Forslagsstillerne er meget bekymret for den stadig økende
og grovere kriminaliteten i samfunnet. Utslag av dette ser vi alle,
blant annet i forhold til de grove ranene i Oslo og store våpentyverier
den siste tiden. Kriminaliteten koster samfunnet enorme ressurser
både økonomisk og menneskelig. Terskelen for å benytte
seg av vold synes stadig lavere, i tillegg blir volden stadig grovere.
Barn raner både jevnaldrende og voksne uten at det følges
godt nok opp fra politiets side. Samtidig koster hverdagskriminaliteten
samfunnet og næringsdrivende enorme summer. Dersom institusjonene
samfunnet har til å bekjempe kriminalitet, dvs. politi,
rettsvesen og kriminalomsorg, ikke settes i stand til å reagere
raskt og hensiktsmessig, vil utviklingen akselerere stadig raskere
i gal retning. Dette er vi allerede vitne til innen enkelte innvandrer-,
MC- og narkotikamiljøer. Mangel på inngripen i
disse miljøene fører til at gjengjeldelse og selvtekt
erstatter samfunnets verktøy.
Det er et stort samfunnsproblem at hverdags- og vinningskriminaliteten øker
uten at politiet er i stand til å gripe inn. Det er ofte
denne kriminaliteten som rammer folk flest. Bedriftene og de ansatte
innen handel og dagligvarebransjen er vitne til denne typen kriminalitet
så å si daglig. Selv om hver kriminell handling
i og for seg kan være liten av omfang, er summen av denne
kriminaliteten stor.
Gapet mellom det politi og rettsvesen har kapasitet til å forfølge,
og den kriminalitet som reelt skjer i samfunnet, har i dag blitt
så stort at en av de viktigste samfunnspilarene i samfunnet – rettsstaten,
er i ferd med å miste sin troverdighet og legitimitet hos
folk flest. Det er dessverre ingen tvil om at den lave oppklaringsprosenten,
de lave straffene, og de trege straffereaksjonene i Norge fører
til at stadig flere ser en kriminell løpebane som et lønnsomt
alternativ.
Folk flests manglende tro på samfunnets evne til å løse
disse utfordringene vil bli den største samfunnsmessige
og kriminalpolitiske utfordringen i tiår fremover. I dette
ligger det også en fare for at det kan bli etablert borgervern
av ellers lovlydige borgere, som ikke lenger vil se på at
kriminelle fortsetter sin aktivitet, uten at det reageres. Dette
er en utvikling Fremskrittspartiet verken kan, eller vil sitte stille
og se på.
Forslagsstillerne mener man må vise handlekraft og ta
grep før utviklingen kommer helt ut av kontroll. Det er
i dag et problem at politiet fra politikernes side stadig får
nye pålegg og signaler om at en viss type kriminalitet
må prioriteres, uten at det følges konkret opp
med ressurser. Dette ødelegger politiets muligheter til å bekjempe
kriminaliteten. Det trengs en intensivert og løsningsrettet
innsats for å bekjempe kriminaliteten i Norge.
Dersom en ønsker å redusere kriminaliteten
mest mulig i forhold til de midlene som står til disposisjon, mener
forslagsstillerne man må stille seg to grunnleggende spørsmål:
Det er dessverre en kjensgjerning at ca. 10-20 pst. av de kriminelle
står for mer enn 60 pst. av all kriminalitet. Disse blir
gjerne betegnet som gjengangere eller vanekriminelle. De det her
er snakk om vil kunne være både personer som står
bak typisk hverdags-/vinningskriminalitet, men også personer
tilknyttet et mer eller mindre organisert kriminelt nettverk. Det sier
seg selv at et massivt og omfattende fokus på denne gruppen
vil kunne gi en vesentlig kriminalreduserende effekt. Dette fordrer
imidlertid at man ikke bare prioriteter denne gruppen kun fra politiets
side, men også gjennom hele straffesakskjeden, dvs. ved hurtig
påtale, dom og påfølgende soning og oppfølging.
