I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2002 fremmet
en samlet sosialkomité følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om en felles
etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og legge saken
fram for Stortinget på egnet måte i løpet av 2002».
Forslaget ble vedtatt av et enstemmig storting 12. desember 2001.
I desember 2002 la regjeringen Bondevik II fram St.meld. nr. 14
(2002–2003) Samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten.
I denne meldingen ble det blant annet foreslått å omorganisere Aetat
og trygdeetaten slik at en fikk en etat som skulle ha ansvar for
arbeid og relaterte ytelser og en etat som skulle ha ansvar for
pensjoner, familieytelser og refusjon for helsetjenester. Prinsippene
for ansvarsdeling mellom stat og kommune ble ikke foreslått endret.
Det ble også påpekt at en omorganisering av etaten måtte følges
av en omlegging av arbeidsmetoder og virkemidler.
Et flertall i sosialkomiteen med medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
jf. Innst. S. nr. 189 (2002–2003), fremmet forslag om at meldingen
skulle sendes tilbake til regjeringen og ba regjeringen om å utrede
ulike modeller for en felles velferdsetat bestående av Aetat, trygdeetaten
og sosialtjenesten. Mindretallet i komiteen med Høyres og Kristelig
Folkepartis medlemmer mente at den framlagte stortingsmeldingen
ga et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for valg av en organisatorisk
modell. Stortinget vedtok flertallets forslag ved behandlingen av
stortingsmeldingen 12. mai 2003.
Forslag om en ny arbeids- og velferdsforvaltning, Nav-reformen,
ble fremmet i St.prp. nr. 46 (2004–2005) Ny arbeids- og velferdsforvaltning
av regjeringen Bondevik II. Forslaget fikk tilslutning i Stortinget
ved behandlingen 31. mai 2005, jf. Innst. S. nr. 198 (2004–2005).
Nav-reformen har tre hovedmål:
Flere i arbeid – færre på stønad.
Enklere for brukerne og tilpasset brukernes behov.
En helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning.
Intensjonen med reformen er å sikre at brukere med behov for
sammensatte tjenester får en bedre og mer effektiv bistand i arbeidsrettede
prosesser med sikte på mer varig deltakelse i arbeidslivet.
Nav-reformen består av to organisatoriske hovedgrep:
Etablering av en ny arbeids- og velferdsetat
med ansvar og oppgaver som ble ivaretatt av tidligere Aetat og trygdeetaten.
Etablering av et felles statlig-kommunalt arbeids- og velferdskontor
(Nav-kontor) i hver kommune.
Det nye Nav-kontoret skulle være brukernes fysiske kontaktsted
lokalt og representere en inngangsdør til alle oppgaver som skulle
ivaretas av den nye arbeids- og velferdsforvaltningen. I St.prp.
nr. 46 (2004–2005) ble følgende lagt til grunn for utformingen av
kontorene:
Et lett gjenkjennelig kontor i alle
kommuner, men med mulighet for interkommunale løsninger der det
ligger til rette for det.
Flere brukere med arbeidsevne skal tidligere inn i aktive,
arbeidsrettede forløp.
Brukere som trenger det, skal raskt få en helhetlig behovsavklaring
og et samordnet tjenestetilbud.
Brukere skal få likeverdig service og tilbud uavhengig av
bosted.
Brukere skal møte et kontor som inviterer til brukermedvirkning
og egenaktivitet.
Organiseringen av det lokale Nav-kontoret skulle baseres på et
forpliktende samarbeid mellom stat og kommune nedfelt i lokale samarbeidsavtaler.
I forslaget til ny lov om arbeids- og velferdsforvaltningen, jf.
Ot.prp. nr. 47 (2005–2006) ble dette fulgt opp med et lovfestet
krav om samlokalisering og inngåelse av lokale samarbeidsavtaler
mellom stat og kommune for Nav-kontoret. For kommunale oppgaver
som skulle inngå i arbeids- og velferdsforvaltningen og det lokale
Nav-kontoret, fastsatte loven en minimumsløsning som omfatter økonomisk
sosialhjelp inklusive rådgivning og arbeid med individuelle planer.
