Til Stortinget
Valgordningen er et sentralt instrument for å sikre et reelt
og legitimt folkestyre på samfunnets ulike politiske styringsnivå.
En god og effektiv valgordning som sikrer at velgerne får gjennomslag
for sine preferanser når det gjelder både politikk og personer er en
forutsetning for et velfungerende demokrati. Et sentralt element
ved innføringen av den nye valgloven før valget i 2003 var at den
enkelte velger selv skulle få større anledning til å påvirke personvalget. Dette
stod sentralt både i Valglovutvalgets utredning (NOU 2001:3 Velgere,
valgordning, valgte), innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
(Innst. O. nr. 81 (2001–2002)) og i den påfølgende debatt i Stortinget.
Som daværende statsråd Erna Solberg sa:
«Den viktigste funksjon ved loven er rett og slett, ved siden
av det praktiske, å gi legitimitet til folkevalgte organer. Jeg
tror at i dagens situasjon er nettopp dette med å få større grad
av personvalg, større muligheter for velgerne å ha innflytelse på
personene, en viktig del av det å gi folkevalgte organer mer legitimitet.»
Samtidig må en velfungerende valgordning ivareta enkelte kryssende
behov. For eksempel gjelder dette partienes mulighet til å sikre
sin innflytelse over hvilke kandidater som velges til sentrale og
tunge verv som tillitsmenn og -kvinner på deres vegne. Det er naturlig
og ønskelig at også partiene har betydelig innflytelse på denne
prosessen, ikke minst for å sikre at toppkandidatene har de nødvendige
forutsetninger for, og erfaring til, å kunne tre inn i sine verv
som folkevalgte. Partienes adgang til å forhåndskumulere kandidater,
vekten av persontillegg og velgernes adgang til å stryke kandidater
eller påføre «slengere» fra andre partier, er elementer ved valgordningen som
spiller inn i denne avveiningen, hvor partienes behov for forutsigbarhet
og sikkerhet for sine toppkandidater må balanseres mot velgernes
interesse av individuell politisk innflytelse.
Ved endringene i valgloven ble balansen mellom disse ulike hensyn
søkt gjennomført, blant annet ved at man endret reglene for partienes
muligheter for forhåndskumuleringer og vekten av tillegget for personstemmer,
samtidig som man fjernet adgangen til å stryke enkeltkandidater.
Både Valglovutvalget og regjeringen foreslo å fjerne velgernes
rett til å stryke kandidater. Kontroll- og konstitusjonskomiteens
flertall støttet dette og uttalte at valgsystemet burde bygges opp
rundt velgernes positive preferanser. Erfaringene fra de siste kommunestyrevalg
har dessverre vist at dette aktverdige målet ikke er oppnådd gjennom
de endringer som ble gjennomført i valgordningen.
Valglovutvalget argumenterte for å fjerne strykningsadgangen,
særlig begrunnet med at et mindretall av velgerne gjennom organiserte
retteaksjoner vil kunne tilrive seg uforholdsmessig mye innflytelse
på valgresultatet. Fremfor å redusere dette problemet har det å
fjerne strykningsadgangen heller vist seg å kunne ha en forsterkende
effekt. I dagens ordning ligger det en større ubalanse, hvor en
enda mindre andel av velgerne kan belønne og velge inn kandidater
som gjør seg bemerket ved å komme med kontroversielle utspill, mens
en majoritet som er uenig, ikke får gitt uttrykk for sitt syn og
således kan oppveie for dette. Selv meget kontroversielle utspill
vil, dersom det endrer et tilstrekkelig mindretall av velgernes
preferanser, utelukkende telle til fordel for en kandidat, gitt
at velgerne kun har anledning til å gi uttrykk for sine eventuelle
«positive preferanser» overfor kandidater, og ikke til å stryke.
Det har i tillegg vist seg at organiserte retteaksjoner fortsatt
er fullt mulig å gjennomføre og at de, gitt de forhold det er redegjort
for, kan ha støtte fra en enda mindre andel velgere for å lykkes.
Det må således være et mål å gjeninnføre strykningsadgangen uten
at dette forrykker balansen mellom de andre elementene i valgordningen
i for stor grad. Særlig må en justering av stemmetillegget for partienes
forhåndskumulerte kandidater, som i dag er 25 pst., vurderes i sammenheng
med strykningsadgangen.
Personvalg bør stå særlig sterkt ved kommunestyrevalg, gitt nærheten
den enkelte velger har til dette politiske beslutningsnivået og
kommunestyrenes sentrale rolle i utøvelsen av det norske folkestyret. Personvalg
har lange tradisjoner i kommunene. Dette er slått fast både i NOU
2001:3 og i en rekke tidligere utredninger om valgordningen. Forutsetningene
for at velgerne skal ha kunnskap om de kandidatene som stiller på
listene i egen kommune, er gode, og spørsmålet om hvem en vil la
seg representere av, har stor innflytelse på velgernes partivalg.
Kanskje særlig lokalt kan konfliktene i en rekke prinsipielle politiske spørsmål
i like stor grad gå gjennom de politiske partiene som mellom dem.
En enda bredere adgang til personvalg gjennom gjeninnføring av strykningsadgangen
vil dermed gi velgerne større muligheter for å stemme på kandidater
som har samme oppfatning som de selv i aktuelle politiske stridsspørsmål,
eller til å stryke kandidater som de er uenige med.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for å gjeninnføre
en ordning med strykning av listekandidater ved kommunestyrevalg.
En adgang til å stryke må vurderes i sammenheng med en justering
av stemmetillegget for partienes forhåndskumulerte kandidater.
II
Stortinget ber regjeringen fremlegge forslaget for Stortinget,
med sikte på at en slik ordning kan gjelde fra kommunestyrevalget
i 2011.
5. mai 2010