Sosialhjelpen er samfunnets siste sikkerhetsnett, som er ment
å skulle fange opp dem som er i en akutt vanskelig økonomisk situasjon.
Ordningen er behovsprøvd, og forvaltes på kommunalt nivå. I løpet av
2010 mottok, ifølge Arbeidsdepartementet, 119 400 personer, eller
2,4 pst. av befolkningen, økonomisk sosialhjelp, en økning for andre
år på rad. En fjerdedel av sosialhjelpsmottakerne er under 25 år. Rundt
1 900 personer mellom 16 og 19 år mottar individstønad.
Sosialhjelp er ment å være en midlertidig ordning som bare skal
gjelde i perioden frem til man kommer inn i arbeid eller utdanning,
på et arbeidsrettet tiltak, eller på en permanent trygdeordning
som for eksempel uføretrygd. Mange som mottar økonomisk sosialhjelp
gjør det derfor kun i en begrenset periode, hvor de befinner seg
uten fast inntekt, i påvente av vedtak om trygd eller fordi de er
uten opptjente rettigheter i folketrygden. Likevel er det en betydelig
andel av sosialhjelpsmottakerne som har sosialhjelp som hovedinntektskilde
over lengre tid. I 2010 var andelen mottakere av økonomisk sosialhjelp
som hovedinntekt 41 pst., og minst 40 000 personer mottok hjelp
i mer enn 6 måneder.
Det er en betydelig samfunnsøkonomisk utfordring at mange unge
mennesker kommer inn i Nav-systemet i ung alder. I tillegg er det
en svært stor personlig belastning for de enkeltpersonene det gjelder
å bli en del av dette systemet. Ifølge NOVA-rapporten «Unge sosialklienter
fra ungdom til voksen alder» av Torild Hammer har personer som mottar
sosialhjelp tidlig i livet en svært dårlig økonomi også i voksen
alder. Utvalget som ble undersøkt, hadde lavere inntekt og flere
opplevde økonomiske problemer enn andre unge. De hadde klart seg
dårligere på arbeidsmarkedet enn andre arbeidsledige, og i den grad
de var i jobb, var arbeidsforholdene dårligere sammenlignet med
andre. Dette var på tross av at denne gruppen i voksen alder hadde
samme grad av arbeidsmotivasjon som tilsvarende grupper som ikke
hadde mottatt sosialhjelp i ung alder. Rapporten fant også at langt flere
personer enn i befolkningen for øvrig, mellom 20 og 25 pst., ble
forsørget av andre offentlige ytelser i voksen alder i slutten av
tredveårene.
Det er behov for å styrke aktiviteten i tilknytning til økonomisk
sosialhjelp, spesielt for gruppen unge sosialklienter. Den som kommer
til de kommunale sosialtjenestene skal møtes med et tilbud og en
forventning om å delta i arbeid eller arbeidsavklarende aktiviteter.
Det er betydelig rom både for å stille krav til aktivitet og å kutte
stønaden dersom kravet ikke følges opp i sosialtjenestelovens § 20.
Forslagsstillerne mener muligheten til å sanksjonere mot mottakere
av sosialhjelp som ikke deltar i aktivitet, bør brukes i langt større
utstrekning enn i dag.
Årsakene til at unge mennesker søker om sosialhjelp vil variere.
Derfor må også tilbudene om og kravene til aktivitet tilpasses den
enkeltes evner og behov. For en med rusavhengighet vil det bety
å få rett og plikt til å delta i et behandlingsopplegg mot rusavhengighet.
For de med fysiske eller psykiske plager som gjør det vanskelig
å delta i arbeidslivet handler det om å få den rette behandlingen,
samt å få avklart om man kvalifiserer til en helserelatert ytelse som
uføretrygd. For en som har problemer med å gjøre seg i stand til
å delta i arbeid handler det om å få rett og plikt til å delta i
kvalifiserende tiltak, enten i form av generell arbeidstrening eller
i form av opplæring og skolering. Samtidig vil forslagsstillerne
understreke at aktivitet har en egenverdi og at det er avgjørende
at mottakere kommer i aktivitet så raskt som overhodet mulig. Dette
tilsier også at lavterskeltilbud, som for eksempel kommunale eller
interkommunale arbeidsgrupper, kan være et godt tiltak som et første
steg tilbake til arbeidslivet. Sosialhjelp skal ikke være et alternativ
til jobb eller utdanning for unge mennesker, men være en siste,
midlertidig nødløsning dersom man ikke har noen annen måte å forsørge
seg på. Derfor mener forslagsstillerne det er avgjørende at det
stilles klare krav til mottakere av sosialhjelp.