I mai 2005 fremmet regjeringen Ot.prp. nr. 96 (2004–2005) om
lov om interimorganisering av ny arbeids- og velferdsetat. Arbeids-
og velferdsdirektoratet overtok fra 1. juli 2006 ansvaret for planleggingen
og gjennomføringen av Nav-reformen innen det statlige ansvarsområdet.
Arbeids- og velferdsdirektoratet besluttet i april 2007 lokalisering
av nye spesialenheter for forvaltning (heretter kalt forvaltningsenheter)
etter at et forslag om lokalisering hadde vært på høring både blant arbeidstakerorganisasjonene
og kommunene. Våren 2008 ble forvaltningsenhetene opprettet.
Formålet med etableringen av forvaltningsenheter var å frigjøre
tid i Nav-kontorene til mer individuell veiledning og oppfølging,
samt å sikre økt kvalitet og effektivitet i saksbehandlingen. En
premiss for opprettelsen var at det for brukeren ikke skulle oppstå nye
koordineringsbehov mellom Nav-kontor og forvaltningsenheter, og
at Nav-kontoret skulle være brukerens kontaktpunkt med arbeids-
og velferdsforvaltningen.
For ytelser med krav til aktivitet har Arbeids- og velferdsdirektoratet
i hovedsak lagt følgende ansvars- og oppgavedeling til grunn:
Kravet mottas ved personlig oppmøte
eller pr. post på det lokale Nav-kontoret.
Bruker får informasjon/veiledning og avklaring knyttet til
saken på Nav-kontoret.
Nav-kontoret registrerer kravet inn i aktuelt fagsystem
(Arena og Infotrygd).
Nav-kontoret foretar en vurdering av brukers arbeids- og
funksjonsevne, herunder medisinske forhold for aktivitetsytelser
knyttet til helse. Vurderingene dokumenteres i aktuelt fagsystem.
Kravskjema og aktuelle dokumenter, samt oppgave i fagsystem
oversendes til forvaltningsenheten for vurdering av øvrige vilkår
for ytelsen. Forvaltningsenheten fatter vedtak, sender ut vedtaksbrev
til bruker og foretar ev. beregning og utbetaling til bruker.
Nav-kontoret har ansvaret for den videre oppfølgingen av
brukers aktivitet iht. oppfølgingsplan utarbeidet av bruker og Nav-kontoret
i fellesskap (f.eks. jobbsøking, tiltaksgjennomføring eller medisinsk
behandling).
For ytelser uten aktivitetskrav har Nav-kontoret ansvaret for
mottak av dokumenter og veiledning av bruker. Nav-kontoret videresender
informasjon til forvaltningsenheten.
Intensjonen med disse enhetene var som tidligere nevnt å sørge
for at Nav-kontorene lokalt skulle kunne frigjøre tid for å yte
full oppmerksomhet til sine kjerneoppgaver, som blant annet oppfølging
av brukerne. I tillegg skulle det sikre en mer effektiv og helhetlig
saksbehandling. Det er i ettertid lett å se at disse målsettingene
ikke ble nådd ved opprettelse av forvaltningsenheter. Resultatet
har i mange tilfeller vist seg snarere å bli det stikk motsatte.
I Arbeidsforskningsinstituttets (AFI) rapport 5/2011 påpekes
følgende:
«Nav-ansatte mener at resultatene av opprettelse av forvaltningsenheter
har vært negative eller at de ikke har ført til bedringer for brukere
eller Nav-systemet. Et flertall av medarbeiderne mener at forvaltningsenhetene
har ført til tap av kompetanse i Nav-kontorene, at servicen til
brukerne har blitt dårligere, at det har blitt mer dobbeltarbeid
i saksbehandlingen og at saksbehandlingen ikke går raskere nå enn
tidligere.»
Og videre slås det fast:
«Ikke i noen av enhetene mener et flertall at Nav-kontorene
har fått frigjort tid til å veilede og følge opp brukerne.»
Et sentralt problem var at IKT-systemene ikke var tilpasset den
nye arbeidsdelingen, og at etablering av forvaltningsenhetene medførte
at mye trygdefaglig kompetanse ble flyttet over i forvaltningsenhetene, mens
Nav-kontorene ble tappet for slik kompetanse.
