Norge står overfor viktige prioriteringer for å sikre at helsetjenester
blir gitt til dem som trenger det mest, og at det utvikles et likeverdig
tilbud i hele landet. Landets geografi vil stort sett alltid kreve
enten mye transport eller desentralisering av helsetilbud.
Ved flere anledninger har det blåst opp til storm som følge av
de regionale helseforetakenes avgjørelser. Uenighet om nedleggelse
av lokalsykehus, sykehusutbygginger og -sammenslåinger skaper strid både
lokalt og nasjonalt. Det har også vært betydelig debatt om utviklingen
i lønnsnivået til ledere i sykehussektoren. Samlet har dette bidratt
til at de regionale helseforetakene i noen grad mangler nødvendig
legitimitet for å foreta viktige grep for å sikre hensiktsmessig
drift og økt ressurskontroll.
Det gjøres en god jobb i styrende og administrative organ i de
regionale helseforetakene. Men det er behov for en tydelig politisk
styring av spesialisthelsetjenesten, noe som dessverre har vist
seg å være vanskelig å sikre innenfor eksisterende styringsmodell.
Det er behov for lokal tilpasning av helsetjenestetilbudet. Det
må på et overordnet nivå finne sted en nasjonal styring. Med større
helseforetak får de regionale helseforetakene stadig mer begrenset
legitimitet. Dermed er det grunnlag for å fjerne mellomleddet som
de regionale helseforetakene utgjør, mellom helseforetakene og Helse-
og omsorgsdepartementet.
Dagens struktur synes også i utilstrekkelig grad å ivareta behovet
for best mulig utnyttelse av de totale helseressursene. Denne problemforståelsen
peker i retning av både desentralisering og sterkere nasjonal samordning.
Dagens struktur med halve Helse-Norge i ett regionalt helseforetak
og hovedstadsprosessen i Helse Sør-Øst RHF bereder også grunnen
for at de regionale helseforetakene blir overflødige.
I noen tilfeller kan grensene mellom regionale helseforetak hindre
løsninger til beste for befolkningen. Begrunnelsen for å slå sammen
Helse Sør RHF og Helse Øst RHF var nettopp at foretaksgrensen hindret
de beste løsningene. Foretaksgrensene mellom Helse Vest RHF og Helse
Midt RHF og mellom Helse Midt RHF og Helse Sør-Øst RHF er eksempler på
områder der omstillinger i sykehustilbudet burde utvikles på tvers
av regiongrensene.
Forslagsstillerne mener at Helse- og omsorgsdepartementet bør
overta noen av oppgavene som de regionale helseforetakene har utført.
Hvordan departementet skal organisere ivaretakelsen av henholdsvis eierrollen
og «sørge for»-ansvaret, bør utredes nærmere. Det er etter forslagsstillernes
mening ikke hensiktsmessig med etablering av et nytt direktorat.
Mest sannsynlig vil en utvidet eieravdeling i departementet kunne
forestå denne eierstyringen, gitt at den baseres på forenklet, strukturert
og formalisert styring.
En avvikling av de regionale helseforetakene vil bidra til forenkling
og reduksjon av byråkratiet i helsetjenesten, slik at mest mulig
av ressursene kan gå direkte til pasientbehandling. En plassering
av dette ansvaret i departementet vil også føre til sterkere overordnet
politisk styring av sykehusene, og gi større likeverdighet i hele
landet.
En avgjørende forutsetning er at departementets eierstyring forenkles
sammenlignet med dagens system for styring av regionale helseforetak
og helseforetak, og at denne er basert på en myndiggjøring av helseforetakene.
Helseforetakene fremstår som egnet til å bære et mer helhetlig ansvar
for leveranse av spesialisthelsetjenester til befolkningen. Styringsdialogen
mellom helseforetakene og departementet må legge dette til grunn.
Helseforetakene vil også gjennom dialog med kommunene i sine områder
være godt rustet til å sørge for en utforming av tjenestetilbudet
på en måte som har tillit i befolkningen. Myndiggjøringen av de
lokale helseforetakene tydeliggjør hvor ansvaret for definering
av behov og utforming av tjenestene bør ligge; nemlig i de lokale
helseforetakene.
Ideelle, private sykehus, samt øvrige institusjoner innen somatikk,
rusbehandling psykisk helsevern og habilitering/rehabilitering,
utgjør et viktig supplement og korrektiv til den offentlige helsetjenesten. Disse
bør sikres en sentral rolle i sektoren også i fremtiden, med langsiktige
og forutsigbare rammebetingelser som gir rom for kompetanseoppbygging og
investeringer i bygninger og trygge arbeidsforhold for de ansatte.
Ansvaret for disse tjenestetilbyderne bør innenfor en modell som
her foreslås, ligge hos departementet, slik at interessekonflikter
unngås. Det kan ha uheldige effekter når en tjenesteleverandør også
skal vurdere bruk av andre tjenesteleverandører som kan oppfattes
som konkurrenter.
Lokalsykehusene er en viktig del av norsk helsetjeneste. De representerer
en trygghetsbase som har sine fortrinn i nærhet, breddekompetanse
og lokalkunnskap, slik det redegjøres for i rapporten av 19. mars
2007 til Helse- og omsorgsdepartementet, Lokalsykehusenes akuttfunksjoner
i en samlet behandlingskjede.
Forslagsstillerne viser til at regjeringspartiene selv gir uttrykk
for en forståelse av lokalsykehusenes betydning i Soria Moria-erklæringen,
men at dette ikke blir fulgt opp i praksis. Forslagsstillerne mener at
omstillingsprosessene i lokalsykehusene omgående må fryses inntil
man har fått på plass en omforent definisjon av hva et lokalsykehus
skal inneholde. Det må lages en nasjonal sykehusplan som en del
av Nasjonal helse- og omsorgsplan.