Forslaget dreier seg om nåværende tolkning og praktisering av
samordningsloven på en slik måte at en del etterlatte taper hele
eller deler av en opptjent statspensjon/kommunepensjon på grunn
av opptjening av tilleggspensjon i folketrygden, ofte omtalt som
"negativ effekt".
Dette har vært et stridsspørsmål helt siden folketrygden ble
innført i 1967. Som støttespiller og toneangivende i saken har vært
Aksjonskomiteen for offentlig ansattes pensjonsrettigheter. Forslaget
er i det følgende, i sin helhet, utarbeidet av denne komiteen og
Forsvarets Pensjonistforbund. Alle de øvrige landsdekkende pensjonistorganisasjoner
har også vært opptatt av denne saken.
Forløpet av saken har vært beskrevet mange steder. Det vises
bl.a. til Dokument nr. 8:24 (1989-1990) og Dokument nr. 8:66 (1995-1996)
og til vedleggene 1-4 i dette forslaget. Til tross for at saken
er meget enkel har departementet stadig omtalt den som vanskelig.
For å lette forståelsen av saken, følger en kort redegjørelse
for viktige deler av historikken.
Samordningskomiteen og samordningsloven innførte ingen samordning
mellom f.eks. en alders- og en enkepensjon. Dette kom av at to slike
pensjoner dreier seg om to forskjellige pensjonsforsikringer, tjent
opp og betalt for i to forskjellige tjenesteforhold og av to forskjellige
personer. Dessuten skal de erstatte to forskjellige økonomiske tap.
I offentlig sektor har dette, både i teori og praksis, aldri vært
omtvistet, og bra er det.
Da folketrygden skulle innføres, ble det i 1966 forhandlet om
tilpassingen mellom de offentlige pensjoner og den nye folketrygden.
Partene på begge sider av bordet var fagfolk. De hadde en helt riktig
forståelse av samordningens oppgave. Dette gikk bl.a. ut på at samordningen
skal hindre dobbel erstatning for samme tap, og sum pensjoner av
samme art skal ikke overstige "full pensjon." Resultatet av forhandlingene
gikk ut på at den delen av folketrygdens tilleggspensjon som var
tjent opp av inntekter som ikke var pensjonsgivende i staten, skulle
holdes utenfor samordningen. Dette ble innarbeidet i loven, men
den tekniske gjennomføringen ble overlatt til forskrift, gitt av
Kongen. Så langt gikk alt riktig og ryddig for seg. Hvis dette resultatet
hadde blitt respektert i departementet, hadde vi ikke hatt noen
av disse sakene.
Den omtalte forskrift kom ikke og ble aldri gitt av Kongen. Striden
begynte, og den ble meget hard. Etter vel seks år måtte departementet
gi seg, men bare delvis. Det ble utarbeidet en forskrift 9. april
1973. Statens Pensjonskasse hadde fått i oppdrag å utarbeide forslag
til denne forskriften, og det ble gjort. Hvis dette forslaget hadde
blitt fulgt opp, ville ingen av disse sakene foreligget.
Departementet la seg nå på den oppfatning at forhandlerne i 1966
ikke hadde ment alt det de hadde sagt, og at en alderspensjon kan
samordnes med en enkepensjon hvis den ene var tjent opp i form av
tilleggspensjon i folketrygden. Dette må kunne oppfattes som historieforfalskning,
og det røpet manglende innsikt i samordningens funksjon. Her kan
det virke som om påståelige amatører tolker fagfolkene og endrer
på forhandlingsresultatet.
I løpet av 1980-tallet kom Bjøraanesset-saken inn for trygderetten.