Samhandlingen mellom de enkelte Nav-kontor og forvaltningsenheter
skal i utgangspunktet følge Arbeids- og velferdsdirektoratets retningslinjer
for nasjonal oppgavedeling og nasjonale grensesnitt. Det har variert
i hvilken grad det enkelte fylke følger direktoratets retningslinjer.
I tillegg er det bare å erkjenne at oppgavedelingen og grensesnittene
ikke har fungert fullt ut, noe som blant annet skyldes manglende
elektronisk dokumenthåndtering og utfordringer knyttet til manglende
kopling mellom eksisterende saksbehandlingssystemer. Tiltak på lengre
sikt vil derfor være knyttet til utvikling av støttesystemer i saksbehandlingen.
Direktoratet står fritt til å styre ressursene i etaten, og direktoratet
har tidligere rapportert at behovet for (midlertidige) avvik fra
etablerte grensesnitt mellom Nav-kontor og forvaltningsenheter blir
fortløpende vurdert i det enkelte fylke når dette er hensiktsmessig.
Dette innebærer eksempelvis at Nav-kontor med ledig kapasitet og
nødvendig kompetanse kan bistå forvaltningsenheter i perioder med
økt press, f.eks. gjennom å bygge ned restanser. Det langsiktige
målet fra direktoratets side er likevel å rendyrke arbeidsdelingen
mellom Nav-kontor og forvaltningsenheter, slik at disse fungerer
mest mulig effektivt til beste for brukerne.
Oppgaver som tidligere hadde ligget i trygdeetatens lokalkontor,
ble sentralisert til kommuneovergripende enheter på fylkesnivå.
Det ble bygget opp forvaltningsenheter i alle fylkene, og styringsansvaret
for forvaltningsenhetene ble lagt til Nav-etatens fylkesdirektører.
Parallelt ble det etablert fem regionale pensjonsenheter som skulle
ta hånd om alderspensjon og den nye pensjonsreformen.
Det å innføre forvaltningsenheter var noe som ble fremmet av
etaten selv, og som ikke lå i noe oppdrag/mandat i Stortingets opprinnelige
beslutning. Etter etableringen av forvaltningsenheter har denne
organiseringen vært oppe til debatt ved flere anledninger.
Fra 1. januar 2013 ble det gjennomført en ny omorganisering av
Arbeids- og velferdsdirektoratet. Omorganiseringen innebar blant
annet at man samlet forvaltningsenhetene under én ledelse lagt til
spesialenheten. Bakgrunnen for forslaget var ønsket om å legge bedre
til rette for at det skal være mulig å ta ut effektiviseringsgevinster
gjennom IKT-moderniseringen samtidig som kvaliteten i ytelsesforvaltningen øker.
Nav-reformens overordnede målsetting var flere mennesker i arbeid
– færre på trygd. Det skulle bli enklere for brukerne, og organiseringen
skulle tilpasses brukernes behov, samt at man skulle forme en helhetlig
og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning. Dette er målsettinger
som fortsatt ligger fast.
Men det er fortsatt slik at Nav står overfor en rekke utfordringer,
og at målsettingene langt fra er innfridd. Det er selvfølgelig gledelig
å spore forbedringer innen enkelte ytelser de siste par årene når
det gjelder bedre kontroll og kortere saksbehandlingstider, men
det er samtidig nødvendig å understreke at det fortsatt er store
utfordringer innen viktige ytelsesområder.
Forslagsstillerne viser til Riksrevisjonens rapport, jf. Dokument
1 (2012–2013) om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret
2011, hvor det nok en gang ble avdekket store feilutbetalinger i
velferdsytelser. For arbeidsavklaringspenger var 13 pst. av de kontrollerte
sakene feil, slik at brukerne fikk enten for mye eller for lite
utbetalt, og for sykepenger var 11 pst. av de kontrollerte sakene
feil. I tillegg til disse feilene viser Riksrevisjonens kontroll
at Nav har store utfordringer med å beregne riktig pensjon.
Mange av feilutbetalingene fører til at et betydelig antall brukere
ikke får utbetalt korrekt ytelse, noe som også påvirker størrelsen
på ytelsen til livsopphold for en sårbar gruppe. Forslagsstillerne
mener mye av skylden for de utfordringer og problemer Nav har stått
overfor er feilorganisering, manglende politiske styringssignaler
fra ulike arbeidsministre, manglende kompetansebygging internt i
Nav, samt mangelfull kontroll og oppfølging fra regjeringens side.