Den andre gruppen det bør fokuseres på er barne- og
ungdomskriminelle. Det er viktig så raskt som mulig å ta
tak i ungdom som kommer på skråplanet. Her er
det om å gjøre å komme med en rask og
klar reaksjon. Dette nødvendiggjør et omfattende
samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
Det er etter forslagsstillernes mening avgjørende å få bukt
med gjengangerkriminaliteten. Dette fordi vi vil oppleve en umiddelbar
effekt i forhold til redusert kriminalitet, siden denne gruppen
står for store deler av den kriminaliteten. At dette har
noe for seg, har vi sett klart på områder hvor
politiet og kriminalomsorgen har jobbet sammen; slik at disse har
vært inne til soning eller vært innbrakt av politiet
grunnet andre forhold i perioder hvor det erfaringsvis begås mye
kriminalitet, som i påsken og andre høytider.
Erfaringene var at når disse personene var ute av sirkulasjon,
så fikk man en markant nedgang i vinningskriminalitet som
innbrudd i hus og biltyveri, det vil si det som ofte betegnes som
hverdagskriminalitet.
I forhold til mange av de personer som faller inn under denne
gruppen vil det være et mål i seg selv at de fengsles,
slik at ny kriminalitet forhindres. Samfunnet må klart
vise at dersom man gang på gang begår kriminelle
handlinger, er resultatet at vedkommende etter hvert vil tilbringe
mer tid i enn utenfor fengsel.
Det er således avgjørende at denne gruppen
prioriteres gjennom hele det strafferettslige systemet. Det hjelper
lite med en ensidig satsing fra politiet hvis man ikke får
prioritert disse sakene i rettsapparatet og kriminalomsorgen. Man
må i forhold til gjengangere også vurdere ekstraordinære
etterforskningsmetoder som avlytting mv. Fremskrittspartiet ser
at det kan være betenkeligheter i forhold til slike etterforskningsmetoder,
men mener likevel at de bør tillates.
Når det gjelder notorisk kriminelle gjengangere, mener
forslagsstillerne at de kriminelle selv har valgt en karriere utenfor
samfunnets normer og regler. Gjengangerne har dermed selv et valg
i forhold til om de vil avslutte sin kriminelle løpebane.
I motsatt fall må de akseptere at de kan utsettes for overvåking
og inngripen fra samfunnets side. Har man befestet sin kriminelle
løpebane gjennom stadig nye kriminelle handlinger, må hensynet
til samfunnets mulighet til å bekjempe den kriminalitet
disse personene står for, gå foran deres krav
om beskyttelse mot inngripen fra samfunnets kriminalitetsbekjempende
institusjoner.
En må likevel ikke glemme at den innsatte bør
gis mulighet til rehabilitering mens vedkommende soner. Ikke minst
gjelder det en stor gruppe av de som er gjengangerkriminelle; de
stoffavhengige. I forhold til denne gruppen vil ikke en ordinær
fengselsinstitusjon kunne møte de utfordringer som stoffavhengighet
medfører. Narkotikamisbruk er, i de fleste tilfeller, en
selvpåført sykdom i likhet med alkoholisme. I likhet
med kriminalitet begått i alkoholrus, skal man straffe
kriminelle handlinger begått i narkotikarus på samme
måte som om man ikke var påvirket jf. straffeloven § 45.
Det kan sågar spørres om det i stedet bør
være et moment i forhold til straffeskjerpelse og ikke
bare et spørsmål om straffbarhetsbetingelser/straffritak.
Imidlertid må en også erkjenne at man ikke kan
straffe narkomane friske i forhold til avhengigheten. Det er viktig
at man legger til rette for og vurderer egne institusjoner for soning
og oppfølging av personer med store rusproblemer.
Det er i det lange løp avgjørende at man hindrer rekruttering
til kriminell virksomhet. Primært er det en oppgave for
foreldrene å hindre at deres barn velger en kriminell løpebane.
Det er i familie og nærmiljø som skole mv. at
man får sine verdigrunnlag og lærer forskjell
på ditt og mitt, samt rett og galt. Dessverre er det ikke
alle som får med seg disse grunnleggende verdiene. Derfor
er det nødvendig at samfunnet går inn med sanksjoner
og virkemidler.