Retten brukte tre år på å komme frem til en kjennelse. Saken ble
anket til lagmannsretten. Departementet forsøkte å komme lagmannsretten
i forkjøpet ved å fremme et lovendringsforslag, som ville føre til
at fru Bjøraanesset skulle få fullt medhold, men at endringene skulle
begrenses mest mulig. Imidlertid kom Eidsivating lagmannsrett i mars
1989 med en enstemmig, knusende dom: Departementet hadde feiltolket
og feilpraktisert denne samordningen helt siden 1967. Riksrevisjonen
som hadde vitnet i saken, var enig. Stortinget likeså. I juni 1989
endret Stortinget enstemmig loven slik at det ble umulig å tolke
den slik at alders- og enkepensjoner kunne samordnes i enkelte tilfeller.
Endringen ble gjort gjeldende fra 1. januar 1977, med etterbetaling.
De feil som departementet hadde gjort på dette området i perioden
1967–1977 ble vurdert som foreldet og aldri gjort opp.
Etter lovendringen i 1989 har det aldri vært på tale å samordne
en alders- og en enkepensjon, men departementet la seg nå på en
annen, etter vår mening, feilaktig tolkning og praksis. Dette gikk
ut på at det for etterlatte, der begge ektefellene hadde tjent opp
tilleggspensjon, ble satt inn for store reduksjoner i statspensjonen
(samordningsfradrag), slik at pensjonisten tapte på opptjeningen
i folketrygden. Her oppsto "negativ effekt", og striden fortsatte,
med sterk kritikk av departementet. Stortinget var den gang ikke
klar over denne nye feilen. Aksjonskomiteen hadde gjort daværende
leder for administrasjonskomiteen i Stortinget oppmerksom på feilen,
men hun valgte å ikke følge opp saken.
I februar 1990 tok daværende stortingsrepresentanter John I.
Alvheim og Inger-Marie Ytterhorn opp denne saken i Dokument nr.
8: 24 (1989-1990). Forslaget ble sendt til departementet til uttalelse.
Daværende statsråd sendte saken over til daværende sorenskriver
Flaaten på Notodden, og ba om en utredning. Han leverte et grundig
arbeid, og konkluderte med at dette har vært feil helt siden 1967.
Departementet foreslo overfor Stortinget at intet skulle gjøres.
Stortinget innhentet bl.a. Riksrevisjonens synspunkt. Loven ble
endret på nytt i 1992, med virkning fra 1. oktober 1976 og ny etterbetaling.
Målt etter beløp, rettet Stortinget opp ca. halvparten i 1989 og
ca. 2/3 av resten i 1992. Stortinget var i 1992 klar over at det
gjensto en restgruppe som fortsatt var utsatt for "negativ effekt,"
men i lovendringen i 1992 ble opprydningen av dette overlatt til
forskrift. Den forskrift som lovendringen i 1992 forutsatte, ble
aldri gitt. Dette siste er et viktig moment i det videre forløp
av denne saken, der bl.a. departementet ser ut til å mene at de
kan overprøve lovgiver. Siden forskriften og opprydningen uteble,
fortsatte striden.
Bjøraanesset-dommen i 1989 ble ikke anket. Normalt skulle dette
bety at departementet og regjeringen hadde akseptert dommen, men
i denne saken er det lite som har vært normalt, slik vi ser det.
I 1994 kom en ny sak, Lassung-saken, opp for Høyesterett. Daværende
ass. regjeringsadvokat, som også hadde ført saken for lagmannsretten
og tapt fullstendig, førte saken også for Høyesterett. For å beskrive
situasjonen, vises det til følgende:
Samordning i pensjonsmessig forstand krever hjemmel i lov. I
disse sakene er det bare samordningsloven som gir slik hjemmel.
Høyesterett kan tolke innholdet i loven, og dømme, men har ikke
lovgivende myndighet. Det er tidligere blitt fremholdt at hvis Stortinget
som lovgiver holder seg innenfor de rammer som Grunnloven har satt,
er det intet departement, ingen regjering og/eller norsk domstol
som er bemyndiget til å overprøve lovgiver. Bjøraanesset-dommen
slo fast at det er lovstridig å samordne en opptjent alders- og
en enkepensjon, og ved lovendringen i juni 1989 fikk dette en formulering
som selv ikke departementet har hatt muligheter til å feiltolke. Vi
kan også si det slik: Samordningsloven, slik den er formulert med
virkning fra 1. januar 1977, inneholder ingen bestemmelse om samordning
av en opptjent alders- og en enkepensjon. Vi kjenner heller ikke
til noe forsøk på å feiltolke loven på dette punkt etter 1989. Siden
innholdet i Bjøraanesset-dommen ble bygget inn i loven i 1989, i
en klarere form, er det egentlig en meningsløshet å prosedere om
igjen Bjøraanesset-dommen.