Forslagsstillerne ønsker i utgangspunktet en generell plikt og
rett til aktivitet for alle, men mener det er aller viktigst å prioritere
de unge. Derfor ønsker forslagsstillerne en generell aktivitetsplikt
for alle som søker om sosialhjelp, og en forsterket oppfølgingsplikt
for alle i gruppen under 26 år.
Senest innen én måned skal en person under 26 år som oppsøker
sosialkontoret, ha fått sin sak behandlet og være henvist til et
aktivt tiltak. Dette skal fortrinnsvis være et arbeidsrettet tiltak
eller utdanning, men det kan gjerne være arbeid, for eksempel i
regi av en kommunal arbeidsgruppe, mens man venter på at en hensiktsmessig
tiltaksplass skal bli tilgjengelig.
Kravet om aktivitet må følges opp av automatisk kutt i eller
avkorting av stønaden til gjeldende nødhjelpssatser dersom ikke
stønadsmottakeren møter opp til avtalt tid eller utfører det arbeidet
som er satt som betingelse for stønaden. Unntak kan gjøres for fravær
som skyldes sykdom eller annen legitim fraværsgrunn.
Forslagsstillerne mener det er viktig at aktiviteten kommer i
gang så snart som mulig etter at det søkes om sosialhjelp. For at
det skal bli attraktivt for kommunen å gi tilbud om aktivitet, også
før fristen på én måned for dem under 26 år, vil det være hensiktsmessig
å etablere en insentivordning der staten betaler en andel av utgiftene
tilknyttet sosialhjelpsmottakeren dersom kommunen setter mottakeren
i aktivitet innen 5 virkedager.
Forslagsstillerne vil understreke at å redusere antallet unge
sosialhjelpsmottakere krever arbeid på flere områder samtidig, herunder
arbeid mot «drop out», styrking av ungdomspsykiatrien og rusbehandlingen,
samarbeid med næringslivet og større bruk av arbeidstrening i det
ordinære arbeidslivet.
Forslagsstillerne viser til Åmli kommune i Aust-Agder, der utgiftene
til sosialhjelp falt med 70 pst. etter at de gjennomførte en målrettet
innsats rettet inn mot sosialhjelpsmottakere i sin kommune. Tiltakene besto
blant annet av:
En individuell vurdering, der man
kartla bistandsbehovet til den enkelte og vurderte forhold omkring
helse, utdanning og jobbmuligheter.
Tett oppfølging, med blant annet hjemmebesøk og økonomisk
veiledning for å avklare rett type stønad og rett tiltak.
Krav om at alle søkere registrerte seg som arbeidssøkere.
Aktivitet som vilkår for sosialstønad i alle tilfeller der
det var mulig.
Oppretting av en arbeidsgruppe tilknyttet Nav som et lavterskeltilbud
for søkere om sosialhjelp.
Deltakelse som et vilkår for å motta ytelse, enten i arbeidsgruppen
eller i andre aktive tiltak som ordinær arbeidspraksis.
Forslagsstillerne mener erfaringene fra Åmli kommune viser at
slike tiltak bør benyttes også i andre kommuner.
Det er viktig å presisere at alle personer som søker om sosialhjelp
har rett til en individuell vurdering og kartlegging av sine individuelle
behov. Dersom søkeren allerede er i jobb, mottar en permanent ytelse
som alderspensjon, eller avventer en beslutning om for eksempel
uføretrygd, vil ikke den typen tiltak som skisseres foran, alltid
være hensiktsmessig. Dette bør det være opp til den enkelte kommune
å vurdere i hvert enkelt tilfelle.