Forslagsstillerne er oppmerksom på at Regjeringen har
jobbet og jobber med denne problematikken, men at det er behov for å satse
enda mer og bredere. Å sette mindreårige i ordinært
fengsel er ingen god løsning for å få dem
ut av en kriminell løpebane. Det er eksempelvis en langt
bedre løsning å etablere lukkede institusjoner
i regi av barnevernet. Skal man greie å snu den negative
trenden hos mindreårige kriminelle, må de plasseres
i institusjoner hvor de læres grunnleggende verdier og
normer som er gjeldende i det norske samfunnet. I tillegg trenger
noen av disse barna også et psykiatrisk tilbud. Institusjoner
av en slik karakter har med hell vært brukt både
i USA og i England. Det er derfor ingen grunn til å ikke
gjøre slike forsøk her i Norge. Dette er uansett
en bedre løsning enn å sette barn i fengsel.
Forslagsstillerne vil peke på at om man skal ha et effektivt
og moderne politi, må de ha utstyr som står i
sammenheng med den tid og de utfordringer de står overfor.
Flere steder sliter politiet med utrangert og dårlig materiell.
Dette går ut over både arbeidsmiljø og
effektivitet. Fremskrittspartiet ønsker derfor at politiet
moderniseres materielt. Alle tjenestebiler bør blant annet
utstyres med bærbare IKT-løsninger. Dette vil
i stor grad kunne effektivisere politiets arbeid. Med slike løsninger
vil politibilene fungere som sentraler med online-oppkobling til
de viktigste av politiets registre. Et slikt tiltak vil i stor grad
også kunne føre til at rapporteringsrutiner og
loggføringer blir bedre, og ikke minst skje raskere.
Forslagsstillerne er videre bekymret for kvaliteten på politiets
bilpark. Flere av politiets kjøretøy vil ha problemer
med å komme igjennom elementære tekniske kontroller.
Dette er uholdbart. Politiets bilpark bør oppdateres kontinuerlig
med en rullerende utbytting i løpet av en femårsperiode.
Forslagsstillerne finner det videre underlig at staten skal betale
avgift til staten. Dette medfører kun økt byråkrati,
samt at politiet får økte utgifter mens Finansdepartementet
får pengene. Det er meningsløst at politiets ressurstilgang
skal begrenses fordi staten skal ha penger av seg selv. Fremskrittspartiet ønsker å innføre
avgiftsfritak på tjenestekjøretøy for
politiet. Dette vil være langt mer hensiktsmessig, og til
en fordel for kriminalitetsbekjempelsen siden det reduserer politiets
totale kostnader.
Forslagsstillerne er opptatt av at de som har tatt en politifaglig
utdannelse skal kunne utøve det yrket de er utdannet til.
Det er en rekke oppgaver politiet i dag utfører som er
av en mer rutinemessig og administrativ art, enn politifaglig. Fremskrittspartiet
mener det vil være en mer hensiktsmessig utnyttelse av
ressursene og kompetansen at man i langt større grad benytter
sivilt personell til slikt arbeid. Sivilt ansatte vil også på mange
felt faktisk kunne ha bedre forutsetning og spisskompetanse mht. å løse
en del av de oppgavene politifolk i dag utfører. Det foreslås
derfor at det utarbeides en plan for bedre utnyttelse og arbeidsdeling
mellom sivilt ansatte og politifaglig personell, samt en opptrappingsplan
i forhold til å bruke sivilt ansatte. Et praktisk eksempel
er om man i større grad benytter lydopptak ved politiavhør
så vil det kunne være hensiktsmessig og ressursbesparende at
sivilt personell skriver ut avhøret senere. Dette fordrer
imidlertid at man får moderne teknologi som man enkelt
kan benytte, og vil derfor kreve noe investering i nytt utstyr.
