I tillegg til eldre som selv anskaffer seg en bolig i utlandet, kommer nå en betydelig vekst i omsorgsboliger og sykehjemsplasser for eldre i utlandet, særlig i områdene Syd-Spania, Mallorca, Kypros, Kanariøyene og andre varmere strøk. Slike vil kunne eies og drives av staten, kommuner, private bedrifter eller ideelle organisasjoner.

Det spørsmål som reiser seg, er hvilke lover og regler som bør gjelde for finansiering og drift av disse i forhold til det som gjelder i Norge. Skal det offentlige ha den samme plikt til å dekke utgifter for slike i utlandet som loven fastsetter hjemme? Hvis en privat organisasjon som f.eks. Sagenehjemmet (Oslo) har en ledig sykehjemsplass, skal en kommune eller bydel kunne kjøpe en plass for en av sine pleietrengende eldre? Hvilken og hvorledes skal betalingen skje? Skal de samme regler for egenbetaling som ved et sykehjem i Norge gjelde? Bør det lages regler for norsk godkjennelse av eldreinstitusjoner som betales av kommuner på vegne av brukerne?

I dag er det kommunene som har ansvaret for en forsvarlig eldreomsorg, men det er innenfor de gitte økonomiske rammer. En kommune kan således prioritere annen utbygging og unnlate å bruke penger til eldreomsorgstilbud som hjemmehjelp, hjemmesykepleie, ergoterapi, fysioterapi, trygghetsalarmtjeneste, dagsenteropphold, eldresentre, omsorgsboliger, sykehjemsplasser, m.m. Skal en kommune kunne avvise en pleietrengende eldre i sin kommune hvis det foreligger tilbud om en godkjent tjeneste eller plass i en annen kommune, eller i et annet land innenfor en forhåndsfastlagt økonomisk ramme?

Det kan i dag være mennesker som mottar hjemmehjelp eller hjemmesykepleie i sin hjemkommune, men som av helsemessige årsaker vil bosette seg noen måneder av året i et varmere land. Bør da hjemkommunen være forpliktet til å betale for slike tjenester i utlandet, eller skal kommunen tjene økonomisk på at en slik person tar opphold noen måneder av året i et annet land? Hvis kommunen har den samme forpliktelse til å finansiere eldreomsorgstjenester for en innbygger under midlertidig opphold i utlandet, hvilket ansvar, hvis noe, skal kommunen da ha for tilbudets kvalitet?

Det kan hevdes at dette bør være opp til hver enkelt kommune slik det i dag allerede er, men det vil kunne få betydelige konsekvenser i fremtiden. Hvis noen kommuner vil dekke utgifter for sine innbyggere til nødvendige tjenester ved midlertidig bosetting i utlandet mens andre ikke gjør det, hvorledes vil virkningen da bli når det er innført bosettingsfrihet i hele landet også for sterkt pleietrengende eldre? Hvis en kommune fikk en dramatisk tilflytting av pleietrengende eldre fordi denne kommunens tilbud var godt både i Norge og i utlandet, ville selvsagt økonomien i en slik kommune bryte sammen.

Objektivt og sett ut ifra hensynet til de pleietrengende eldre er det klart at forholdene bør legges til rette for pleietrengende eldre som ønsker å bo deler av året i et land i Middelhavsområdet. Kostnadene vil, som følge av lavere lønninger og lavere priser samt billigere boliger, være slik at det vil kunne bli både en økonomisk fordel for det offentlige og et bedre liv for den eldre. Svært mange vil ha betydelig helsemessig gevinst av kortere eller lengre opphold i varmere strøk. Det hele må imidlertid organiseres, og en rekke lover og regler må tilpasses.

Det mest fornuftige ville selvsagt være å følge Fremskrittspartiets mangeårige oppskrift med å overføre det økonomiske ansvaret for helse- og eldreomsorgstjenester til staten ved folketrygden. Rikstrygdeverket kan administrere det hele via trygdekontorene, basert på betaling for tjenester til godkjente offentlige og private produsenter etter behovsgodkjennelse og kontroll ved trygdekontorene og med full valgfrihet av tjenesteprodusent for brukerne. Når en slik reform fortsatt vil ta en del år, er det imidlertid nødvendig med en gjennomgang av dagens system for å få en tilpasning til det faktum at eldre, uføre og funksjonshemmede velger å bo deler av året i utlandet.

I forhold til godkjennelse av eldreinstitusjoner og eventuelle regler for hvilke funksjoner som må utføres av norsktalende personell, og hvilke funksjoner som kan utføres av lokalt ansatte, må et regelverk utformes. Det samme gjelder betalingssystemer og -satser, samt kvalitetskontroll og ansvarsklarlegging for norske kommuner når det gjelder innbyggere som er midlertidig bosatt i et annet land.