Til Stortinget
Statens lånekasse for utdanning har som formål å yte økonomisk
bistand til mennesker under utdanning. Lånekassen er i
dag alene i dette markedet.
Fordi Lånekassen yter lån uten sikkerhet, oppstår en
monopolsituasjon. Over tid har det også utviklet seg en
særegen måte å beregne gebyr på i
Lånekassen. Ett eksempel er administrasjonsgebyret, som
er satt til 1 pst. og innlemmet i rentefoten. Dette betyr at låntakernes
kostnader til administrasjon blir langt høyere enn i en
ordinær bank, der kundene betaler et fast kronebeløp
til å dekke transaksjonen. Jo høyere studielån,
jo mer betaler en i gebyrer i motsetning til i en vanlig bank der
en betaler ett fast kronebeløp.
Administrasjonsgebyret er en av flere grunner til at renten på studielån
i Norge fremstår som høyere enn i sammenlignbare
land. Videre er gebyret usynliggjort ved å legge det inn
i rentefoten.
Ved å sammenligne Lånekassens rutiner for gebyr
med det Husbankens kunder betaler, viser det seg at gebyret i Lånekassen
er 100 pst. høyere enn i Husbanken.
Videre må det gjøres en avveining mellom Lånekassens
regler, praksis og rutiner opp mot private finansieringsinstitusjoner
som banker og lignende, slik at Statens lånekasse for utdanning
ikke mister troverdighet i forhold til sine kunder.
Kundene i Lånekassen kan velge om de vil ha markedsstyrt
rente eller fast rente på sine studielån, men
i begge tilfeller er rentesatsen kunstig høy på grunn
av at gebyret er en prosentvis andel av den til enhver tid gjeldende
rente.
Utdannelse blir stadig viktigere i vårt så vel
som alle andre samfunn i verden. Det har etter hvert blitt en forutsetning
for å få innpass i en rekke yrker. Videre synes
det som om fremtidens eksportartikkel nummer en, vil være
kompetanse. Norge er i et slikt perspektiv avhengig av å ha
en høyt utdannet befolkning. Utviklingen går mot
et samfunn basert på kunnskap, og næringslivet
vil i fremtiden få et stadig økende behov for
høyt spesialisert arbeidskraft. Derfor er det viktig at
utdanningsbetingelsene er konkurransedyktige i en internasjonal
sammenheng.. En lavest mulig studierente er svært viktig
i den forbindelse. De fleste som er ferdig med en utdannelse vil
etter studiene eller underveis etablere seg med eget hjem. Med dagens
høye studierente og boligpriser er dette svært
vanskelig å greie for mange unge. Det skal ikke være
slik at staten skal tjene store penger på at innbyggerne
skolerer og utdanner seg.
Gjeldsforsikring er tegnet for alle låntakere i Lånekassen.
Dette forholdet er det ikke mulig å lese ut fra de fakturaer
som sendes ut. Gjeldsforsikringen må synliggjøres
ved utsendelse av innbetalingsblanketter.
Låntakerne skal gis anledning til å tegne privat gjeldsforsikring,
dersom de som brukere ønsker dette. Gjeld så vel
som formue reguleres av arveloven. På bakgrunn av bl.a.
denne regulering vil det kunne oppfattes som urimelig om krav om
tilbakebetaling av restanser på studielån, skal
videreføres til arvinger etter arvelovens bestemmelser.
Krav om gjeldsforsikring for usikrede lån må derfor
opprettholdes. Det må utarbeides kvalitetssikringsrutiner
for de brukere som eventuelt vil ordne sine forsikringer på annen
måte enn gjennom Lånekassen.
Under budsjettbehandlingen høsten 1999 var det flertall
i Stortinget for å senke studielånsrenta. Den gangen
valgte sentrumsregjeringen ikke å prioritere lavere rente
for studentene på statsbudsjettet. Forslagsstillerne viser
til at det er et flertall blant partiene på Stortinget
for å redusere administrasjonsgebyret på studielån
og går ut fra at det fremdeles er et flertall på Stortinget
for å foreta en slik reduksjon.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen sørge for at administrasjonsgebyret
omgjøres til et kronegebyr i stedet for en rentesatsandel
og at gebyret fremkommer som en egen gebyrpost på innbetalingsblanketten.
20. februar 2002