Forslagsstillerne viser til at man fra 1. januar 2013 la forvaltningsenhetene
inn under en sentral styringslinje, og vil påpeke at en del av de
omorganiseringer som har skjedd innen Nav har gått i retning av
å bli organisert bort fra brukerne.
Forslagsstillerne ser en åpenbar fare for at brukere med behov
for flere ytelser og hjelpetiltak kan risikere å få behandlet sine
saker rundt om i hele landet.
Forslagsstillerne viser til Stortingets behandling av St.prp.
nr. 46 (2004–2005) Ny arbeids- og velferdsforvaltning, hvor stortingsflertallet
påpekte viktigheten av at de lokale Nav-kontorene skulle fremstå som
«myndige» lokalkontor med stor veiledningskompetanse slik at brukerne
skulle kunne få en raskere, mer effektiv, og koordinert oppfølging
og hjelp, jf. Innst. S. nr. 198 (2004–2005). I forbindelse med Stortingets
behandling av St.prp. nr. 51 (2008–2009) Redegjørelse om situasjonen
i arbeids- og velferdsforvaltningen, jf. Innst. S. nr. 190 (2008–2009).
Endringer og forbedringer av måten Nav skal organiseres på, må etter
forslagsstillernes mening ta utgangspunkt i dette.
Forslagsstillerne mener det er viktig at man blant annet sørger
for:
Tilbakeføring av kompetanse til førstelinjen/Nav-kontorene,
slik at man sikrer god nok bistand og oppfølging av brukerne, samt
flytte mer vedtaksmyndighet fra forvaltningsenhetene og ned til
Nav-kontorene. Grensesnittet må hindre dobbeltarbeid.
Tettere kontakt med arbeidslivet og økt samarbeid med næringslivet
slik at det blir mulig for flere å delta i arbeidslivet.
Kompetanseløft som sikrer en bedre helhetlig opplæring.
Tydeligere oppgavedeling og grensesnitt. Det er helt avgjørende
at man har et klart grensesnitt slik at de ulike nivå vet hva de
skal gjøre innenfor de ulike ytelsene.
Innføre én styringslinje fremfor to. Dagens partnerskap
med kommunene har vist seg å være krevende og utfordrende.
Arbeids- og velferdsetaten representerer kjernen i det norske
velferdssamfunnet, og mange hundre tusen menneskers hverdag er avhengig
av at denne etaten fungerer og leverer tjenester i tråd med vedtatte lover
og rettigheter. Selv om det i en reformfase vil måtte brukes mer
midler enn under ordinær virksomhet, er det også viktig å peke på
at en gjennom Nav-reformen har vært opptatt av en mer effektiv velferdsforvaltning.
Fortsatt opplever altfor mange av brukerne at de ikke kommer
i kontakt med sitt lokale Nav-kontor, og sin saksbehandler. Riktignok
varierer dette fra kontor til kontor. Jevnlig meddeles det i media
om ulike brukeres opplevelser med Nav som gir grunnlag til å tro
at situasjonen fortsatt er svært krevende, innen mange ytelsesområder,
både for de ansatte og ikke minst for brukerne.
Nav-reformen har gitt så skjematiske måter å arbeide på at de
ansatte har mindre tid til dem som trenger det mest: rusavhengige,
personer med psykiske lidelser og andre med sammensatte problemer.
Dette bekreftes i en doktorgradsavhandling, som ble offentlig kjent
høsten 2012, ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Ut fra de mange henvendelser forslagsstillerne har mottatt fra
både ansatte og brukere, kan det tyde på at resultatet av Nav-reformen
har ført til enda mer byråkrati, papirarbeid og tungrodde systemer.
Tilbakemeldingene gir et klart bilde av at det fortsatt er mange
teoretiske størrelser som preger rapporteringen, man rapporterer
på måter som ikke egentlig sier noe om kvalitet eller resultater
av arbeidet. Altså, man måler bare inngangen i systemene, og ikke
utgangen.