Det bør kunne stilles krav til ledere i politiet. I
dag blir politimestrene ansatt som embetsmenn. Det er ikke tvil
om at politimestrene har et meget sterkt arbeidsrettslig vern på grunn
av dette. Ordningen med politiembetsmenn er en avleggs og gammeldags
ansettelsesform sett i forhold til den funksjonen politimestrene
i dag har. Dette systemet skaper et uforholdmessig sterkt oppsigelsesvern
i forhold til andre lederstillinger innen offentlig sektor. I et
moderne politi har denne ordningen derfor lite å gjøre.
Dette ser man blant annet ved at den øverste stillingen
for politiet, politidirektøren, ikke er embetsmann.
Det er videre etter forslagsstillernes mening meningløst
ikke å sikre at de politistudentene som uteksamineres fra
Politihøyskolen får jobb. Det er uholdbart at
man ikke skal utnytte denne arbeidskraften når samfunnet
har investert i politiutdannelsen. Urimeligheten blir enda synligere
når nyutdannede politistudenter må ta andre jobber
eller gå arbeidsledige samtidig som man har et udekket
behov av polititjenestemenn og -kvinner. Særlig siden kriminaliteten
i stadig større grad griper om seg og blir mer kompleks.
For å hindre slike problemstillinger senere, og for å ha
et mer langsiktig fokus på kriminalitetsbekjempelse, bør
det utarbeides en opptrappingsplan for politibemanningen i et fireårs
perspektiv. Dette er en plan som kontinuerlig bør rullere
for å få en best mulig utnyttelse av samfunnsressursene.
På denne måten vil samfunnet unngå at
ferdig utdannende politistudenter går ledige mens politidistriktene
ikke har midler til å fylle ledige politistillinger. Forslagsstillerne
viser til at en slik plan allerede er iverksatt i Sverige.
Politiet i Oslo har ansvar for sikkerheten rundt ambassader,
og ved statsbesøk. Regnskapstallene for utgifter til livvakttjeneste
og ambassadevakthold var mer enn 195 mill. kroner i 2002, og pr.
30. september 2003 var utgiftene på over 211 mill.
kroner. De høye kostnadene knyttet til dette vaktholdet
fører til at Oslopolitiet har måttet nedprioritere
andre oppgaver, herunder forebyggende tiltak og kampen mot hverdagskriminalitet.
Dette er med andre ord en uholdbar situasjon.
Vakthold ved ambassader og under statsbesøk er prioriterte
oppgaver. Det er imidlertid ikke en ren politifaglig vurdering som
ligger bak det relativt høye nivået på vaktholdet
som er etablert i forbindelse med ambassadene. Det er liten tvil
om at hensynet til relasjonene til utenlandske ambassader og de
land de representerer, ikke er en uvesentlig faktor.
Forslagsstillerne foreslår på bakgrunn av dette
at ansvaret og kostnadene ved ambassadevakthold i sin helhet bæres
av Utenriksdepartementet, men utføres av politiet.
Det er nødvendig å gi politiet det verktøy
de trenger i forhold til å få bukt med både
organisert kriminalitet og gjengangerkriminalitet. I forhold til
organisert kriminalitet har politiet fått mulighet til å benytte seg
av ekstraordinære etterforskningsmetoder som avlytting
mv. Forslagsstillerne mener det er gode grunner til at man også skal
få benytte slike etterforskningsmetoder i forhold
til personer som har blitt dømt gjentatte ganger for kriminelle
handlinger, hvor det er grunn til å tro at vedkommende
vil begå nye kriminelle handlinger. Det fremmes derfor
forslag om at man skal kunne benytte slike metoder overfor kriminelle
som er dømt til betinget eller ubetinget fengsel for mer
enn tre straffbare forhold etter straffelovens bestemmelser i løpet
av en ti-års periode. Forslagsstillerne vil også tillate
såkalt provokasjon i forhold til denne kategorien kriminelle.
Selv om provokasjon er et omdiskutert virkemiddel, vil det etter Fremskrittspartiets
oppfatning bare vise at man har befestet en forbrytersk vilje, dersom
man for eksempel på forespørsel sier ja til å selge
narkotiske stoffer til en politimann som opptrer som provokatør.
