Klimautfordringen er en av de største utfordringene verden står overfor i årene fremover. Derfor må arbeidet intensiveres med å utvikle ny teknologi som bidrar til å redusere, rense og lagre utslipp av klimagasser, og utvikle klimanøytrale teknologier på nye områder.

Klimautfordringen krever handling både på kort og på lang sikt. Det må gjennomføres kostnadseffektive tiltak som fører til at veksten i verdens klimagassutslipp snus til en nedgang innen 2015, slik FNs klimapanel sier er nødvendig dersom ikke klimaendringene skal komme ut av kontroll. Dersom man skal nå målet om et nullutslippssamfunn med en reduksjon på minst 85 pst. i verdens klimagassutslipp innen 2050, vil det kreve et teknologisk kvantesprang. Det må derfor satses maksimalt på å utvikle nye teknologiske løsninger som ikke nødvendigvis er kostnadseffektive i dag, men som er nødvendige dersom klimamålene skal nås i 2050. Kvotehandel må kombineres med offentlig støtte til forskning, teknologiutvikling og implementering av nye teknologiske løsninger. Forslagsstillerne mener det må tas i bruk ny teknologi som gjør vår produksjon og vårt forbruk bærekraftig. Verden må ta et formidabelt klimaløft fremover. Norge skal delta i dette løftet.

Klimakonsekvensene vil være en rammebetingelse for produksjonsmetoder og samfunnsorganisering i årene fremover. Norske bedrifter, forskningsmiljøer og organisasjoner har kompetanse og kunnskap til å utgjøre en forskjell for fremtidens klima. Norge er privilegert og har økonomiske muligheter til å satse sterkt på dette, men det krever samarbeid mellom næringsliv, forskningsmiljøer og politiske myndigheter. At Norges rikdom i tillegg i stor grad kommer fra produksjon av fossil energi, gjør ikke dette ansvaret noe mindre.

Gode rammebetingelser som løser ut teknologiskifte, består av flere elementer:

• Grunnforskning.

• Anvendt forskning.

• Investering.

• Pilotanlegg.

• Kommersialisering.

• Driftsfase.

Viktige rammebetingelser for utvikling av ny teknologi er:

• Tilgang på kapital, langsiktighet og konkurransedyktig patentlovgivning.

• Kompetent arbeidskraft med vilje til omstilling og fornyelse.

• Bevilgninger, internasjonal konkurranse, senter for fremragende forskning.

• Stabil tilgang på midler til næringsrettet forskning og vilje til næringsrettet forskning.

• Kapital, skatter og avgifter, kostnadsnivå, arbeidsmarked og stabile rammebetingelser med hensyn til konkurrentland.

Myndighetsbestemte miljøkrav, høye kvotepriser og avgifter vil kunne utløse investeringer i utslippsreduserende tiltak. For sektorer preget av stor internasjonal konkurranse vil imidlertid tiltak som gjør driften ulønnsom, i verste fall ha negativ klimavirkning gjennom såkalt ”karbonlekkasje”. I slike tilfeller kan investeringstilskudd til tiltak som ikke utløses av kvotepris, være et godt tiltak, gjerne i samvirke med forpliktende avtaler og kvoteplikt på linje med andre land.

Norge er ganske flink til å satse på forskning innen klimavennlig teknologi. Norge ligger imidlertid langt etter andre land når det gjelder å kommersialisere forskningsresultatene i konkrete produkter og prosesser. Mange bedrifter flytter i dag ut av landet når de skal ta i bruk ny teknologi.

Det er derfor behov for et støttesystem for å løfte frem ny klimavennlig teknologi fra forskningsresultater og ut i bedriftene. Støttesystemet bør blant annet gå til å utvikle demonstrasjons- eller pilotanlegg for utprøving av ny teknologi.

Dagens virkemiddelapparat i Enova og Innovasjon Norge har vist seg uegnet til å løfte frem forbedrede produkter og prosesser fra forskningsresultater innen miljøteknologi ut i bedriftene. Ofte blir de aktuelle bedriftene for store til å være mottakere av støtte fra dagens virkemiddelapparat. Forslagsstillerne mener man må kombinere en fortsatt høy innsats innen forskning og utvikling med støtte og et bedre virkemiddelapparat for å ta prosjektene fra de gode idéene til kommersialisering.

I 2001 ble handlingsregelen innført med støtte fra samtlige partier på Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet. Regelen tilsier at man ikke skal bruke mer enn realavkastningen fra Statens pensjonsfond utland, kjent som Oljefondet, som er beregnet til 4 pst. av fondets verdi. Dette gjør at man kan bevare oljeinntekter for fremtidige generasjoner, og det gir stabilitet i pengepolitikken.

Opprinnelig var det en enighet om at avkastningen skulle brukes til å styrke vekstevnen i norsk økonomi. Intensjonen var at lavere skatter og avgifter for næringslivet, infrastruktur, kunnskap og forskning skulle prioriteres. Men i en tid hvor klimautfordringen er blant klodens største, må klima gjøres til et fjerde område man skal investere for fremtiden i. Å investere i klimateknologi er den beste investering man kan gjøre for fremtidens barn, og det er en styrking av norsk økonomis vekstevne. Klimakonsekvensene vil være en rammebetingelse for alle produksjonsmetoder og samfunnsorganisering i årene fremover. Markedet for eksport av miljøvennlig teknologi vil uten tvil vokse i tiårene fremover, og et bærekraftig klima er avgjørende for menneskene og det biologiske mangfoldet som verden består av.

Regjeringen slo fast i sin perspektivmelding (St.meld. nr. 9 (2008–2009) at det de neste 10 årene vil fases inn store ekstrainntekter fra oljefondet i norsk økonomi. Rommet for en miljøsatsing er derfor stort, forutsatt at budsjettpolitikken i årene fremover ligger innenfor det rom som handlingsregelen setter.

Det bør derfor settes av et eller flere fond av en betydelig størrelse der avkastningen brukes til å stimulere utvikling og utprøving av ny, klimavennlig teknologi. Dagens virkemiddelapparat, slik som Innovasjon Norge og Enova, er etablert med andre mål. Forvaltningen av fondet og dets avkastning bør derfor skje utenom dagens etablerte virkemiddelapparat.