Med det felles norsk-svenske elsertifikatmarkedet som trådte
i kraft fra 1. januar 2012, er det forventet en betydelig økning
i utbyggingen av fornybar energi i Norge de kommende årene. Samlet
er det enighet om at elsertifikatene skal utløse 26,4 TWh ny kraftproduksjon
fra fornybare energikilder i Norge og Sverige innen 2020.
Norge har store vindressurser, og det er forventet at en betydelig
andel av den økte produksjonen av elektrisk kraft fra fornybare
energikilder vil komme fra vindkraft. Som følge av elsertifikatmarkedet
er det blitt fremmet en lang rekke prosjekter for utbygging av vindkraft.
I henhold til Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) database
var det ved inngangen til 2013 111 søknader om vindkraftkonsesjoner
til behandling hos NVE med et kraftpotensial på 45 TWh årlig energiproduksjon.
Det er allerede gitt konsesjon til eller bygget ut tilsvarende en
årlig produksjon på 8,7 TWh vindkraft.
Vindkraftutbygginger er ofte kontroversielle lokalt. Vindkraftutbygging
kan ha positive ringvirkninger, men er arealkrevende og synlige
fra store områder. Dette kan være naturomgivelser som er høyt verdsatt
av lokalbefolkningen som en viktig kvalitet ved deres bomiljø og
i områder for rekreasjon og friluftsliv. Vindkraft kan ofte komme
i konflikt med andre næringsinteresser som er viktige for lokalsamfunnet,
som for eksempel reise- og friluftsliv, hytter og reindrift. Med
sine landskapspåvirkninger berører vindparker ikke bare de aktuelle
grunneiere, men hele lokalsamfunnet. Dette er viktige årsaker til
lokal motstand mot vindkraftutbygginger.
Forslagsstillerne mener derfor at vertskommunene bør få en rett
til økonomisk kompensasjon for lokale miljøulemper som følge av
vindkraftutbygginger. En slik økonomisk kompensasjon vil gjøre det lettere
å veie de lokale fordelene ved vindkraftutbygging opp mot ulempene.
Vindkraftutbygginger har flere likhetstrekk med vannkraftutbygginger.
Man utnytter en evigvarende energiressurs som er uløselig knyttet
til lokalsamfunnet. Ressursene må utnyttes der de befinner seg.
Tilgangen til en slik naturressurs, enten det er i form av et vassdrag
med fall eller en lokasjon med mye vind, gir opphav til grunnrente.
Det vil si ekstraordinær verdiskaping grunnet tilgangen til en begrenset
naturressurs.
Forslagsstillerne mener at med det store omfanget av forventet
utbygging av vindkraft er det riktig å innføre et skatte- og konsesjonsregelverk
for vertskommunene for vindkraft som sikrer disse kommunene en andel
av den grunnrenten vindkraftproduksjon kan gi opphav til.
Forslagsstillerne mener generelt at kommunene må få beholde mer
av verdiskapingen som skjer lokalt. Kommunene bør gjøres mindre
avhengige av statlige overføringer og få mer av sine inntekter fra egne
skatteinntekter. Det skal lønne seg for kommuner å legge til rette
for og bidra til miljøvennlig næringsutvikling. Derfor er det rimelig
at kommunene får en andel av den verdiskapingen som skjer lokalt. Forslagsstillerne
mener derfor blant annet også at kommunene må få beholde en andel
av selskapsskatten. Dette gjelder for all næringsvirksomhet som skjer
i kommunen.
Norge har et 100 år gammelt vannkraftregelverk som har sikret
vertskommunene en andel av grunnrenten fra vannkraftproduksjon,
samt kompensasjon for lokale miljøulemper. Dagens skatteregler ble
utformet i 1996, og sikrer vertskommunene for vannkraft betydelige
inntekter i form av naturressursskatt, konsesjonsavgifter og konsesjonskraft,
samt eiendomsskatt på verker og bruk. For vertskommuner for vindkraft
er det i dag ikke et slikt regelverk, med unntak for muligheten
til å pålegge eiendomsskatt for verker og bruk i kommunen.
Forslagsstillerne mener det bør nedsettes et ekspertutvalg med
mandat til å utrede et regelverk for vindkraftproduksjon som sikrer
de berørte vertskommuner en inntekt fra den lokale vindkraftproduksjonen
og kompensasjon for miljøulemper gjennom lovfestede ordninger. Det
er naturlig å ta utgangspunkt i de ordninger som i dag eksisterer
for vannkraft, men med justeringer slik at det er lønnsomheten ved
kraftproduksjonen som er utgangspunkt for beskatningen, og ikke
inntekter fra eventuelle subsidier.