FN består av 15 særorganisasjoner, 11 fond og programmer, 5 forskningsinstitusjoner,
7 menneskerettighets- og traktatorganer, 3 havrettsorganer og 10 miljøorganer.
Ifølge informasjon fra Utenriksdepartementet er det samlet sett
snakk om over 60 ulike organer og en uendelighet av kommisjoner,
komiteer, utvalg mv.
FNs budsjetter består av et regulært, toårig budsjett, egne ettårige
budsjetter for FNs fredsoperasjoner (unntatt UNTSO i Midtøsten og
UNMOGIP i Kashmir), samt budsjetter for krigsforbryterdomstolene
og budsjetter for de frivillige bidragene til fond og programmer.
I tillegg har de mange særorganisasjonene under FN-paraplyen egne
budsjetter.
Bidragene til FNs regulære budsjett fastsettes på bakgrunn av
en formel som tar hensyn til landenes bruttonasjonalprodukt, befolkningstall,
gjeldsbyrde og hvorvidt landene faller inn under gruppen av minst
utviklede land (MUL). Ingen land betaler mer enn 22 prosent (USA),
mens ingen betaler mindre enn 0,001 prosent. FNs regulære budsjett
forholdt seg relativt stabilt på 1980-tallet og 1990-tallet, men har
vokst kraftig siden 2000/2001. Siden da og frem til 2008/2009 økte
størrelsen på budsjettet fra 2,5 mrd USD til 4,9 mrd. USD. Det toårige
budsjettet for 2010/2011 vedtatt av FNs generalforsamling 23. desember
2009 er på 5,16 mrd. USD. Det vil si at FNs regulære budsjett har
mer enn doblet seg i løpet av de ti siste årene. Sverige, på vegne
av EU, ytret bekymring over budsjettveksten i FN under behandlingen
i Generalforsamlingen. Det ble blant annet vist til at generalsekretærens
budsjettforslag ikke representerte de reelle utgiftene i løpet av
sesjonen og at disse sannsynligvis ville være nærmere 5,3 mrd. til
5,4 mrd. USD.
Finansieringen av FNs fredsoperasjoner følger en egen bidragsskala
hvor de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet bidrar med en større
andel enn til det regulære budsjettet, mens u-landene bare betaler
10 til 20 prosent av hva de betaler til det regulære budsjettet.
Størrelsen på budsjettet varierer mye fra år til år ettersom operasjoner
opprettes, utvides eller kanselleres. For perioden juli 2009 til
juni 2010 er budsjettet for FNs fredsoperasjoner på 7,5 mrd. USD.
Utenfor det regulære budsjettet mottar en rekke underorganisasjoner
frivillige tilskudd fra medlemslandene. Norge er blant de største
bidragsyterne til FNs fond og programmer. Størrelsen på disse tilskuddene
har vokst enda raskere enn størrelsen på det regulære budsjettet.
I 1986–1987 utgjorde disse tilskuddene om lag det samme som det
regulære budsjettet, mens i det foreslåtte budsjettet for 2010/2011 er
disse om lag dobbelt så store som det regulære budsjettet.
Ifølge informasjon fra Utenriksdepartementet utarbeidet i forkant
av den 64. generalforsamlingen i FN høsten 2009, utgjør Norges pliktige
bidrag til organisasjonen 0,782 prosent av FNs regulære budsjett og
av budsjettene til FNs fredsbevarende styrker. Samlet sett er imidlertid
Norges bidrag til FN langt større enn dette. Norge er blant annet
blant de 5 største bidragsyterne til FNs humanitære aktiviteter,
og blant de aller største bidragsyterne til UNDPs utviklingsarbeid.
Innenfor rammen av FNs 60. generalforsamling høsten 2005 ble
medlemslandene enige om at Generalforsamlingen og andre relevante
organer skulle igangsette en prosess for å revidere alle FN-mandater eldre
enn fem år. Et mandat er en anmodning for handling i regi av FNs
sekretariat eller andre implementerende FN-organer, basert på en
resolusjon utgått fra Generalforsamlingen eller andre relevante
organer. Det finnes både konseptuelle mandater (f.eks. om nye internasjonale
normstandarder) og spesifikke mandater (som vedgår bestemte rapporter
eller operasjoner). Fra første stund skapte vedtaket debatt mellom
u-landene og G77 på den ene siden, som hevdet at prosessen var igangsatt
av vestlige land for å eliminere mandater i den første gruppen land
og for å kutte kostnader, og USA, Japan og EU-landene på den andre
siden, som ville revidere alle mandater. Spørsmålet om hva eventuelt
innsparte midler som følge av kansellerte mandater skulle gå til,
skapte også uenighet mellom landene. G77 og Kina mente disse ressursene
skulle tilfalle utviklingsformål innenfor rammen av FN. USA mente
midlene skulle tilfalle andre områder innen FN-systemet, som for eksempel
reformarbeidet, mens en annen gruppe land mente at innsparte midler
skulle tilfalle samme område.
