Det er behov for å utvide kapasitet og kompetanse innen lindrende
behandling. Tilbudet om livshjelp til døende mennesker må styrkes
på alle de steder i helse- og omsorgstjenesten der mennesker i livets
siste fase og deres pårørende er. Dette gjelder både på sykehusene
og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Kompetanse i lindrende behandling må styrkes på alle typer sykehusavdelinger
der mennesker dør, i hjemmetjenesten og på sykehjem eller andre
institusjoner. Samtidig må det opprettes flere egne enheter som
har spesiell kompetanse på området.
Tradisjonelt forbinder mange lindrende behandling med kreftrammede,
men alle pasientgrupper må få tilbud om livshjelp i livets sluttfase.
Med den demografiske utviklingen vil vi blant annet få stadig flere
eldre som vil ha behov for det.
Helsetjenestene må prioritere livshjelp. Det er en politisk oppgave
å sikre det.
I spesialisthelsetjenesten må en del av rammeoverføringene til
de regionale helseforetakene være forbeholdt opprettelse og drift
av flere enheter for lindrende behandling/hospice.
I dag mottar sykehusene en stykkpris for hvert døgn en pasient
mottar lindrende behandling. Kristelig Folkeparti mener innsatsstyrt
finansiering i helsetjenestene best egner seg for behandling som
lett lar seg telle, først og fremst operasjoner. Stykkprisfinansiering
på denne type helsetjeneste bør fjernes, og dermed fullfinansiering
av dette over rammene til sykehusene.
Døden er i stor grad institusjonalisert i Norge. 40 prosent dør
på sykehus, og 40 prosent dør i sykehjem. Det må legges til rette
for at flere kan dø hjemme, eller nær hjemmet.
Det må etableres flere enheter for lindrende behandling og omsorg
i nærheten av der den enkelte bor. Det må årlig bygges minst 150
nye sengeplasser, det vil si 600 nye plasser over fire år. Dette
kan organiseres innenfor dagens statlige investeringstilskuddsordning
for bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger til kommunene.
Det må stimuleres til opprettelse av ambulante team for lindrende
behandling, enten i den enkelte kommune eller som interkommunalt
samarbeid mellom små kommuner.
Dette forutsetter blant annet rekruttering av helsepersonell
med kompetanse innenfor området. Disse teamene kan gi livshjelp
hjemme, på sykehjem eller i egne kommunale enheter for lindrende
behandling.
Det er behov for å styrke forskningsinnsatsen for å utvikle videre
lindrende behandling. Særlig viktig er den pasientnære forskningen
som har betydning for utforming av tjenestetilbudet.
Det er behov for å satse på en bred kompetanseheving i hele helse-
og omsorgstjenesten, både i sykehus, hjemmetjeneste og på sykehjem.
Livshjelp til døende gis uavhengig av hvor man er, ikke bare på hospice.
Noen dør på en intensivavdeling, andre på en medisinsk avdeling,
på sykehjem eller hjemme. Derfor må helsepersonell i store deler
av helse- og omsorgstjenesten ha kunnskap om hvordan behovene for
lindring av både fysisk og psykisk smerte kan dekkes hos mennesker
i livets siste fase og hos deres pårørende.
Etisk kompetanseheving blant ansatte i helse- og omsorgstjenesten
må også stimuleres: Det må legges til rette for samtale og refleksjon
over etiske dilemmaer.
Bevisstgjøring på hvordan man kan være nærværende for mennesker
som er døende og deres pårørende, er viktig.
Kompetanseheving vil innebære kurs, videreutdanning og spesialisering
av ansatte i helse- og omsorgstjenestene, samt etablering av etiske
komiteer eller liknende i kommunene.