Ved lovendringen i 1992 var lovgiver klar over at det gjensto
en restgruppe som fortsatt ble feilbehandlet. Det var lovgivers
klare oppfatning at dette måtte departementet rydde opp i, men dette
området ble overlatt til forskrift. Bestemmelse om dette var en
del av lovendringen. Siden departementet valgte å ikke gi slik forskrift
som loven forutsatte, har vi fortsatt denne restgruppen. Det kan
virke som om dommerne i Høyesterett har oversett lovgivers klart
uttrykte intensjon på dette punkt.
En enstemmig plenumsdom i Høyesterett i 1962 la til grunn at
en reduksjon av en opptjent statspensjon krever full erstatning
i den ytelsen det samordnes med. Pensjonisten i Lassung-saken fikk
ikke "full erstatning". Hun tapte på opptjeningen i folketrygden.
Dommerne må, slik vi ser det, ha oversett også dette. Det hører
med til saken at departementet, i et brev datert 30. juni 1999,
og undertegnet av daværende statsråd Magnhild Meltveit Kleppa, forsikrer
i klartekst at departementet legger til grunn plenumsdommen fra
1962. Hvis dette hadde ført til gjerning i samsvar med teksten,
hadde vi ikke hatt disse sakene.
De viktige momentene, som vi mener dommerne har oversett, er
ikke omtalt og vurdert i dommen. Hvis vi forutsetter "god tro" hos
daværende ass. regjeringsadvokat og dommerne, og det mener vi bør forutsettes,
så er det solid grunnlag for å påstå at ingen av disse hadde klart
å sette seg inn i saken. At deler av samordningen kan være vanskelig,
er etter vår mening ikke noen unnskyldning.
Aksjonskomiteen har påpekt feilen i Lassung-saken overfor nåværende
høyesterettsjustitiarius Tore Schei, og fikk til svar at Høyesterett
ikke kan gjøre noe. Vi tolker dette slik at Høyesterett retter ikke
opp egne feil. Vi har deretter tatt opp spørsmålet med statsråd
Knut Storberget. Han skyver det bare fra seg. Hva med rettssikkerheten
hvis alvorlige feil ikke skal rettes opp? Taushet kan ikke være
noe brukbart svar på dette spørsmålet.
Den 1. oktober 2007 henvendte Aksjonskomiteen for offentlig ansattes
pensjonsrettigheter seg til justisminister Knut Storberget i et
brev der de anfører bl.a. følgende:
"Vi vil også henlede statsrådens oppmerksomhet på stortingsvedtaket
av 14. juni 2001 og forhandlinger i Stortinget 15. mai 2002, der
daværende statsminister talte om Regjeringens "fordømte plikt",
en plikt han glemte meget raskt. Denne saken bidrar ikke til å øke
respekten for forvaltningen og det politiske miljø i Norge. En norsk
biskop har karakterisert behandlingen av denne saken som "uverdig"
og "respektløs". Dessverre er det meget god grunn for denne karakteristikken.
Vi har henvendt oss til justitiarius i Høyesterett om feilen
i Lassung-saken. Han svarer at Høyesterett ikke kan gjøre noe, og
heller ikke uttale seg. Som nevnt må dette bey at den norske Høyesterett
retter ikke opp egne feil. Spørsmålet må derfor bli: Hva så?