Det kan også tyde på at Nav i altfor stor grad har rettet oppmerksomheten
mot inntektssikring som virkemiddel fremfor å hjelpe det enkelte
menneske tilbake til arbeid.
Forslagsstillerne har også mottatt en rekke henvendelser fra
funksjonshemmede personer med behov for hjelpemidler som opplever
et rigid, tungrodd og byråkratisk system, både når det gjelder å
få innvilget hjelpemidler man har krav på, og når det gjelder å
få reparert og tilpasset innvilget hjelpemiddel.
Regjeringen har ved flere anledninger siden 2009 uttalt at man
vil vurdere innføringen av Nav-ombud, og at man vil fremlegge en
egen sak for Stortinget om dette. Fire år er snart gått uten at
regjeringen har fremlagt egen sak om Nav-ombud.
Forslagsstillerne mener det er behov for et Nav-ombud etter modell
fra pasient- og brukerombudet, og for å legge til rette for dialog
mellom Nav og brukerne, og sikre at ikke mangelfull oppfølging og
bistand skal føre til et for dårlig tilbud til brukerne. Forslagsstillerne
ønsker at et Nav-ombud opprettes fra januar 2014.
Forslagsstillerne erkjenner videre at i enkelte situasjoner kan
forholdet mellom bruker og saksbehandler/veileder bli så anstrengt
at det blir vanskelig å få til et konstruktivt samarbeid. Det er
derfor nødvendig å sikre at brukerne i slike tilfeller kan få rett
til å skifte saksbehandler/veileder. Det er viktig at muligheten til
å bytte saksbehandler/veileder ikke overlates til skjønnsmessig
behandling hos den enkelte saksbehandler/veileder eller det lokale
Nav-kontor. I tillegg vil det være behov for å legge til rette for
at brukerne i helt spesielle tilfeller kan få bytte Nav-kontor.
Dagens utrangerte IKT-verktøy hos Nav, «InfoTrygd» som fortsatt
er i bruk og som er utviklet på 1970 og 1980-tallet, er en klart
begrensende faktor på hvilke politiske grep som kan gjennomføres.
Et av eksemplene er ny modell for arbeidsgiverbetaling i sykelønnsordningen.
Endringer som partene var enige om i forbindelse med ny IA-avtale
i 2010, men som ikke kunne gjennomføres grunnet begrensninger i
IKT-verktøyet.
Et annet eksempel er Ny uføretrygd og alderspensjon til uføre,
jf. Prop. 130 L (2010–2011), som ble behandlet av Stortinget den
15. desember 2011, og som ikke kan iverksettes før 2015.
I etterkant av innføringen av Nav-reformen er det lett å se at
IKT-systemene ikke var tilpasset den nye arbeidsdelingen, og at
etablering av forvaltningsenhetene medførte at mye trygdefaglig
kompetanse ble flyttet over i forvaltningsenhetene, mens Nav-kontorene
ble tappet for slik kompetanse.
Det er positivt at regjeringen har kommet i gang med modernisering
av IKT-systemet i Nav. Forslagsstillerne mener regjeringens forslag
til fremtidige bevilgninger er helt avgjørende for at Nav skal kunne bidra
til en mer forenklet, brukervennlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning.
I forbindelse med budsjetthøringen til arbeids- og sosialkomiteen
høsten 2012 pekte IKT Norge på at det er tre grunnleggende løsninger
som er avgjørende for om brukerne i Nav skal kunne betjene seg selv
og få god service fra systemet:
At alle brukerne har en elektronisk
ID på høyt sikkerhetsnivå.
At alle Navs tjenester samles i en «min side» for innbyggerne.
At alle innbyggere får en digital postkasse for sending,
mottak og oppbevaring av kommunikasjon med det offentlige.
Forslagsstillerne mener de forannevnte hensyn må ivaretas i det
pågående arbeidet med å fornye og modernisere IKT-verktøyet hos
Nav, samt at nye IKT-løsninger utformes på en så fleksibel måte
som mulig, slik at det i fremtiden er mulig å foreta politiske endringer
i arbeids- og velferdspolitikken, på en rask og effektiv måte. Paradokset
i dag er at det er IKT-systemet i Nav som i stor grad bestemmer
hvilke politiske vedtak Stortinget kan fatte.