Under dagens system fokuserer det offentlige for mye på hvordan
ting skal gjøres, snarere enn hva som faktisk blir levert. Det hindrer
fleksibilitet. Det gjøres ikke noe systematisk arbeid for å vurdere
hvordan man ved bestemte prosjekter skal kunne veie fordeler og
ulemper ved ulike gjennomføringsmodeller, deriblant OPS. Forslagsstillerne
mener dette er uheldig for Norge. Det hindrer også norske selskaper
i å bygge opp kompetanse på hvordan OPS-kontrakter skal kunne bli
bedre.
Forslagsstillerne mener at OPS, om man hadde hatt mer kunnskap
om og rutiner for hvordan det fungerer, hadde blitt langt mer anvendt
enn det blir i dag. Forslagsstillerne mener også at det hadde vært
hensiktsmessig å stimulere til økt bruk av OPS. Dette vil kreve
politiske tiltak og en strategisk tilnærming.
En FN-rapport om OPS, Governance in Public Private Partnerships
for Infrastructure Developments, konkluderer med at god og ryddig
styring er viktig for å høste potensialet fra OPS. I rapporten skrives
det:
«Improving governance can help maximize the benefits and minimize
the risks in PPPs. Improvement in governance reqires governments
to acquire new skills in public management and to establish new
institutions and procedudres. Governments will need to focus on
supervision and regulation, rather than on direct ownedrship and
controls.»United Nations Economic and Social Council (2005):
”Governance in public private partnerships for infrastructure development”.
Economic Commission for Europe. Committee for trade, industry and
nterprise development. Working Party on International Legal and
Commercial Practice (WP.5). Fifty-second session, 24-25 Oct 2005
Forslagsstillerne mener at politikken må rette seg mot å se på
hvordan man best kan utnytte de beviselige gevinstene som OPS kan
gi myndighetene. Man bør bevege seg vekk fra en diskusjon om OPS
er hensiktsmessig som sådan, og heller se på hva som kan gjøres
for å hente ut det potensialet som det er vist eksisterer ved OPS.
Ved å si nei til offentlig-privat samarbeid hindres også at Norge
bygger opp kompetanse rundt hvordan dette best kan gjøres. Kunnskap
og kompetanse i utstedingen av OPS-kontrakter er krevende, og derfor er
det viktig at man beholder et politisk trykk på å bygge opp erfaringer
med dette.
Det er en rekke grep som kan gjøres for å gjøre OPS mer tilgjengelig.
OPS-satsingen må være profesjonell. Det krever satsing på kompetanse,
og evne til å finne de riktige og beste leverandørene. Det er en forutsetning
for å få kvalitet på tjenestene. Standardiserte kontrakter for OPS
vil gjøre det lettere å gjennomføre denne typen avtaler, også for
kommuner.
Regelverket må tydeliggjøres. Det er mangel på kompetanse om
hvordan OPS best kan gjennomføres. Gjennomgang av gjeldende regelverk,
og utsteding av veiledere fra myndighetene om organisering av OPS,
kan være viktig informasjonsarbeid. Det er essensielt at det offentlige
vil satse på å spre informasjon og veiledning om hvordan kommuner som
skal gjennomføre store prosjekter, kan bruke OPS for å sikre bedre
og mer effektive tilbud.
Det kan være gunstig å opprette institusjoner for å sørge for
at offentlig-privat samarbeid skal fungere på et høyt faglig nivå
og i økonomisk forutsigbare rammer. Storbritannia har tatt flere
slike grep. Der er det etablert departementale faggrupper (Private
Finance Unit), og tverrdepartementale ekspertgrupper som kvalitetssikrer
(Project Review Group). Det er etablert et kontor under Finansdepartementet
som skal sikre at offentlige prosjekter gjennomføres på en måte
som sikrer best mulig valuta for pengene (Office of Government Commerce).
Det bør vurderes om et sentralt offentlig organ skal ha ansvaret
for OPS, med arbeidsoppgaver som oversikt, rådgivning, anbefalinger
og standardiseringer.
Dette er alle eksempler på grep myndighetene kan gjøre for å
forbedre gevinstene ved bruk av OPS. Deres hensiktsmessighet for
Norge, og alternativer, bør vurderes nærmere i en grundig utredning.