Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker fatter i dag vedtak
etter lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester om overtakelse
av omsorgen for barn, fritakelse av foreldreansvar med eventuelt
samtykke til adopsjon og vedtak om tiltak for barn med atferdsvansker.
Disse nemndene er «domstolslignende» statlige forvaltningsorgan,
og kan kun overprøves av domstolene. Disse nemndene arbeider etter lignende
mønster som domstolene, og fatter svært viktige beslutninger i enkeltmenneskers
liv. Vedtak om bruk av tvang overfor barn, rusmisbrukere eller psykisk
utviklingshemmede er høyst inngripende virkemidler, og få kan forestille
seg hvordan det er å bli fratatt ens eget barn av en offentlig utnevnt
nemnd.
Rettssikkerhet er et viktig element i Norge, og var også ett
av argumentene da fylkesnemndene ble etablert i 1993. Forslagsstillerne
finner derimot grunn til å stille spørsmål ved nettopp barnas rettssikkerhet
i det å ha et domstolslignende organ utenom det ordinære rettsapparatet.
Tvert imot anses det som viktig at beslutninger som fattes i saker
mellom to parter (i tilfellet med fylkesnemndene en kommune og en
privat part) er lagt til rettsapparatet, for å sikre en mest mulig
lik behandling av sakene. Ikke bare fra sted til sted, men også
fra saksfelt til saksfelt. Lik saksbehandling og like rettigheter
mener forslagsstillerne er et viktig prinsipp for å sikre rettssikkerheten
til barna.
Vedtak om tvang er sterke virkemidler som skal være forbeholdt
de absolutt mest påtrengende situasjoner, og må aldri anses som
noen norm eller «føre var»-prosedyre. Å frata et menneske dets frihet
eller dets barn vil alltid oppfattes som et brutalt overgrep, og
det er derfor svært viktig at beslutninger aldri fattes på usikkert
grunnlag. Forslagsstillerne mener det er prinsipielt viktig at alle
har rett til å få saker som har et så potensielt inngripende utfall,
ført for rettsapparatet. Dette blir ikke mindre viktig i saker innen barnevernsfeltet,
all den tid fagpersoner fra profesjonen opptrer som både rådgivere/fagkyndige
og fatter vedtak i saker. Dette er i seg selv ytterligere et argument
for å føre sakene for rettsapparatet, hvor de fagkyndige fra profesjonene
kan føre sine saker for en ordinær domstol.
Ikke engang i Norden er det noen generell norm for å ha en nemnd
til å utføre disse oppgavene. Det er Norge, Sverige og Island som
har slike nemnder, og kun i Norge og Sverige brukes de for å fatte
inngripende vedtak. I de øvrige landene ligger disse oppgavene til
domstolene. Gjennom å føre barneverns- og sosiale saker for det
ordinære rettsapparatet heves statusen på hele prosessen, og det
vil være lettere å forholde seg til arbeidet som gjøres på feltet.
Det vil også være en klar fordel å få til en integrering av fagmiljøene
fra de gamle nemndene med det allerede eksisterende rettsapparatet,
samtidig som forhandlingene vil bli ledet av en vanlig dommer. Her
vil det også tilfalle rettsapparatet et visst ansvar hva angår å
skolere dommere til å håndtere saker innen barnevernslovgivningen.