Den amerikanske tankesmien Center for Global Development utarbeider
hvert år en indeks, Commitment to Development Index (CDI) som rangerer
verdens giverland i forhold til politikkområder som påvirker utviklingslandene.
Norge har, sammen med Japan og Sveits, oppnådd den laveste verdien
på handelsindeksen gjennom de siste årene som følge av høye tollbarrierer,
subsidier og tariffer på mange varer fra u-landene. I Dokument nr.
15 (2007–2008) ga utenriksminister Jonas Gahr Støre uttrykk for
at endringene i den norske preferansebehandlingsordningen for handel
med u-land, GSP-ordningen, i 2007 kunne:
«Bidra til å bedre Norges ”poengsum” noe i henhold til kriteriene
for utregning av CDIs handelsindeks.»
Forslagsstillerne erkjenner at dette ikke har skjedd, og at utviklingen
heller har gått i motsatt retning ved at Norge på Center for Global
Developments utviklingsindeks for 2011 var aller dårligst i klassen
av 22 giverland.
Forslagsstillerne viser til at frie, åpne markeder har løftet
milliarder av mennesker ut av fattigdom gjennom de siste tiårene,
og at land som over lengre tid har valgt en proteksjonistisk løpebane
har hatt lavere økonomisk vekst enn land som har valgt å satse på
det motsatte. Handel har en rekke dynamiske effekter blant annet
når det gjelder økonomisk vekst, økt kjøpekraft og sysselsetting,
fattigdomsreduksjon og velstandsutvikling. Verdensbanken har anslått
at global frihandel vil kunne øke verdens bruttonasjonalprodukt
med over 1 500 mrd. kroner i året, hvorav halvparten vil tilfalle
u-landene. Fjerning av handelsbarrierer globalt vil kunne medføre
langvarige økonomiske gevinster både for u-landene og for land som
Norge.
Statens landbruksforvaltning (SLF) lanserte i februar 2011 rapporten:
«Omverdenen til norsk landbruk og matindustri 2010», som konkluderer
med at importen fra u-landene, som var omfattet av den norske nulltollordningen,
kun utgjorde 1,6 pst. av Norges totale import. I februar 2012 lanserte
forskerne Melchior, Perry og Rich ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt
(NUPI) en rapport som viser til at de siste års reformer i GSP-systemet
har hatt liten eller ingen effekt når det gjelder å øke handelen
med de fattigste u-landene.Melchior, A., Perry, B. og
Rich, K. “Norsk handel med de fattigste – mellom profitt og utviklingspolitikk”.
Norsk Utenrikspolitisk Institutt, februar 2012. Samtidig
viser rapporten at importen av varer fra de 14 lavinntektslandene
som ble inkludert i nulltollordningen i 2008, faktisk sank i perioden
2005–2010.
Forslagsstillerne tar derfor til orde for omfattende endringer
i det norske GSP-systemet for primært å bidra til økt handel med
u-landene, men også for å sikre større utvalg, bedre kvalitet og
mer konkurransedyktige priser på landbruksvarer for den norske befolkning.
Norsk handelspolitikk med u-land bør ikke bare ha som primær intensjon
at disse landene skal kunne eksportere sine varer til Norge, men
også at u-landene skal handle mer seg imellom.
Den norske GSP-ordningen ble innført i 1971. Det er den til enhver
tid gjeldende listen, DAC-listen utarbeidet av OECDs utviklingskomité,
som legges til grunn for hvilke land som skal omfattes av ordningen.
Listen revideres hvert tredje år og dagens liste er gjeldende for
perioden 2011 til og med 2013.http://www.oecd.org/dataoecd/9/50/48858205.pdf Mens det
er FN som definerer de minst utviklede landene (MUL), så er de øvrige
tre landkategoriene på listen basert på bruttonasjonalinntekt per
capita slik dette rapporteres gjennom Verdensbanken. Fra 2002 har Norge
gitt toll- og kvotefri markedsadgang for alle varer fra de minst
utviklede landene (MUL).http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/handelspolitikk/gsp_uland.html?id=505963 På
bakgrunn av en rapport fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
ble ordningen revidert i 2007. De nye vilkårene som trådte i kraft
1. januar 2008 innebar blant annet at ordningen med toll- og kvotefri
markedsadgang for MUL-land ble utvidet til også å omfatte 14 lavinntektsland.Disse
landene var Kamerun, Republikken Kongo, Elfenbenskysten, Ghana,
Kenya, Nord-Korea, Kirgisistan, Moldova, Mongolia, Nicaragua, Papua
Ny Guinea, Tajikistan, Uzbekistan og Zimbabwe. Endringene
utelukket imidlertid de fire lavinntektslandene India, Vietnam,
Pakistan og Nigeria med en befolkning tilsvarende mer enn 75 mill.
innbyggere. Samtidig ble tollpreferansen for ordinære GSP-land økt
med 20 pst. innenfor WTOs minsteadgangskvoter for landbruksvarer.
