I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1998 besluttet Stortinget at bevilgningen til sykepengeprosjektet skulle gjøres til den permanente ordningen «Kjøp av helsetjenester for oppfølging av sykmeldte». Videre skulle ordningen gjøres landsomfattende. I årene 1999–2001 ble bevilgningen til formålet gradvis økt. I 2001 fikk om lag 8 000 pasienter tilbud om kjøp av helsetjenester. I forbindelse med den første Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (2001–2002) ble ordningen vesentlig utvidet. Nye sykdomstilstander/diagnoser ble inkludert, og det ble også åpnet for ulike utredningstiltak, med særlig vekt på tverrfaglig avklaring av sammensatte lidelser. Ordningen var administrert av Rikstrygdeverket som en del av flere tiltak for å få ned sykefraværet.

Ordningen «Kjøp av helsetjenester for oppfølging av sykmeldte» ble i forbindelse med Sykefraværutvalget, Ot.prp. nr. 6 (2006–2007) og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2006–2007) omgjort til ordningen for tilskudd til helse- og rehabiliteringstjenester for sykmeldte («Raskere-tilbake»). Dette innebar en ytterligere utvidelse av ordningens omfang og innhold. Det innebar en kraftig økning i bevilgningen til ordningen, og bevilgningen ble delt mellom de regionale helseforetakene og Arbeids- og velferdsetaten. For statsbudsjettet for 2011 er det foreslått henholdsvis en bevilgning på 484 mill. kroner til helseforetakene og 228 mill. kroner til Arbeids- og velferdsetaten i ordningen. I henhold til tall fra Helsedirektoratet har om lag 61 000 personer fått et helsetilbud innenfor ordningen «Raskere tilbake» i løpet av årene 2007–2008.

Ordningen omfatter nå sykmeldte, delvis sykmeldte og arbeidstakere som alternativt ville ha blitt sykmeldt om de ikke ble omfattet av ordningen. Det er et krav at de personene som omfattes av ordningen, med stor sannsynlighet kommer raskere tilbake i arbeid som en direkte følge av behandlingen som tilbys.

Det er gjennomført flere evalueringer av ordningene, både den tidligere ordningen «Kjøp av helsetjenester for sykmeldte» og ordningen «Raskere tilbake». Blant annet har Norsk institutt for by- og regionsforskning (Hagen og Østtveiten 1999), SINTEF Helse – «Kjøp av helsetjenester – enklere lidelser» (Lippestad m.fl. 2005) og Samfunns- og næringslivsforskning AS (SNF) «Evaluering av tilskuddsordning for helse- og rehabiliteringstjenester» (Holmås og Kjerstad 2010), undersøkt effekten av ordningen. Sandman-utvalget vurderte også ordningen og kom med flere anbefalinger til forbedringer.

Den siste evalueringen fra 2010 (Holmås og Kjerstad 2010) viser at de som har deltatt på Raskere tilbake-tiltak, har i gjennomsnitt 4,3 dager kortere sykepengeperioder sammenliknet med personer som mottar slik behandling gjennom det ordinære behandlingstilbudet ved sykehusene. Ordningen har en klar kapasitetseffekt gjennom at ventetiden reduseres med rundt 18 dager når man ser medisinsk og kirurgisk behandling under ett. Rapporten har ikke noen enkel forklaring på hvorfor ikke redusert ventetid gir utslag i dag-for-dag-redusert sykefravær. Den slår imidlertid fast at ordningen ikke har ført til at ventetidene har gått opp for de pasientene som får behandling gjennom det ordinære systemet.