Vi må be Dem ta tak i dette spørsmålet. Hva bør skje når Høyesterett
ikke klarer å sette seg inn i saken, og gjør feil, med meningsløse
konsekvenser for en gruppe etterlatte? Taushet, likegyldighet, evindelige
utsettelser og forsøk på bortforklaringer er etter vår oppfatning
ikke noe brukbart svar."
Det vises også til vedlegg 3 til saken.
Et sentralt trekk i utviklingen over mange år har vært departementets
"sjongleringer og feilinformasjon". Et par eksempler til illustrasjon
og dokumentasjon:
Departementet har forsøkt å trylle frem "full erstatning" ved
en omdefinering av sammensetningen av folketrygdens tilleggspensjon,
der den er tjent opp av begge ektefellene. Departementet har påstått
at kombinert tilleggspensjon består av 100 pst. egenopptjent tilleggspensjon
pluss en eventuell "merytelse." Denne 100 pst. egenopptjente pensjon
skal liksom være full erstatning for et like stort samordningsfradrag
i egenopptjent stats-/kommunepensjon. Denne påstanden har vært lansert
av både nåværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen, tidligere Dagfinn Høybråten
og Magnhild Meltveit Kleppa. Til dette er å bemerke: For det første
er ikke påstanden riktig, og, selv om den var sann, ville det ikke
endre noe som helst mht. mangel på full erstatning. Begrunnelse:
Rikstrygdeverket/NAV er fagetat når det gjelder folketrygden
og dens ytelser, og derfra har det hele tiden vært sagt og skrevet
at kombinert tilleggspensjon består av 55 pst. av egenopptjent pluss
55 pst. av avdødes opptjening, hvis summen av disse er større enn 100
pst. egenopptjent. I visse områder har denne fordelingen betydning
for utmålingen av pensjonens størrelse. Den omtalte departementale
påstanden inneholder en indirekte påstand om at fagetaten har regnet
feilaktige beløp i de omtalte områder i mer enn 40 år. Fagetaten
kan dette, og de regner riktig. Det er, etter vårt syn, departementet
pluss de tre nevnte statsråder som tar feil.
Et annet viktig moment: Samordningsloven gir presis beskrivelse
av de ytelser som kan samordnes, jf. f.eks. § 1. Loven omtaler ikke
denne påståtte "merytelse". Nå skal f.eks. en enkemannspensjon samordnes
med etterlattepensjon fra folketrygden. Her står det i loven at
fullt fradrag skal være 55 pst. av den tilleggspensjon som avdøde
hadde tjent opp. Dette gjennomføres også i praksis, og helt riktig
i hele området utenom området med "negativ effekt". Her taler ikke
departementet om noen "merytelse". En oppsummering her: Når departementet
skal samordne etterlattepensjon fra stat og folketrygd, opererer
de med 55 pst. av avdødes opptjening, mens det ved samordning egenopptjent
fra stat og folketrygd opererer de med 100 pst. av egenopptjening.
Et meget enkelt regnestykke vil vise at summen av de to prosentsatsene
blir 155 pst. Så mye opptjening av tilleggspensjon finnes ikke i
folketrygden.
Se også vedlegg 2 til saken.
Hva ville situasjonen vært hvis den omtalte påstanden hadde vært
sann? Først må det slås fast: Hvis det skal ytes "full erstatning",
må verdien av erstatningsbeløpet være minst like stor som reduksjonen
i stats-/kommunepensjonen, og erstatningsbeløpet må utbetales. Samordningsutvalget,
ledet av professor Asbjørn Kjønstad, sier i NOU 1995:28, side 219,
sp. 1 at disse problemene "skyldes at samordningsfradragene for
tilleggspensjonen delvis beregnes uavhengig av den tilleggspensjon
som kommer til utbetaling". Et enkelt eksempel kan illustrere feilen
her: Avdøde mann hadde tjent opp en tilleggspensjon på kr 60 000
pr. år. Enken får utbetalt 55 pst. av dette, dvs. kr 33 000. Hun
har ennå ikke fylt 67 år, men har egenopptjent stats-/kommunepensjon.
De to pensjonene kan ikke samordnes, og alt er riktig. Så fyller hun
67 år, og får honorert egenopptjent tilleggspensjon på kr 40 000,
som utbetales med 55 pst., dvs. kr 22 000. Tilleggspensjonen øker
m.a.o. fra kr 33 000 til kr 55 000, dvs. med kr 22 000. På grunnlag
av endringen i utbetalingen mener departementet seg berettiget til
å redusere stats-/kommunepensjonen med kr 40 000, og hun kan fort
regne ut at hun har tapt kr 18 000 på opptjeningen i folketrygden.
Hva er verdien av å få kr 40 000 i ny pensjon, hvis vilkåret for
å få det er en reduksjon av etterlatterettigheter på kr 18 000?
Svaret må bli kr 22 000. Den departementale sjongleringen med tilleggspensjonens
sammensetning frembringer ikke full erstatning, bare forvirring.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen har fått spørsmålet om hvilken ytelse
som skal erstatte fradraget i enkemannspensjonen fra stat/kommune.
Svaret hittil er taushet. Et annet eksempel på departementets inkonsekvens
er følgende:
I Ot.prp. nr. 30 (1998-1999), side 23, sp. 1 skriver departementet
bl.a.:
"På den annen side kan det ikke være rimelig at en tjenestepensjonsordning
i offentlig sektor skal kompensere at folketrygden ikke betaler
ut både full egen pensjon og 55 pst. av avdødes tilleggspensjon
…"
I virkeligheten forholder det seg slik: Når det gjelder folketrygdens
ytelser, skal ikke tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor
kompensere noe som helst. Det er omvendt. Det er folketrygdens ytelser som
skal kompensere reduksjonen i stats-/kommunepensjonenes samordningsfradrag.
Hvis folketrygdytelsen er behovsprøvet, og behovsprøvingen blir
effektiv, må det tas hensyn til dette når en riktig størrelse på
samordningsfradraget skal utmåles. En svikt her vil ikke gi full
erstatning, og dermed et tap for pensjonisten. Det forhold at stat/kommuner
sparer penger på slike feil, er en annen sak.
Det har vært gjort mange forsøk på å bringe denne saken til riktig
praktisering, men hittil uten resultat. Spesielt har det vært pekt
på det ekstra meningsløse at tildelte omsorgspoeng kan bli brukt
til å påføre pensjonisten slike tap. I den omtalte odelstingsproposisjonen
ville departementet fjerne noen av disse tapene, men vilkåret er
at arbeidstakeren, før omsorgsperioden, går helt ut av arbeidslivet,
og aldri kommer inn igjen. Dette virker urimelig i forhold til "arbeidslinjen".
En norsk biskop rettet en skriftlig henvendelse til tidligere
statsminister Kjell Magne Bondevik, og påpekte at behandlingen av
denne saken er "uverdig" og "respektløs". Han kvitterte med å fremholde
at dette var "sterke ord", og dermed var han ferdig med saken. Han
hadde jo tidligere neglisjert stortingsvedtaket av 15. juni 2001,
og hans forsikringer i Stortinget 14. mai 2002 om regjeringens "fordømte
plikt", er det mange som husker.
Den 31. juli 2003 sendte Norsk Pensjonistforbund følgende brev
til pensjonskommisjonen:
"Vi viser til St. prp. nr. 65 (2002 - 2003), side 90, der
det vises til at Kommisjonen skal vurdere bl.a. "negativ effektiv
i samordningssystemet." I denne anledning vil vi komme med et innspill
som kan belyse saken.
Etter vår oppfatning har denne saken fått en særdeles slett behandling,
en usedvanlig kronglete og misvisende fremstilling, utrolig mye
utenomsnakk og en behandlingstid med en sendrektighet, eller trenering,
som sprenger alle rimelige grenser. Hvis alt uvedkommende skrelles
bort, er selve saken egentlig meget enkel, noe vår fremstilling
vil vise.
