Slik som barneloven i dag er utformet, gir den ikke rettferdighet og likhet mellom mødre og fedre. Det største problemet er at barnet ikke får vite hvem som er dets biologiske far, og at biologiske fedre ikke får vite om de er far eller ikke. Dette er det grunnleggende for et menneske. Å få vite hvem vi er. All makt er her lagt i hendene til mødrene, hvor det er opp til henne å samtykke for at det kan kreves DNA-test på biologisk far og barn. Alle fedre som ønsker å få en bekreftelse på om de er far eller ikke, ligger altså etter dagens lovverk hvilende på om moren samtykker i en DNA-test eller ikke.

Her er det viktig å presisere at staten har et selvstendig ansvar og interesse i å avklare farskapet, det offentlige plikter altså å opplyse hvem som er far (§ 5, kap. 3, §§ 10 og 11 i lov om barn og foreldre).

Samtidig er dette brudd på likestillingsloven, menneskerettighetene og barnekonvensjonen. Når hele 10 pst. av barn som fødes hvert år ikke har riktige biologiske fedre, må dette være et stort samfunnsproblem (Aftenposten 2. mars 2001.) Bruker man denne statistikken for de ti siste år, skulle det tilsi ca. 60 000 barn som ikke har riktige fedre. Det vil si at staten krever bidrag fra menn som ikke er riktige fedre, og barn vet ikke hvem som er dets sanne opphav. Mange fedre er dømt i norsk rettsvesen kun etter utsagn fra moren. Professor i familierett ved Universitetet i Oslo, Peter Lødrup, uttaler i Bergens Tidende onsdag den 9. mai 2001 at dagens praktisering av lovgivningen er å karakterisere som «Justismord». Lødrup peker spesielt på arveretten i denne sammenheng, dvs. at menn «dømmes» til å gi bort alt til et barn man ikke engang er i familie med.