Forslagsstillerne mener man i større grad må ta innover
seg at terroren nå har kommet til Europa. Man kan ikke
lenger være blåøyd og tro at det som skjedde
i Madrid ikke kan skje i Norge. Norge er ett av landene som er nevnt
av Osama Bin Laden som mulig terrormål. På et
tidlig stadium av etterforskningen etter terrorangrepet i Spania
ble det fra enkelte hold vist til at en av de gruppene som ble etterforsket, skal
ha forsøkt å etablere seg også i Norge.
Det er for sent å være føre var når
en bombe først har gått av. Vi kan ikke havne
i en situasjon hvor manglende verktøy hos politi og overvåkningstjeneste
fører til terrorangrep som kunne ha vært oppdaget. Forslagsstillerne
mener at man i saker som har med rikets sikkerhet å gjøre
må kunne tillate rom- og kommunikasjonsavlytting. Man må i
den sammenheng også ta innover seg at grupper som tilsynelatende
står bak "alminnelig" organisert kriminalitet også kan
stå bak finansiering av terror.
Forslagsstillerne vil vise til behandlingen av Ot.prp. nr. 61
(2001-2002) om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs
sikkerhetsråds resolusjon 1373 samt Innst.O. nr. 70 (2001-2002)
hvor Fremskrittspartiet ønsket å tillate romavlytting
i slike tilfeller, men ble stående alene. Etter terroranslagene i
Spania har imidlertid Arbeiderpartiet og Høyre gitt signaler
om at de vil vurdere dette på nytt.
Det er avgjørende at domstolene raskt behandler saker
som gjelder områdene ungdomskriminalitet og gjengangerkriminalitet.
Det er en rask reaksjon gjennom hele strafferettspleien som er noe
av oppskriften på suksess i bekjempelsen av denne typen
kriminalitet. Fremskrittspartiet ønsker derfor en klar
prioritering av disse gruppene, og at man dermed fraviker «køprinsippet» på dette
området. Det er videre viktig at man har en mest mulig
effektiv utnyttelse av domstolens ressurser. I dag tar en del mindre
saker, som typisk også er gjengangerkriminalitet, uforholdsmessig
lang tid i forhold til den enkelte forbrytelses grovhet. For mindre
alvorlig hverdagskriminalitet bør flere saker kunne avgjøres
med en fagdommer (i likhet med det som gjøres ved forhørsrett)
hvor strafferammen ikke overstiger to år.
Forslagsstillerne viser til at Fremskrittspartiet ved flere statsbudsjettbehandlinger
har påpekt behovet for flere soningsplasser. På denne
bakgrunn har det vært fremmet flere forslag om mulige løsninger
for å få ned soningskøen i Norge. I denne
sammenheng kan nevnes kjøp av fengselsplasser i utlandet
og midlertidige flytende fengsler. Forslagsstillerne ser behovet
for fleksibilitet i forbindelse med en økning i fengselskapasiteten
og forventer at Regjeringen vil fremme de nødvendige forslag
for å løse dette problemet på kort og
lang sikt.
Forslagsstillerne registrerer videre problemet med den lange
soningskøen. Forslagsstillerne mener det her må tilføres
ressurser slik at lovbryteren raskt får gjort opp for seg.
Det er i tillegg viktig at man, spesielt for dem med lange dommer,
får ressurser til å kunne gi soningen et innhold.
Fremskrittspartiet viser til at selv med en økt satsing
på dette feltet så har ikke Regjeringen evnet å få bukt
med den stadig voksende soningskøen. Soningskøen
er en av de offentlige køene som er mest uheldig for samfunnet.
Den rammer domfelte, offer og samfunn. Det blir ofte vanskelig å få seg
jobb eller bli rehabilitert mens man venter på soning.
Alternativet kan derfor bli at domfelte begår ytterligere
kriminelle handlinger mens vedkommende venter på soningsplass.
Det er derfor avgjørende at det iverksettes umiddelbare
tiltak for å få gjort noe med soningskøen. Forslagsstillerne
vil at man på nytt vurderer å leie inn flytende
fengsel for en kortere periode for å fjerne restansene.
