Konsesjonskraftordningen strekker seg tilbake til konsesjonslovgivningen
fra begynnelsen av forrige århundre. Den innebærer
en plikt for konsesjonærene til å avstå kraft
til de kommuner og fylkeskommuner som kraftanlegget ligger i. Formålet
med konsesjonskraftordningen er å sikre de distrikter der
verdiskapingen skjer en andel av de verdier som innvinnes, basert
på bruk av verdifulle naturressurser. Ved vedtakelsen av
energiloven stadfestet Stortinget i 1990 at konsesjonskraftordningen
skal innebære en varig fordel for kommunene.
Til tross for denne uttalte forutsetningen fra lovgivers side,
har konsesjonskraftprisen de siste årene ligget høyere
enn markedsprisen på kraft. Mens prisen på konsesjonskraft
referert innmatet sentralnettet i årene 1997-2000 har ligget
i størrelsesorden 12-14 øre/kwh, har
markedsprisen i samme periode i gjennomsnitt vært 11,66 øre/kwh.
Den omstendighet at markedsprisene hittil i år er betydelig
høyere, rokker ikke ved det forhold at kommunene i mange år
har lidt tap ved uttak av konsesjonskraft.
Konsesjonskraftprisen skal etter vassdragsreguleringsloven av
14. desember 1917 nr. 17 § 12 nr. 15 femte
ledd tilsvare «gjennomsnittlig selvkost for et representativt
antall vannkraftverk i hele landet». Det er i seg selv
oppsiktsvekkende at konsesjonskraftprisen - som Olje- og energidepartementet
fastsetter - da i en sammenhengende periode på fire år
kan ligge over markedsprisen på kraft.
En årsak til prisnivået på konsesjonskraft
er de nye prinsippene for beskatning av kraftproduksjonsanlegg,
som ble vedtatt av Stortinget gjennom kraftskattereformen i 1996.
Overgangen til en markedsbasert kraftomsetning førte til
en tilsvarende overgang til mer lønnsomhetsbaserte skatter,
som alminnelig overskuddsskatt og grunnrenteskatt. Disse nye skattene
inkluderes nå i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen.
De skatter og avgifter som er å anse som kostnader ved
produksjonen, har alltid vært inkludert i selvkostgrunnlaget.
Det gjelder både eiendomsskatt og konsesjonsavgift, som
ilignes kraftverkene uavhengig av deres resultat. Det samme gjelder
den tidligere inntektsskatten for offentlig eide kraftverk, som fremkom
ved prosentligning av verkene og derfor var konstant fra år
til år. Inntektsskatten var således tidligere
ikke overskuddsbasert.
Fra og med 1. januar 1997 ble det innført alminnelig
lønnsomhetsbasert inntektsskatt for alle kraftproduksjonsanlegg.
I tillegg ble det innført overskuddsbasert grunnrenteskatt
og naturressursskatt. Naturressurskatten er fradragsberettiget i
inntektsskatten. Ingen av de nye skatteartene er således
kostnader knyttet til produksjonen. Vi mener det må være prinsipielt
uriktig å anse overskuddsskatter som en del av en virksomhets
produksjonsomkostninger. Vi er ikke kjent med at dette syn er rådende
i andre bransjer.
Ved å inkludere de overskuddsbaserte skatter i konsesjonskraftprisen
oppstår det paradoks at dess høyere overskudd
et selskap har, dess høyere produksjonskostnader anses
det å ha, og dess høyere konsesjonskraftpris må kommunen
betale. Det kan ikke anses rimelig at den konsesjonskraftberettigede kommune
skal måtte betale en del av produsentens overskuddsskatter,
når disse skattene ikke har noe med avståelsen
av konsesjonskraften å gjøre.
Den praktisering av bestemmelsene om konsesjonskraftpris som
Olje- og energidepartementet legger til grunn for så vidt
gjelder overskuddsskatter, er etter forslagstillernes syn både
prinsipielt uriktig, i strid med formålet med konsesjonskraftordningen
og urimelig for de konsesjonskraftberettigede kommuner. Regelverket
bør derfor gjennomgås slik at det presiseres at
inntektsskatt, grunnrenteskatt og naturressursskatt ikke skal medtas
i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen.