2.1 Bidragsfastsettelse og innkreving

Dagens bidragsordning, statlige overføringer og skatteordninger fokuserer ensidig på omsorgspersonens økonomi. Det taes overhodet ikke hensyn til den bidragspliktiges økonomiske evne, fordi prosentsatsene på 11, 18 og 24 pst. av bruttolønn kreves inn uansett levevilkår til den bidragspliktige. At en slik ordning fører til mange skjeve og vanskelige situasjoner burde ikke være vanskelig å forstå. Ordningen tar heller ikke hensyn til den bidragsberettigedes økonomi eller hva de faktiske utgifter til barn egentlig er. Mange sosialkontorer betaler derfor i dag bidraget for mange arbeidsledige.

Bidraget fastsettes av bidragsfogden ved trygdekontorene og innkreves av Innkrevningssentralen i Bjørnevatn. Vanlige lønnsmottakere blir trukket i lønnen på lik linje med skatt hvis ikke en frivillig ordning er inngått. Når bidragsbeløpet bestemmes av bidragsfogden er det ikke adgang til å bestemme bidrag som er lavere enn prosentsatsene. Foreldrene kan bestemme bidragets størrelse seg imellom, men det kan ikke være mindre enn minstebidraget. Ca .1/3 har en slik ordning.

Bidraget innkreves med basis i barnelovens § 51 som sier at begge foreldre skal yte etter evne til barnets oppvekst. Basert på dagens prinsipp hvor den bidragsberettigedes inntekt ikke teller, er denne paragrafen satt til side (Lucy Smith/Peter Lødrup; Barn og Foreldre).

Dagens bidragsordning tar heller ikke hensyn til antall samværsdager (unntak over 150 dager), reiseavstand, foreldrenes lønn, nye samboere etc. Noe som etter forslagsstillernes mening burde være en selvfølge hvis man ønsket å sette barnets rett til og behov for samvær i fokus, samt følge hovedprinsippet gitt i barnelovens § 51.

Det eneste det fokuseres på er den bidragspliktiges bruttoinntekt og selv her har man nylig introdusert en metode for fastsettelse og innkrevingsmåte som gir mange uheldige resultater. Bidraget blir nå automatisk fastsatt om våren ut fra fjorårets bruttolønn, noe som fører til at mange betaler for mye eller for lite året etter avhengig av det aktuelle årets lønnsutvikling. En slik metode kan sammenlignes med at skattesatsen for et år bestemmes av skattemyndighetene på begynnelsen av året basert på fjorårets inntekt og at det fastsatte månedlige beløpet må betales helt til behandlingen av en endringssøknad er ferdig. Det gjøres heller ingen beregninger på slutten av året om man har penger til gode eller skylder penger ut ifra de faktiske lønnsinntekter det aktuelle året.

2.2 Faktiske kostnader

Ifølge barneloven, så skal begge foreldre betale etter evne til barnets opphold. Med dagens system er de faktiske utgifter (utgifter til barna) overhodet ikke med i bidragsordningen. Dette mener forslagsstilleren fører til at det i de langt fleste tilfeller blir betalt et alt for høyt bidrag, noe som fører til et høyt konfliktnivå foreldrene imellom.

Det er nemlig ikke uten grunn at Regjeringen i forbindelse med tvungen mekling nå har pålagt Familierådgivningskontorene ikke lenger å informere foreldrene om de økonomiske konsekvensene av den avtalen de inngår om barna vil få. Erfaringene tyder nemlig på at foreldrene har en tendens til å bli uenige når de blir fortalt hvordan økonomien vil bli ifølge avtalen de er blitt enige om.

Beregninger foretatt av tidsskrifter og aviser som Dine Penger, Kapital og Aftenposten har vist at dagens bidragsordning gir til dels store utslag på foreldrenes økonomi, avhengig av om man får omsorgen eller ikke. Ingen har bestridt disse tallene.

Beregninger viser nemlig at de fleste bidragspliktige med normalt samvær, gjennomsnittlig industriarbeiderlønn (190 000 kroner) og to barn har så dårlig økonomi etter å ha betalt skatt og barnebidrag, at samværene ikke kan la seg gjennomføre på en forsvarlig måte eller i det hele tatt la seg gjennomføre.

Forslagsstillerne viser til rapporten «Levekår i barnefamilier etter skilsmisse» som er utarbeidet for stiftelsen for samfunns- og næringsforskning på bestilling av Sosial- og helsedepartementet. I denne rapporten har forskerne sammenlignet «ekvivalensinntekten» til ulike grupper: gifte, skilte, foreldre med daglig omsorgsansvar og foreldre uten.

Rapporten viser tydelig at skilte uten omsorgsrett har klart minst å rutte med. Når man vet at skilsmisser i 1997 utgjorde 42 pst. i forhold til giftemål og sammen med dette tar i betraktning at hyppigheten av brudd i samboerskap i forhold til skilsmisser er 2 til 3 ganger høyere, er det lett å konkludere med at det er mange mennesker som kommer under kategorien «uten omsorgsrett».

