Dagens bidragsordning, statlige overføringer og skatteordninger
fokuserer ensidig på omsorgspersonens økonomi.
Det taes overhodet ikke hensyn til den bidragspliktiges økonomiske
evne, fordi prosentsatsene på 11, 18 og 24 pst. av bruttolønn
kreves inn uansett levevilkår til den bidragspliktige.
At en slik ordning fører til mange skjeve og vanskelige
situasjoner burde ikke være vanskelig å forstå.
Ordningen tar heller ikke hensyn til den bidragsberettigedes økonomi
eller hva de faktiske utgifter til barn egentlig er. Mange sosialkontorer
betaler derfor i dag bidraget for mange arbeidsledige.
Bidraget fastsettes av bidragsfogden ved trygdekontorene og innkreves
av Innkrevningssentralen i Bjørnevatn. Vanlige lønnsmottakere
blir trukket i lønnen på lik linje med skatt hvis
ikke en frivillig ordning er inngått. Når bidragsbeløpet
bestemmes av bidragsfogden er det ikke adgang til å bestemme
bidrag som er lavere enn prosentsatsene. Foreldrene kan bestemme
bidragets størrelse seg imellom, men det kan ikke være
mindre enn minstebidraget. Ca .1/3 har en slik ordning.
Bidraget innkreves med basis i barnelovens § 51 som
sier at begge foreldre skal yte etter evne til barnets oppvekst.
Basert på dagens prinsipp hvor den bidragsberettigedes
inntekt ikke teller, er denne paragrafen satt til side (Lucy Smith/Peter
Lødrup; Barn og Foreldre).
Dagens bidragsordning tar heller ikke hensyn til antall samværsdager
(unntak over 150 dager), reiseavstand, foreldrenes lønn,
nye samboere etc. Noe som etter forslagsstillernes mening burde
være en selvfølge hvis man ønsket å sette
barnets rett til og behov for samvær i fokus, samt følge
hovedprinsippet gitt i barnelovens § 51.
Det eneste det fokuseres på er den bidragspliktiges
bruttoinntekt og selv her har man nylig introdusert en metode for
fastsettelse og innkrevingsmåte som gir mange uheldige
resultater. Bidraget blir nå automatisk fastsatt om våren
ut fra fjorårets bruttolønn, noe som fører
til at mange betaler for mye eller for lite året etter
avhengig av det aktuelle årets lønnsutvikling.
En slik metode kan sammenlignes med at skattesatsen for et år
bestemmes av skattemyndighetene på begynnelsen av året
basert på fjorårets inntekt og at det fastsatte
månedlige beløpet må betales helt til
behandlingen av en endringssøknad er ferdig. Det gjøres
heller ingen beregninger på slutten av året om
man har penger til gode eller skylder penger ut ifra de faktiske
lønnsinntekter det aktuelle året.
Ifølge barneloven, så skal begge foreldre betale etter
evne til barnets opphold. Med dagens system er de faktiske utgifter
(utgifter til barna) overhodet ikke med i bidragsordningen. Dette
mener forslagsstilleren fører til at det i de langt fleste
tilfeller blir betalt et alt for høyt bidrag, noe som fører
til et høyt konfliktnivå foreldrene imellom.
Det er nemlig ikke uten grunn at Regjeringen i forbindelse med
tvungen mekling nå har pålagt Familierådgivningskontorene
ikke lenger å informere foreldrene om de økonomiske
konsekvensene av den avtalen de inngår om barna vil få.
Erfaringene tyder nemlig på at foreldrene har en tendens
til å bli uenige når de blir fortalt hvordan økonomien
vil bli ifølge avtalen de er blitt enige om.
Beregninger foretatt av tidsskrifter og aviser som Dine Penger,
Kapital og Aftenposten har vist at dagens bidragsordning gir til
dels store utslag på foreldrenes økonomi, avhengig
av om man får omsorgen eller ikke. Ingen har bestridt disse
tallene.
Beregninger viser nemlig at de fleste bidragspliktige med normalt
samvær, gjennomsnittlig industriarbeiderlønn (190 000
kroner) og to barn har så dårlig økonomi
etter å ha betalt skatt og barnebidrag, at samværene
ikke kan la seg gjennomføre på en forsvarlig måte
eller i det hele tatt la seg gjennomføre.
Forslagsstillerne viser til rapporten «Levekår
i barnefamilier etter skilsmisse» som er utarbeidet for stiftelsen
for samfunns- og næringsforskning på bestilling
av Sosial- og helsedepartementet. I denne rapporten har forskerne
sammenlignet «ekvivalensinntekten» til ulike grupper:
gifte, skilte, foreldre med daglig omsorgsansvar og foreldre uten.
Rapporten viser tydelig at skilte uten omsorgsrett har klart
minst å rutte med. Når man vet at skilsmisser
i 1997 utgjorde 42 pst. i forhold til giftemål og sammen
med dette tar i betraktning at hyppigheten av brudd i samboerskap
i forhold til skilsmisser er 2 til 3 ganger høyere, er
det lett å konkludere med at det er mange mennesker som
kommer under kategorien «uten omsorgsrett».