Slike flytende fengsler har vært i bruk i Sør-England
og New York med stor suksess. Denne typen fengsler som også i
større grad ivaretar sikkerheten er sågar bedre
likt av innsatte så vel som de ansatte.
Det må også arbeides videre med og vurdere økt bruk
av modulfengsler. Det er heller ingen grunn til å vente
med å igangsette byggingen av allerede ferdig prosjekterte
fengsler, slik som det nye fengselet i Halden.
Forslagsstillerne tar sterkt avstand fra Regjeringens økte
strafferabatt på 5 og 10 dager. Forslaget står
i sterk kontrast til Regjeringens såkalte ambisjon om å straffe
gjengangerkriminelle hardere. Forslaget virker tvert imot til det
motsatte, samtidig som det provoserer folk flest. Totalt sett er
denne strafferabatten svært skadelig for folks respekt
for den norske rettsstaten.
Forslagsstillerne viser til at Norge har en stor gruppe utenlandske
borgere som i dag soner i Norge. Dette i en situasjon hvor Norge
har stor mangel på soningskapasitet. Forslagsstillerne
vil derfor at man der det er mulig sørger for at utenlandske
borgere soner i sitt hjemland. Dette kan gjøres ved at
Norge leier fengselsplasser i deres hjemland. En slik ordning vil skape
mindre press på et underbemannet norsk fengselsvesen som
attpåtil har stor kapasitetsmangel. Kostnadene ved slik
soning vil dessuten i mange tilfeller være langt lavere
enn ved soning i Norge.
Forslagsstillerne vil også åpne for andre løsninger som
kan få ned soningskøen. I mange tilfeller er det personer
med svært korte dommer som står i soningskø.
For slike korte dommer, hvor blant annet behovet for konkret rehabilitering
ofte ikke er til stede, vil Fremskrittspartiet åpne for
at private skal kunne bygge og drive fengsel etter nærmere
fastsatte sentrale retningslinjer.
Videre bør arbeidet med å benytte nedlagte
forsvarsanlegg til fengsel intensiveres. Det er flere slike anlegg
som innen kort tid bør være klare for å romme lavrisikofanger,
og andre fanger med kortere dommer.
Forslagsstillerne mener at en utvidelse av fengselskapasiteten
blant annet bør kunne baseres på at private gis
mulighet til å bygge/ombygge og leie ut til kriminalomsorgens
drift. Det vises i den anledning til blant annet Budsjett-innst.
S.nr. 4 (2001-2002). Forutsetningen er at byggene utformes etter
myndighetenes spesifikasjoner for å sikre oppsatte mål
i straffegjennomføringen. Selv med de ovenfor nevnte forslag
vil det på kort sikt være behov for andre tiltak
for å få bukt med gjengangerkriminelle. Forslagsstillerne
mener man i sterkere grad bør prioritere at gjengangere
får soningsplass.
Forslagsstillerne mener videre at soningsforholdene må strammes
inn. Særlig gjelder dette bruk av permisjoner og prøveløslatelser.
Forslagsstillerne registrerer at det å slippe ut før
endt soning er mer en hovedregel, enn noe man innrømmes
etter å ha vist seg skikket gjennom god oppførsel.
Videre må man bli langt mer kritisk til prøveløslatelser
og permisjoner når det gjelder personer som er, eller har
vært knyttet til organiserte kriminelle miljøer.
Man bør også benytte ny teknologi som elektroniske
kontrollsystemer når personer skal ut på prøve
eller permisjon.
Innsatte som sliter med rusmisbruk og psykiatriske problemer
må bistås. I dette arbeidet er det avgjørende
med tverrfaglig oppfølging. På samme måte må straffedømte
med lav funksjonsevne grunnet lettere psykiske utviklingshemninger
og/eller personlighetsforstyrrelser få et tilfredsstillende
habiliteringstilbud.
Det er behov for å tenke tverrsektorielt innen strafferettspleien.