Det er greit og riktig at vi må ha samordning. Pensjonistene
skal ikke ha dobbelt opp av samme type pensjon. Samordningsloven
av 1957 innførte ingen samordning mellom 2 typer pensjon, f. eks.
en alders- og en enkepensjon. Ved lovendring i 1989, med virkning
fra 1.1.1977, ble det slått fast at egenpensjon og etterlattepensjon
ikke kan samordnes selv om den ene er tjent opp i folketrygden.
Dette skjedde etter en årelang, bitter kamp fra Sosialdepartementets
side, en kamp som dessverre har fortsatt like til nå.
Vi kan dele hele samordningsområdet i 2 deler som vi kaller A
og B.
I område A, som målt etter beløp utgjør ca 98 pst. av hele området,
blir alt samordnet på riktig måte, og her blir det ingen "negativ
effekt." Samordningsfradragene blir her alltid begrenset til faktisk
utbetalt beløp av den ytelsen det samordnes med. Her er tolkningen
av loven og praktiseringen, helt riktig.
I området B (ca. 2 pst.) der negativ effekt gjør seg gjeldende,
har Sosialdepartementet en annen tolkning og praktisering av loven.
Samordningslovens § 1 sier bl.a.: "Denne lov gjelder samordning
av ytelser som en person kan få samtidig … " På tross av dette tolker
departementet loven slik at man i område B kan
Samordne med en ytelse som pensjonisten ikke får utbetalt
Samordne med et større beløp enn det som utbetales
Samordne med en ytelse som utbetales til en annen person.
Ingen bør undres over at departementet, og andre som forsøker
å forsvare dette, er blitt utsatt for meget besk kritikk, og at
saken har svekket tilliten til forvaltningen og store deler av det
politiske miljø. Statsministeren fastslo ettertrykkelig i Stortinget
14. mai 2002 at dette skal det bli slutt på, men dessverre fortsetter
treneringen.
Negativ effekt oppstår i område B fordi man utmåler samordningsfradrag
med større beløp enn det som utbetales til pensjonisten. Hele denne
saken kan fremstilles slik: Bør man også i område B samordne med
det som manifesterer seg som utbetalt beløp til pensjonisten, dvs
slutte med å samordne med oppkonstruerte beløp, uavhengig av det
som utbetales?
Vi kunne lage lange oppstillinger over villedende fremstillinger,
men vi må avgrense oss til noen eksempler.
På side 91 i den omtalte St. prp., 4. siste avsnitt, står det:
"Samlet pensjon blir følgelig høyere enn det bruttogarantien tilsier."
Vår kommentar: I hele område B er det tjent opp, og betalt for,
minst 2 pensjoner, en egenpensjon og en etterlattepensjon. Hva er
galt med at "Samlet pensjon" blir større enn den ene av disse pensjonene?
Hvis 2 stortingsrepresentanter er gift med hverandre, og mannen
dør, vil enken få samlet pensjon på noe over kr 550 000 pr år, og
her blir det ingen samordningsfeil, for hun er i området A.
I villedende fremstilling konstrueres nye begreper som ikke har
noen basis i lovverket,
"Fridelsløsningen" går egentlig ut på at man skal være fritatt
for å få pensjonen samordnet med mer enn det som utbetales i den
andre ytelsen.
"Parallellitetsprinsippet" inneholder noe riktig (selvfølgelig)
og noe galt.
En som blir medlem av Statens Pensjonskasse etter l. januar 1967
vil samtidig tjene opp pensjon i Statens Pensjonskasse og folketrygden
(parallell opptjening). Det ligger ikke her noe som helst som gjør
det berettiget å trekke den konklusjon at man kan redusere statspensjonen
med et større beløp enn det som utbetales som følge av opptjeningen,
av samme person, i folketrygden.
Det er blitt påstått at en oppretting her vil skape andre skjevheter.
Det er pekt på at enslige og etterlatte (tidligere gifte) vil komme
forskjellig ut. Det vil vel ikke være noe rart om en pensjonist
med rett til 2 pensjoner kommer annerledes ut enn en med bare en pensjon.