De mener også det er rimelig å hevde en sykefraværsreduserende effekt for dem som mottok kirurgisk behandling hos private leverandører, mens de ikke kan konkludere med det samme for tilbudet innen psykiatri og arbeidsrettet rehabilitering i regi av de regionale helseforetakene. Undersøkelsen viser imidlertid at mange pasienter som har mottatt «Raskere-tilbake-behandling» ikke var sykmeldte på det tidspunktet de mottok behandlingen. I seg selv er dette ikke kritikkverdig. Ordningen åpner for dette i dag. Spørsmålet som undersøkelsen ikke kan svare på, er om midlene kunne vært omsatt med bedre effekt dersom de ble brukt på personer som faktisk var sykmeldte på behandlingstidspunktet. Forskerne bak rapporten mener imidlertid at det er grunn til å stille spørsmål ved rekrutteringen inn på tiltak. Dette gjelder særlig Nav-tiltakene, som i snitt har deltakere som alt har vært sykmeldte i 6 måneder før de kommer på tiltak. Rapporten konkluderer med at Raskere tilbake samlet sett trolig ikke er en suksess i samfunnsøkonomisk forstand, fordi reduksjonen i sykefraværet er for liten. Men de konkluderer med at ordningen uansett har bidratt til at grupper av sykmeldte har kommet betydelig raskere til behandling, dvs. at ventetiden har blitt redusert sammenliknet med dem som venter på ordinær behandling. Ordningen er også så kompleks at de ikke kan utelukke at den kan ha en samfunnsøkonomisk effekt.

Sintefs rapport fra 2005 (Lippestad m.fl. 2005) som omhandler ordningen Kjøp av helsetjenester gjennom Rikstrygdeverket, har betydelig mer positive konklusjoner. Denne rapporten har imidlertid et svakere datagrunnlag knyttet til muligheten for å koble pasientregistre. Pasientpopulasjonen er også smalere. Men undersøkelsen påviser at ordningen har gitt en betydelig innsparing i utgifter til sykepenger. Dette gjør de selv om de beregner sykmeldingsperioden for pasienter i ordningen på lengst mulig måte, og selv om de legger til grunn at en stor del av sykepengepasientene ikke kommer i arbeid.

Denne undersøkelsen viser også at utgiftene til behandling i denne ordningen er lavere enn for ordinære pasienter som får behandling i det offentlige helsevesenet. I tillegg til de økonomiske analysene er det også et empirisk grunnlag som underbygger at ordningen bidrar til å hindre permanent utelukkelse fra arbeidslivet. Sintef mener også at ordningen kan ha en positiv effekt fordi den kan virke som et incitament for det offentlige helsevesenet ved å redusere ventetider. Dersom ventetidene blir for lange, vil de offentlige sykehusene innenfor denne modellen risikere å miste pasientene og dermed inntektene, fordi trygdeetaten ville finne alternative behandlingstilbud.

Sandman-utvalget foreslo å utvide ordningen, både økonomisk og med hensyn til hvilke lidelser som ordningen skulle omfatte. Utvidelsen av ordningen gjennom Raskere tilbake svarte i realiteten til denne anbefalingen – både økonomisk og for diagnoser. Utvalget var imidlertid veldig tydelige på at kjøp av helsetjenester bare skal foretas dersom det med overveiende sannsynlighet fører til friskmelding og rask retur til arbeidet. Det var Trygdeetaten som skulle vurderer om dette kriteriet ble oppfylt.

Sandman-utvalget vurderte også om ordningen skulle videreføres under Trygdeetaten, om midlene skulle overføres til de regionale helseforetakene – med føringer om å prioritere sykmeldte etter angitte kriterier (Raskere tilbake-modellen), eller om midlene skulle overføres til regionale helseforetak, uten noen form for føringer (kun øke den generelle behandlingskapasiteten). Utvalget konkluderte med at effektivitetshensynet (virker sterkest for de sykmeldte og bidrar til reduserte ventetider generelt) tilsier at det fortsatt burde være Trygdeetaten som skulle være ansvarlig for ordningen.

I dag er en mindre del av ordningen igjen i Arbeids- og velferdsetaten, mens hoveddelen er lagt til de regionale helseforetakene.