Norge har en særordning innenfor rammen av GSP-systemet for import
av jordbruksprodukter fra Botswana, Namibia og Swaziland. Den bilaterale ordningen
med Botswana og Namibia ble inngått i 1995, og Swaziland ble med
i ordningen fra 1. januar 2009. Disse landene har toll- og kvotefri
markedsadgang til Norge for alle varer, unntatt storfekjøtt, korn, mel
og kraftfôr. For tollfri import av storfekjøtt fra de to førstnevnte
landene er det satt et indikativt tak på 2 700 tonn per år, mens
Swaziland har et eget importkvantum med indikativt tak tilsvarende
500 tonn per år. Finansdepartementet er samtidig gitt fullmakt til
å fastsette begrensninger i GSP-ordningen for sauekjøtt og lammekjøtt
fra Namibia, Botswana og Swaziland dersom importen derfra overstiger
400 tonn.
Sikkerhetsmekanismen i GSP-ordningen omfatter alle varer som
av WTO er definert som landbruksvarer, og utløses dersom importen
av en landbruksvare som er gitt GSP-toll, medfører vesentlig eller fare
for vesentlig markedsforstyrrelse i Norge. Sikkerhetsmekanismen
har så langt ikke blitt benyttet, men vil kunne ha negative konsekvenser
for mulighetene for økt import av varer fra u-landene. En høringsuttalelse
fra Konkurransetilsynet til Landbruks- og matdepartementet i 2007
vedrørende import av landbruksvarer fra u-land uttrykte det slik:
«Sikkerhetsmekanismer av den type som foreslås vil etter tilsynets
vurdering kunne skape usikkerhet om de faktiske mulighetene for
å kunne eksportere landbruksprodukter til Norge. En slik usikkerhet
vil igjen kunne undergrave hensikten bak deler av GSP-ordningen,
det vil si å oppnå økt import av landbruksvarer fra de fattigste
landene».http://www.konkurransetilsynet.no/iKnowBase/Content/429231/HOERING%20-%20FORSKRIFT%20OM%
20SIKKERHETSMEKANISME%20VED%20IMPORT%20AV%20LANDBRUKSVARER%20FRA%
20UTVIKLINGSLAND.PDF
Prognoser fra Nortura totalmarked, som har det formelle prognoseansvaret
i Norge, viser et stort og økende underskudd i tilgangen på storfekjøtt
både i Norge og i EU.
Forslagsstillerne viser til rapporten «Norsk handel med de fattigste
– mellom profitt og utviklingspolitikk», utgitt av forskere ved
Norsk Utenrikspolitisk Institutt (februar 2012) hvor det foreslås
omfattende endringer i det norske GSP-systemet.
Forslagsstillerne merker seg at blant forslagene som foreslås,
er bedre tollfordeler for gruppen: Lavere middelinntektsland på
OECDs DAC-liste.Gruppen Lavere middelinntektsland og territorier
omfatter 40 land på DAC-listen gjeldende for perioden 2011-2013. Blant
landene er Bolivia, Kamerun, India, Paraguay og Vietnam med flere. WTO-regelverket
tillater at man innen GSP-systemet kan diskriminere mellom u-landene
i forhold til preferanser så lenge dette skjer med hensyn til objektive
og utviklingsrelaterte kriterier. Forslagsstillerne merker seg også
rapportens konklusjoner om at praktiseringen av sikkerhetsmekanismer
for å stanse handelen med u-land når denne kommer opp på et visst
nivå er med på å skape uforutsigbare rammevilkår for handelen.
GSP-systemet i EU har vært i bruk siden 1971 og medfører at utviklingsland
betaler lavere toll eller ingen toll på varer som de eksporterer
til EU-landene. Dagens GSP-system i EU består av tre deler:
Everything but Arms (EBA) tilsvarer
den norske ordningen for de minst utviklede landene (MUL), som gis
toll- og kvotefrihet på innførsel av alle varer unntatt våpen.