Det spørs om ikke noe av katten slipper ut av sekken her, og at
de kanskje har rett de som hevder at dette egentlig dreier seg om
en kamp mot etterlatterettigheter. Det er stort sett etterlatte
med lav opptjening som rammes, mens de største og beste pensjonene
går fri.
Departementet har påstått at det er flere måter som kan komme
på tale, hvis dette skal rettes opp. Hvis vi legger til grunn at
vi ikke skal klusse med det som er riktig samordning under A, finnes
det bare en måte.
Da mye av disse feilene ble rettet opp av Stortinget i 1992,
ga departementet opp det 5-dobbelte beløp mht hva dette ville "koste."
Departementet har hittil nektet å redegjøre for denne feilinformasjonen. Dette
med "kostnad" er dessuten snudd på hodet. Disse etterlatte påføres
nå betydelige tap, begrunnet i at de selv, eller avdød ektefelle,
har tjent opp, og betalt for, pensjon fra folketrygden, ikke nettopp
noen god reklame for systemet. Departementet ser ut til å mene at
disse etterlatte bør påføres disse tapene, for det er så "kostbart"
å la være.
Sosialdepartementet har hittil aldri vært villig til å redegjøre
for den forskjellige tolkning og praktisering som gjør seg gjeldende
for område A og B.
Pensjonskommisjonen behøver ikke å gå inn på den tekniske side
av saken. Derimot bør den vurdere dette og gi uttrykk for om det
nå snart ikke er på tide å få slutt på disse uverdige forhold. For
ordens skyld må vi fremholde at dette problemet var vesentlig større
tidligere. Mesteparten av denne feilaktige anvendelse av samordningsloven
ble det ryddet opp i av Eidsivating lagmannsrett og Stortinget i
1989 og 1992, med store etterbetalinger. Saken nå dreier seg om
en restgruppe."
Brevet er, i sin helhet, vedlagt forslaget som vedlegg 1
Pensjonskommisjonen tok ikke stilling til spørsmålet om "Negativ
Effekt" i sin innstilling NOU 2004:1, men omtalte spørsmålet på
side 256 osv.
Skreller vi bort all feilinformasjon, omskrivninger og forvirring,
er saken med "negativ effekt" meget enkel. Dette dreier seg om reduksjon
av en opptjent stats-/kommunepensjon i form av samordningsfradrag,
uten full erstatning, eller uten erstatning i det hele tatt. Det
omtalte tapet oppstår jo nettopp fordi det ikke ytes full erstatning.
På tross av påstander om det motsatte finnes det bare en måte å
rette opp dette på. Dette går ut på å behandle pensjonene i området med
"negativ effekt" på nøyaktig samme måte som alle øvrige pensjoner
utenom dette området. Dette går ut på at det ved utmålingen av størrelsen
på samordningsfradragene må man i praksis holde seg innenfor den
begrensning som finnes av reelt utbetalt beløp av den ytelsen det
samordnes med.
Hvis størrelsen på samordningsfradragene avpasses etter det som
finnes av utbetalt erstatning i den ytelsen det samordnes med, vil
det ikke oppstå noe tap, og problemet forsvinner. Så enkelt er det.
Her har det, etter vår mening, vært en lang serie av departementale/byråkratiske
feil over mer enn 40 år. Mesteparten av disse feilene er heldigvis
senere blitt rettet opp, men det gjenstår fortsatt en liten restgruppe
som blir mishandlet med samordningsfeil. Det er denne restgruppen
denne saken dreier seg om. Det er oppsiktsvekkende at så store deler
av kontrollorganene og kontrollfunksjonene synes å ha sviktet totalt.
Departementets manglende respekt for lovlig fattede stortingsvedtak
er også et viktig moment. Sakens forløp burde kanskje tilsi at en
offentlig granskning kunne være på sin plass. Dessuten bør disse feilene,
uavhengig av granskning, rettes opp så snart som mulig. Dette kan
enklest gjøres ved endring i samordningsloven.