Denne rapporten viser at fire av ti mødre, og to av ti fedre uten daglig omsorg for barna har like lite eller mindre penger til personlig forbruk enn minstepensjonistene.

Foreldre med den daglige omsorgen for barna kommer klart best ut. Kvinner uten det daglige ansvaret for barn må i gjennomsnitt klare seg med halvparten av det kvinner med ansvar for barn har. Blant menn er situasjonen at fedre uten omsorg har i gjennomsnitt 37 pst. mindre å rutte med enn menn med et daglig omsorgsansvar.

Prosjektleder og førsteamanuensis Sigve Tjøtta ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Bergen sier undersøkelsen viser at omsorgspersonene sitter igjen med et vesentlig større beløp til personlig forbruk. Egentlig bekrefter denne undersøkelsen det man har visst lenge, nemlig at inntektsutviklingen har stått stille i flere år, mens den har økt for bidragsmottakere.

Det er også ganske klart at utgiftene til barn er større når de går i barnehage enn når de går i skole samtidig som utgiftene er større når de er tenåringer enn når de er mindre. I Sverige fastsetter Riksdagen hvert år hva det koster å ha barn på de forskjellige alderstrinn. Forslagsstilleren mener at bidraget skal reflektere de faktiske kostnader og dermed variere som følge av barnets alder.

2.3 Antall samværsdager

Dagens bidragsordning tar kun hensyn til de dagene barna er hos omsorgspersonen, og fokuserer overhodet ikke på de 100-120 dagene de er hos den bidragspliktige. Overskuddet som tilkommer den bidragsberettigede vil kun komme barna til gode de 240-260 dagene de er der og ikke de 4 månedene de er hos den bidragspliktige.

Det er først når samværet har nådd 150 dager at det blir endringer. Endringen som da skjer er at omsorgspersonen må betale bidrag til den bidragspliktige etter de samme betingelser som den bidragspliktige. I tillegg mottar den bidragspliktige halve barnetrygden. Svært mange foreldre som praktiserer denne ordningen synes dette er en god ordning. I tillegg får de skatteklasse 2 annethvert år.

Denne grensen på 5 måneder er for øvrig meget rigid, noe som får mange uheldige utslag. Er samværet på 149 dager brukes dagens ordning. Øker man samværet 1 dag iverksettes ovennevnte prinsipper, noe som fører til at den bidragspliktige får bedret sin økonomi med ca. 50 000 kroner i året og omsorgspersonen svekket sin økonomi tilsvarende. Hvilke merutgifter en bidragspliktig har denne ene dagen eller hvilke mindre utgifter omsorgspersonen har den ene dagen kan man saktens lure på.

Dagens ordning betyr at en bidragsberettiget som er alene med ansvaret for barna hele året, mottar det samme bidrag som en hvor normalt samvær praktiseres. Det sier seg selv at slike rigide regler kan være meget uheldige og kan påvirke et naturlig samarbeid mellom foreldrene. Resultatet kan bli stor vinningseffekt samt lav betalingsmoral.

2.4 Barnas rettssikkerhet

Mange barn er også rettsløse, fordi svært mange bidragspliktige ikke har råd til å betale utgifter i forbindelse med problemer omkring samværsretten. Samværsboikott og problemer rundt samvær er utbredt, og det er den bidragspliktige som må ta opp saken og ta sin del av omkostningene. Å si at bidraget i disse tilfellene kommer barna til gode, kan umulig være riktig. Her mener forslagsstillerne man burde vurdere innføring av fri rettshjelp for å sikre barnets rettigheter, men samtidig må betaling av bidraget være fleksibelt i slike situasjoner. Det er tross alt den bidragspliktige som har i oppgave å ivareta barnas rettssikkerhet slik systemet er i dag.

Tall fra Familierådgivningskontoret i Stavanger viser at det er like mye far som ønsker mekling pga. samværsproblemer som mor pga. manglende oppfølging fra far.

2.5 Reisekostnader

Norge er et langstrakt land med store avstander og transportutgifter. Den som får daglig omsorg kan bosette seg hvor som helst i landet uten at den bidragspliktige kan motsette seg dette. Det er den bidragspliktige som må betale reisene i forbindelse med samvær uten kompensasjon i form av lavere bidrag eller fradrag i inntekt.

Store avstander er derfor en årsak til at mange barn mister kontakten med en av sine foreldre. Å bli pålagt å betale et stort bidrag med den følge at man mister kontakten med sine egne barn, er en hån mot både barn og foreldre.

Etter forslagsstillernes mening er det et stort behov for at denne regelen endres. Hvis for eksempel den bidragspliktige bor i Halden må omsorgspersonell be om lov for å kunne flytte over grensen til Strømstad, men ønsker omsorgspersonen å flytte til Alta, kan han gjøre det på dagen. Det skulle være liten tvil om hvor samværet ville fungere best.

Foreldrene er etter loven gjensidig ansvarlig for at samværet skal fungere. Da må det også være naturlig at utgiftene i forbindelse med henting og bringing deles.