Ordinær GSP gir toll- og kvotefordeler til u-land som av
Verdensbanken ikke klassifiseres som høyinntektsland og som ikke
i tilstrekkelig grad har diversifisert sin eksport. For visse sensitive varer
gis det bare begrenset tollreduksjon, og EU praktiserer også såkalte
sikkerhetsmekanismer som slår inn dersom eksporten av visse varer
fra ett land øker for mye.
GSP+ gir ytterligere fordeler til noen land som blant annet
oppfyller 27 internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter,
arbeidstakeres rettigheter, miljøvern og godt styresett. I 2011 var
14 u-land omfattet av ordningen.
Ifølge Isabelle Ramdoo ved International Centre for Trade and
Sustainable DevelopmentTrade Negotiations Insights, Vol.
10, No. 5 (July 2011). “International Centre for Trade and Sustainable
Development”. (2011) tilsvarte handelen innenfor GSP-systemet
i EU over 60 mrd. euro i 2009. Dette var fordelt på 48 mrd. euro (80
pst.) gjennom standard GSP, 5 mrd. euro gjennom GSP+ og 6 mrd. euro
gjennom Everything But Arms. Til tross for dette utgjorde GSP kun
4 pst. av EU-landenes totale import.
EU er i ferd med å revidere sitt GSP-system, og EU-kommisjonen
la i mai 2011 frem forslag til konkrete endringer. Kommisjonen foreslår
at det eksisterende systemet videreføres til utgangen av 2013, og at
et nytt system gjøres gjeldende fra og med 1. januar 2014. Revideringen
har, ifølge Kommisjonen, som mål å tilpasse systemet til et endret
globalt landskap og gjøre det mer effektivt slik at det samsvarer
med behovene til landene som omfattes av ordningen.Press
Release, “Foreign Affairs – Trade”, Council of the European Union.
3154th Council meeting, Brussels, 16 March 2012. Blant
reformtiltakene som foreslås av EU, er blant annet
fjerning av dupliserende handelsfordeler
ved at land som inngår frihandelsavtaler med EU hvor disse gir bedre
handelspreferanser enn GSP, strykes fra listen
stryking av både høyinntektsland og øvre middelinntektsland
fra GSP
strengere praktisering av produktgraduering, som innebærer
at de fordelaktige preferansene i GSP trekkes tilbake dersom handelen
øker over et visst nivå
Forslagene til endringer i EUs GSP-system har møtt massiv kritikk
fra en rekke organisasjoner. Spesielt forslaget om å fjerne øvre
middelinntektsland fra systemet har møtt motstand.
Dersom de foreliggende endringene blir vedtatt i EU, vil det
kunne skape betydelige konkurransefortrinn ved å utvide de gunstige
toll- og kvotepreferansene til flere grupper land i det norske GSP-systemet, spesielt
gruppen av øvre middelinntektsland.
En studie utført av forskerne Bouët et. al (2010) ved Center
for Global DevelopmentBouët, A., Debucquet, D.L., Dienesch,
E.og Elliott, K: “The cost and benefits of duty-free, quota-free
market access for poor countries: Who and what matters”. Center
for Global Development Working Paper 206, March 2010. analyserer
konsekvensene av å gi toll- og kvotefri markedstilgang for ulike
produkter og for ulike u-land ved import til vestlige land. Studien
slår blant annet fast følgende:
Afrika sør for Sahara vil tjene på
at alle OECD-landene, inkludert USA, innførte 100 pst. toll- og kvotefri
markedsadgang for de minst utviklede landene, og Mauritius, Sør-Afrika
og tilsvarende land i Sentral-Amerika vil ikke bli rammet av preferanseerosjon
som følge av dette.
Landene som gir handelspreferanser rammes ikke av markedsubalanse
ved å fjerne beskyttelse for sensitive produkter som sukker og meieriprodukter.
De fleste land i Europa, Norge inkludert, har allerede innført
full toll- og kvotefri markedsadgang for alle varer fra de minst
utviklede landene, mens flere andre OECD-land som Japan, Canada
og USA gir MUL-landene dårligere preferanser enn dette. Bouët et.
al (2010) bekrefter konklusjonene i andre tilsvarende studier som
viser til at de høyeste tariffene i de rike landene ofte er konsentrert
rundt et lite antall tarifflister og at mindre enn 100 pst. tollfrihet
har få fordeler som vil kunne bidra til økt eksport fra og forbedret
velferd i MUL-landene. Bouët et. al (2010) viser til at full toll-
og kvotefri markedsadgang for de minst utviklede landene ved eksport
til fremvoksende økonomier som Kina, India og Brasil også er av stor
betydning for førstnevnte. Studien slår således fast at forbedrede
preferansevilkår bare vil ha positiv effekt i de fattigste landene
dersom også de fremvoksende økonomiene tilbyr 100 pst. produktdekning. Forslagsstillerne
viser til at det er bred enighet blant samtlige partier på Stortinget
om full toll- og kvotefrihet for MUL-land ved eksport til Norge.