Så langt har mandatrevideringen gått tregt, og mandater som går
flere tiår tilbake, eksisterer fremdeles. Den siste rapporten fra
New Zealand og Namibia, de to viseformennene i mandatrevideringsprosessen,
er fra august 2008 og konkluderer med at bare 155 (56 prosent) av
de 279 mandatene i den humanitære klyngen var «aktuelle og relevante»
(current and relevant), mens bare 18 (35 prosent) av de 52 mandatene
i den afrikanske utviklingsklyngen var aktuelle og relevante. Bare
et fåtall mandater er kansellert, og prosessen med å eliminere utdaterte
og uaktuelle mandater har tilnærmet stanset opp.
Det svenske utenriksdepartementet gikk våren 2008 gjennom Sveriges
støtte til 23 multilaterale organisasjoner. Ifølge departementet
var hensikten med gjennomgangen å forsikre seg om at tilskuddene brukes
effektivt og at midlene går til de organisasjonene som i størst
grad bidrar til utvikling. Gjennomgangen identifiserte syv FN-organisasjoner,
herunder FAO, GEF, UNIFEM, UN Habitat, UNAIDS, UNODC og ILO som
enten kunne karakteriseres som hierarkiske, lite effektive eller
som hadde et misforhold mellom bevilgede midler og oppnådde resultater.
Til Aftenposten 10. mars 2009 sa den svenske bistandsministeren
at «vi må strategisk velge hvilke organisasjoner som skal få støtte».
I forhold til de syv identifiserte organisasjonene uttrykte ministeren
at «vi har ingen konkrete planer nå om å dra oss ut, men jeg utelukker
ikke at det kan skje».
Utenriksdepartementet har foretatt en tilsvarende gjennomgang
av Norges støtte til 25 multilaterale organisasjoner. Den norske
gjennomgangen identifiserer noen av de samme utfordringene som i
den svenske rapporten, spesielt knyttet til FAO, men også i forhold
til UN Habitat, UNDP, UNESCO, ILO og UNIFEM.
Den svenske gjennomgangen av ILO viser til at organisasjonens
interne effektivitet ikke er god, at det enda ikke er mulig å skape
seg et klart bilde av umiddelbare og langvarige konsekvenser av
ulike prosjekter, og at organisasjonen noen ganger ses på som tungrodd,
ineffektiv og utdatert. Den norske evalueringen viser til at ILO
har en egen evalueringsenhet, men at organisasjonen kan oppleves
som tungrodd og uoversiktlig. Den svenske evalueringen av UNIFEM
konkluderer med at organisasjonens interne effektivitet ikke er
god, at rapporteringen fra prosjekter ikke er tilfredsstillende
og at det er en tendens til å fokusere på aktiviteter heller enn
resultater. Den norske evalueringen konkluderer imidlertid med at
UNIFEMs begrensninger først og fremst er knyttet til manglende tilstedeværelse
og begrensede ressurser.
Felles for begge evalueringene er at det vises til at mange FN-organisasjoner
har til dels store utfordringer knyttet til effektivitet, bedre
koordinering, større samsvar mellom bevilgede midler og oppnådde
resultater samt behov for å forankre en resultatbasert organisasjonskultur.
Det svenske utenriksdepartementet tok i forbindelse med den samme
utredningen også for seg Verdensbanken. Konklusjonen var som følger:
«The Bank is assessed as having very good internal effectiveness
due to the solid work on results-based management and evaluation
[…] there is accountability at all levels of the organization».
Om Verdensbankens eksterne effektivitet uttrykte evalueringen
følgende:
«The Bank’s external effectiveness is assessed as very good.
The Bank is results-oriented and often demonstrates better results
than other actors in the area of implementation».
Den norske regjeringens politiske plattform for 2009–2013 slår
fast at volum av norsk bistand til Verdensbanken skal gjøres avhengig
av bankens resultat i reform- og demokratiseringsprosesser. Utviklingsprogrammer
og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer skal prioriteres. Basert
på den fremkomne kritikk av en rekke FN-organisasjoner i de to landenes rapporter
mener forslagsstillerne at det bør stilles tilsvarende betingelser
når det gjelder norsk støtte til FN.
Rapporten «Norske selvbilder og norsk utenrikspolitikk» (NUPI
2007) viser til at utenriksminister Jonas Gahr Støre har omtalt
befolkningen i Norge som «FNs beste venner». Rapporten viser imidlertid også
til at begrunnelsen for å satse sterkt på FN først og fremst er
knyttet til multilateralismens egenverdi, og ikke til at FN er en
spesielt effektiv kanal for å fremme utvikling. NUPI slår videre
fast at mens engasjementet gjennom FN og Norges rolle som stor bistandsgiver
kan ses på som en forlengelse av en norsk fredstradisjon, er det
paradoksale at det fremstår som viktigere at engasjementet pågår,
enn at det gir konkrete resultater.