I årene som kommer, vil det være mange, store offentlige byggeprosjekter
som skal settes i gang. Skoler, sykehjem, veier og jernbanelinjer
skal bygges. Det er også store etterslep på vedlikeholdssiden. Samtidig
som oppgavene er mange, setter økonomien klare grenser for hvor
mye de offentlige utgiftene kan øke. I en periode med usikre økonomiske
utsikter, store utfordringer og en rekke fellesskapsoppgaver som
må løses bedre, er det viktig å se hvordan gode løsninger kan organiseres
gjennom andre virkemidler enn de tradisjonelle. Skal man unngå at
oppgaver står uløste, må pengene brukes smartere. Forslagsstillerne
mener at nøkkelen til å sikre velferdssamfunnets bærekraft er å
skape bedre og mer effektive tjenester. Det krever nye løsninger.
At det offentlige samarbeider med private aktører om å løse viktige
samfunnsoppgaver, er ikke noe nytt. Man har en rekke eksempler på
flere områder som viser at det gir de beste løsningene. Derfor oppfatter
forslagsstillerne det som dårlig begrunnet og uheldig at regjeringen
har valgt å avvise modellen offentlig-privat samarbeid (OPS) som
et middel til å få bedre løsninger i samfunnet.
Forslagsstillerne mener at konkurranse, mangfold og gode insentiver
bidrar til bedre tjenester, kreativitet og vilje til å finne de
beste løsninger. Dette understøttes også av erfaringene med OPS
i Norge. Man har allerede flere eksempler på at OPS har gitt bedre tjenester.
Norge er likevel å regne for å være i en begynnerfase. Man har lite
erfaring med OPS, mindre profesjonalitet, kompetanse og behov for
tydeligere lov- og regelverk. Det eksisterer ingen offentlige strategier
for hvordan OPS skal tas i bruk. Under den nåværende regjeringen
har arbeidet med OPS-prosjekter stoppet helt opp fra statens side.
Det gjør at Norge blir hengende etter i arbeidet med å få gode OPS-rutiner.