På denne bakgrunn mener forslagsstillerne at Norge burde arbeide
aktivt for at samtlige OECD-land og fremvoksende økonomier innfører
100 pst. toll- og kvotefri markedsadgang for alle varer fra de minst
utviklede landene.
Bouët et. al (2010) analyserer også konsekvensene av å innføre
toll- og kvotefrihet for andre grupper land på OECDs DAC-liste,
slik denne forelå da studien ble gjennomført. En utvidelse av full
toll- og kvotefrihet til andre lavinntektsland vil, selv når Vietnam
og Pakistan inkluderes i ordningen, medføre små tap for MUL-landene
og for andre land som ikke inkluderes i en slik ordning. Samtidig
vil det være store fordeler i form av økt eksport, økonomisk vekst og
økt levestandard for befolkningen i Pakistan og Vietnam.
Endringene i det norske GSP-systemet i 2007 medførte et svært
beskjedent provenytap anslått til 5 mill. kroner påløpt og 4 mill.
kroner bokført for 2008.http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/regpubl/stprp/2007-2008/stprp-nr-1-2007-2008--2/4.html?id=483279 Siden
endringene ble iverksatt i 2008, så har 9 av 14 lavinntektsland
gått over i kategorien lavere middelinntektsland.
Forslagsstillerne viser til en studie utført av Andy Sumner ved
Center for Global Development“The new bottom billion: What
if most of the world’s poor live in middle-income countries”. Center
for Global development Brief, March 2011. som fremhever
at 72 pst. av verdens fattige nå lever i middelinntektsland. Fem
av de mest folkerike middelinntektslandene (Indonesia, Nigeria,
Kina, India og Pakistan) huser 2/3 av verdens fattige, tilsvarende
om lag 854 mill. mennesker. Selv om middelinntektslandene er en
sammensatt gruppe, så hevder Sumner (2011) at disse landene over
tid er mindre interessert i bistandsoverføringer fra vestlige land,
men mer opptatt av blant annet gode handelsbetingelser. Forslagsstillerne
mener at det norske GSP-systemet burde gjenspeile dette, og at Norge
gjennom å bedre preferansevilkårene for flere grupper land på DAC-listen
vil kunne fremstå som et foregangsland i å fremme en mer solidarisk
handelspolitikk overfor u-landene.
Utvikling av et levedyktig næringsliv i u-landene er en av de
aller viktigste premissene for økonomisk vekst og velstand, og forslagsstillerne
mener dette bør være en integrert del av alle norske utviklingspolitiske
intervensjoner. Forslagsstillerne støtter konklusjonene i rapporten
«The Environmental food crisis: the environment’s role in averting
future food crisis» (2009), utarbeidet av forskere tilknyttet FNs miljøprogram
(UNEP) om at handel, markedsadgang og reduserte tollsatser er viktig
for å oppnå økt matsikkerhet i u-landene.
En rekke forskningsrapporter samt Verdensbankens Doing Business
Report viser imidlertid til at omfattende handelsrestriksjoner bidrar
til å undergrave næringslivet i sørlige Afrika, noe som igjen medfører
at bare en liten andel av handelen i dette området er intraregional.
En studie utført av John Page (2008) ved Brookings Institute slår
fast at kostnadene ved å gjøre forretninger i afrikanske land i
gjennomsnitt er mellom 20 til 40 pst. høyere enn i andre u-land.
I Swaziland kreves det opp til 10 ulike prosedyrer og total ventetid
på 66 dager for å starte en bedrift, i tillegg til å betale skatter,
eksportavgifter og registrere eiendom.
Ulike rapporter anslår at forbedret handelsfasilitering vil kunne
øke verdens bruttonasjonalprodukt med mellom 1 pst. og 2,3 pst.
årlig. Forslagsstillerne viser til at Fremskrittspartiets representanter
i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2012 foreslo
å opprette en ekspertgruppe bestående av personer fra både offentlig
og privat sektor for å bistå de fattigste landene (MUL-landene)
og andre lavinntektsland med å treffe tiltak for å redusere byråkratiske
hindringer for entreprenørskap, handel og innovasjon.