 1996. Begjæring om omgjøring ble avslått
i januar 1997.
I vurderingen av om utvisningen av familien er et uforholdsmessig
inngrep, har en for Gholam Hussains vedkommende, blant annet lagt
vekt på at han kom til Norge i voksen alder, 38 år
gammel. Han har hele tiden vært klar over at hans opphold
i Norge bygger på uriktige forutsetninger. Han har ikke
hatt arbeid, og han var i retten ikke i stand til å forklare
seg på norsk, til tross for 7 års botid. Ektefellen
kom til Norge først da hun var 41 år gammel.
I Namsrettens kjennelse fra mai 1997 fikk staten medhold i at
familien kunne sendes ut av landet. Etter at pakistanske immigrasjonsmyndigheter
hadde gitt klarsignal ble familien forsøkt sendt til Pakistan
i mai 1997, men ble likevel avvist på flyplassen i Karachi. Namsrettens
kjennelse ble opprettholdt i kjennelse fra Borgarting lagmannsrett
i juni 1997.
Etter lagmannsrettens kjennelse har barna på nytt søkt
om oppholdstillatelse som afghanske borgere. Søknadene
er blitt endelig avslått av Justisdepartementet i dag.
Det er lagt vekt på at hjemreisen til Pakistan ikke vil
medføre en familiesplittelse. Barna har også levd
mesteparten av sitt liv i Pakistan hvor de har stor slekt. Videre
har en lagt vekt på at foreldrene selv må ta et
visst ansvar for den situasjonen som familien samlet sett har kommet
opp i.
Departementet har imidlertid funnet å ville omgjøre
de tidligere utvisningsvedtakene for barna. Barna er således
oppholdsnektet, men ikke utvist slik som foreldrene.»
Når man etter denne meget grundige gjennomgang av saken
nå opplever at Justisdepartementet ikke raskt iverksatte
utsendelse til Pakistan, men i stedet først somler med
gjennomføringen av sine egne vedtak for deretter å snu
trill rundt et halvt år senere, er det fullstendig uakseptabelt.
Pressemeldingen av 17. desember 1998 lyder slik:
«Pressemelding
Nr.: 64-98
Dato: 17.12.1998
Familien Gholam får bli
Fida Hussain, også kjent her i landet som Gholam, får
med sin familie bli i Norge. Regjeringen gir et betinget amnesti,
som også omfatter andre utlendinger som er berørt
av de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene. Det vil si pakistanske
borgere som hevder å være fra Afghanistan (Quetta-området)
og thailandske borgere som hevder å være fra Laos. – Jeg
presiserer at amnestiet er en engangsforeteelse og besluttet under sterk
tvil, sier justisminister Aud-Inger Aure.
De utlendingene som bor i Norge og omfattes av Quetta- og Laos-prosjektene,
kan dermed bli innvilget opphold etter nærmere bestemte
retningslinjer. Begrunnelsen er den lange faktiske botiden og tilknytningen
de aller fleste har i Norge, uten at tillatelsen er trukket tilbake
eller at hjemsendelse er iverksatt. Det er også lagt stor
vekt på hensynet til barna.
Amnestiet gjelder ikke personer som er hjemsendt, har reist frivillig
eller kan utvises på grunn av andre straffbare handlinger
enn brudd på utlendingsloven. Ved eventuelle straffbare
forhold i fremtiden vil de vanlige reglene for utvisning også gjelde
for denne gruppen.
– Det er en forutsetning at norske myndigheter kjenner
nasjonaliteten og identiteten til de utlendinger som bor i Norge.
Det er på det rene at alle de personer som er knyttet til
Quetta- og Laos-prosjektene, skaffet seg opphold i Norge ved hjelp
av falsk nasjonalitet, identitet og forklaring. Arbeidet med å avdekke
deres rette nasjonalitet og identitet har derfor vært riktig
og nødvendig, sier justisminister Aure.
– Når jeg likevel har tatt beslutningen om
amnesti, skyldes det at disse sakene er spesielle. Jeg har lagt særlig
vekt på den lange botiden og tilknytningen de aller fleste
har i Norge. Noen av familiene har bodd opp til 12 år her
i landet uten at endelig vedtak er fattet eller at negative vedtak
har latt seg gjennomføre. Disse tilbakekalls- og utvisningssakene
ble i stor grad først påbegynt for fire år
siden.
Jeg har også lagt vekt på at gruppene omfatter mange
barn. Det er dessuten et begrenset antall saker og personer det
dreier seg om - i alt rundt 250 personer - og nå må det
være riktig å få avsluttet disse sakene.
Vi regner imidlertid med at disse personene nå medvirker
til å avklare sin rette identitet. Andre enkeltsaker vil
bli konkret og individuelt vurdert som før, sier statsråden.»
Når justisminister Aure utviser et slikt uakseptabelt
politisk skjønn må det virke som et slag i ansiktet på de
mange tjenestemenn som har arbeidet med Quetta- og Laos-prosjektene
og det vil være sterkt demotiverende for alle embets- og
tjenestemenn som gjør sitt beste for å håndheve
norsk lov på en konsekvent måte. I tillegg vil
en stadfestelse av denne radikale omlegging av gjennomføringen
av norsk utlendingslov ytterligere forsterke bildet av Norge som et åpent
land for asylinnvandring. Dette bildet er dokumentert i Aftenposten
17. desember 1998 som viser en økning på 308 pst.
asylsøkere fra 1997 til 1998.