Det kan eksempelvis ikke være slik en person som stadig
begår kriminelle handlinger blir ansett for å være
for syk til å straffes, men for frisk til å bli
lagt inn. Dersom det ligger kriminelle handlinger til grunn så må justissektoren
ta ansvar for en oppfølging av disse personene i samarbeid
med andre sektorer og eventuelt private. Forslagsstillerne ønsker
derfor at Regjeringen legger frem en proposisjon om dette i løpet
av 2004.
Det bør i denne sammenheng også i større
grad fokuseres på oppfølging etter endt soning.
Ikke bare i forhold til rusproblemer, men også andre utfordringer.
Det vil utvilsomt være tjenlig for samfunnet at de løslatte
får ulike tilbud om jobb eller kan skoleres slik at de
hjelpes til et annet alternativ enn å fortsette på en
kriminell løpebane. Med en mer helhetlig innsats her vil
man kunne redusere tilbakefallsprosenten vesentlig i forhold til
flere typer kriminalitet.
Det trengs en helhetlig og målrettet kamp mot gjenganger-
og ungdomskriminalitet. Dette oppnås bare dersom politiet,
rettsvesen og kriminalomsorg gjennom en koordinert innsats, prioriterer
disse gruppene gjennom hele straffesakskjeden, samt sørger
for tilstrekkelig oppfølging etter endt soning. I første omgang
må også politiet utstyres med moderne og fremtidsrettede
metoder som setter dem i stand til å oppklare kriminaliteten.
Utviklingen av nye kommunikasjonsmetoder og et stadig grovere kriminelt
bilde gjør at politiet må ustyres med metoder
og verktøy som gjør at de hele tiden ligger foran
de kriminelle. Dette forutsetter blant annet at politiet får
tilgang til etterforskningsmetoder de kriminelle ikke kan stå imot,
slik som provokasjon. Dette handler også om at politiet
ikke må stå tilbake for de kriminelle i forhold til
teknisk utstyr.
Det er minst like viktig at landets politidistrikt er fullt ut
bemannet og klare til operativ tjeneste for å bekjempe
kriminaliteten. Det er både ulogisk og håpløst
at ferdig uteksaminerte politistudenter skal gå ledige
mens ledige stillinger i politiet står vakante. Når staten
selv både er arbeidsgiver og er den som bestemmer antallet
på politistudenter er det ingen grunn til at det fremtidige
behovet for politifolk avspeiles i antallet studieplasser på Politihøgskolen.
I en situasjon hvor Stortinget ikke bevilger de nødvendige
midlene til politiet, og hvor det generelt mangler ressurser til å kjempe
mot kriminaliteten er det også meningsløst at
politiet innenfor sine egne budsjetter skal koste ambassadevakthold.
Dette er en særegen nasjonal oppgave og som derfor må finansieres
av andre budsjetter enn politiets.
Det er en alvorlig utfordring for landet at vi lar domfelte kriminelle
gå løs blant folk flest. Dette er et hån
mot ofrene for kriminelle handlinger, og et kraftig signal til de
kriminelle at samfunnet ikke tar lovovertredelser alvorlig. Det
må umiddelbart iverksettes løsninger som fjerner
soningskøene raskt og effektivt.
Ordinære fengsel er ingen fullgod løsning for
barne- og ungdomskriminelle. Disse har helt andre behov enn voksne
kriminelle. Det er også svært viktig at det settes
inn ressurser for å unngå at den kriminelle løpebanen
får utvikle seg.
Det er også flere andre grupper domfelte som har behov
for særskilt bistand for å hjelpes ut av et liv
fylt med kriminalitet. Dette gjelder spesielt rusavhengige.
Tilliten til det norske rettsvesenet er tynnslitt. Forslagene
som fremsettes vil forhåpentligvis kunne rette noe av den
uretten samfunnet har påført landets lovlydige
borgere gjennom en feilslått kriminalpolitikk. Det kanskje
aller viktigste er å sørge for at kriminelle personer
sitter i fengsel den tiden de er dømt til å sone.
Det innebærer at det umiddelbart må bli slutt
på praksisen med fremskutt prøveløslatelse
og slepphendt bruk av permisjoner.