Denne rapporten viser at fire av ti mødre, og to av ti
fedre uten daglig omsorg for barna har like lite eller mindre penger
til personlig forbruk enn minstepensjonistene.
Foreldre med den daglige omsorgen for barna kommer klart best
ut. Kvinner uten det daglige ansvaret for barn må i gjennomsnitt
klare seg med halvparten av det kvinner med ansvar for barn har.
Blant menn er situasjonen at fedre uten omsorg har i gjennomsnitt
37 pst. mindre å rutte med enn menn med et daglig omsorgsansvar.
Prosjektleder og førsteamanuensis Sigve Tjøtta ved
Institutt for økonomi ved Universitetet i Bergen sier undersøkelsen
viser at omsorgspersonene sitter igjen med et vesentlig større
beløp til personlig forbruk. Egentlig bekrefter denne undersøkelsen
det man har visst lenge, nemlig at inntektsutviklingen har stått
stille i flere år, mens den har økt for bidragsmottakere.
Det er også ganske klart at utgiftene til barn er større
når de går i barnehage enn når de går
i skole samtidig som utgiftene er større når de
er tenåringer enn når de er mindre. I Sverige
fastsetter Riksdagen hvert år hva det koster å ha
barn på de forskjellige alderstrinn. Forslagsstilleren
mener at bidraget skal reflektere de faktiske kostnader og dermed
variere som følge av barnets alder.
Dagens bidragsordning tar kun hensyn til de dagene barna er hos
omsorgspersonen, og fokuserer overhodet ikke på de 100-120
dagene de er hos den bidragspliktige. Overskuddet som tilkommer
den bidragsberettigede vil kun komme barna til gode de 240-260 dagene
de er der og ikke de 4 månedene de er hos den bidragspliktige.
Det er først når samværet har nådd
150 dager at det blir endringer. Endringen som da skjer er at omsorgspersonen
må betale bidrag til den bidragspliktige etter de samme
betingelser som den bidragspliktige. I tillegg mottar den bidragspliktige
halve barnetrygden. Svært mange foreldre som praktiserer
denne ordningen synes dette er en god ordning. I tillegg får de
skatteklasse 2 annethvert år.
Denne grensen på 5 måneder er for øvrig
meget rigid, noe som får mange uheldige utslag. Er samværet
på 149 dager brukes dagens ordning. Øker man samværet
1 dag iverksettes ovennevnte prinsipper, noe som fører
til at den bidragspliktige får bedret sin økonomi
med ca. 50 000 kroner i året og omsorgspersonen
svekket sin økonomi tilsvarende. Hvilke merutgifter en
bidragspliktig har denne ene dagen eller hvilke mindre utgifter
omsorgspersonen har den ene dagen kan man saktens lure på.
Dagens ordning betyr at en bidragsberettiget som er alene med
ansvaret for barna hele året, mottar det samme bidrag som
en hvor normalt samvær praktiseres. Det sier seg selv at
slike rigide regler kan være meget uheldige og kan påvirke
et naturlig samarbeid mellom foreldrene. Resultatet kan bli stor
vinningseffekt samt lav betalingsmoral.
Mange barn er også rettsløse, fordi svært
mange bidragspliktige ikke har råd til å betale
utgifter i forbindelse med problemer omkring samværsretten. Samværsboikott
og problemer rundt samvær er utbredt, og det er den bidragspliktige
som må ta opp saken og ta sin del av omkostningene. Å si
at bidraget i disse tilfellene kommer barna til gode, kan umulig være
riktig. Her mener forslagsstillerne man burde vurdere innføring
av fri rettshjelp for å sikre barnets rettigheter, men
samtidig må betaling av bidraget være fleksibelt
i slike situasjoner. Det er tross alt den bidragspliktige som har
i oppgave å ivareta barnas rettssikkerhet slik systemet
er i dag.
Tall fra Familierådgivningskontoret i Stavanger viser
at det er like mye far som ønsker mekling pga. samværsproblemer
som mor pga. manglende oppfølging fra far.
Norge er et langstrakt land med store avstander og transportutgifter.
Den som får daglig omsorg kan bosette seg hvor som helst
i landet uten at den bidragspliktige kan motsette seg dette. Det
er den bidragspliktige som må betale reisene i forbindelse med
samvær uten kompensasjon i form av lavere bidrag eller
fradrag i inntekt.
Store avstander er derfor en årsak til at mange barn
mister kontakten med en av sine foreldre. Å bli pålagt å betale
et stort bidrag med den følge at man mister kontakten med
sine egne barn, er en hån mot både barn og foreldre.
Etter forslagsstillernes mening er det et stort behov for at
denne regelen endres. Hvis for eksempel den bidragspliktige bor
i Halden må omsorgspersonell be om lov for å kunne
flytte over grensen til Strømstad, men ønsker
omsorgspersonen å flytte til Alta, kan han gjøre
det på dagen. Det skulle være liten tvil om hvor
samværet ville fungere best.
Foreldrene er etter loven gjensidig ansvarlig for at samværet
skal fungere. Da må det også være naturlig
at utgiftene i forbindelse med henting og bringing deles.