Alt for mange mennesker står utenfor arbeidslivet. For å gi dem
en ny sjanse vil forslagsstillerne ha nye ideer og bedre løsninger
i velferdspolitikken.
Svært mange mennesker står i dag helt eller delvis utenfor arbeidslivet.
Ifølge Nav er det i dag 309 887 personer med uførepensjon, 165 773
personer mottar arbeidsavklaringspenger, mens sykefraværet ifølge Arbeidsdepartementet
tilsvarte 119 446 årsverk i 2011. Over 100 000 mennesker mottok
sosialhjelp i fjor. Til sammen utgjorde uførepensjon, arbeidsavklaringspenger
og sykepenger godt over en halv million tapte årsverk i 2011, som
tilsvarer en andel på 16,8 pst. av befolkningen i yrkesaktiv alder.
Andelen var høyere enn i 2005, og nesten like høy som den var i
kriseåret 2009.
Tilsvarende ser man at andelen sysselsatte ikke har kommet opp
på samme nivå som før finanskrisen, men har tvert imot fortsatt
å falle. Siste tilgjengelige tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB)
viser at den sesongjusterte sysselsettingsandelen i januar 2013
var på 68,7 pst. av befolkningen i yrkesaktiv alder (15–74 år).
Det er lavere enn på noe tidspunkt siden SSB begynte å registrere
månedsvise tall i februar 2006, rett etter at Stoltenberg II-regjeringen
kom inn i regjeringskontorene. Det er også lavere enn på noe tidspunkt
i kriseåret 2009. Sysselsettingsøkningen har med andre ord ikke
holdt tritt med befolkningsøkningen.
Også sammensetningen av dem som faller utenfor arbeidslivet gir
grunn til bekymring. Mens andelen eldre mennesker som blir uføre
synker, blant annet som følge av innføringen av fleksibel alderspensjon, øker
den raskt blant dem under 30 år. I denne aldersgruppen steg antallet
uføre med 8,5 pst. i 2011 og 7,9 pst. i 2012. Dette er personer
som kunne hatt et langt yrkesliv foran seg, men som blir permanent
satt utenfor arbeidslivet. Samtidig viser tall fra SSB at nesten 80 000
funksjonshemmede mennesker står ufrivillig utenfor arbeidslivet.
Man vet også at Norge i årene som kommer vil ha et stort behov
for arbeidskraft, spesielt innen helse- og omsorgsyrker. Det vil
for eksempel mangle rundt 40 000 helsefagarbeidere og 13 000 sykepleiere
i 2030, ifølge prognoser fra SSB. Også i andre sektorer vil det
være et stort behov for arbeidskraft.
På denne bakgrunn mener forslagsstillerne at det er behov for
nye ideer og bedre løsninger på arbeidslivsfeltet. Det er et stort
behov for å senke terskelen inn i arbeidslivet for dem som i dag
står i utkanten av arbeidslivet. At mange personer faller utenfor,
representerer en stor samfunnsøkonomisk kostnad, men først og fremst
er det en tragedie for de enkeltindividene det gjelder. De får ikke
ta del i det gode fellesskapet de aller fleste opplever på arbeidsplassen
med kolleger, samtidig som de bare i begrenset grad får ta del i
velstandsutviklingen i samfunnet. Det må også tilrettelegges bedre
for dem som i dag arbeider deltid slik at de i større grad kan ha
mulighet til å arbeide i større stillingsbrøker.
Forslagsstillerne vil særlig understreke behovet for følgende:
Kriseoverskriftene etter Nav-reformen som et flertall i Stortinget
presset gjennom mot Høyres vilje, er færre, men fortsatt fungerer
Nav langt fra godt nok. Restansene er redusert, og flere mennesker
får for eksempel individuell plan, men samtidig klarer ikke Nav
å løse sitt grunnleggende oppdrag godt nok: å få folk i arbeid.
En illustrasjon er de 4 000 menneskene i Oslo hvis periode med arbeidsavklaringspenger
snart løper ut. En andel av disse vil få innvilget uføretrygd, men
en andel kan også risikere å havne på sosialhjelp. Sistnevnte gruppe
er altså ikke regnet som syke nok til å få innvilget uføretrygd,
men har allikevel ikke kommet seg videre fra arbeidsavklaringspenger.
Forslagsstillerne ønsker et Nav som er mindre byråkratisk, mer tilpasset
den enkelte bruker, har færre mål å forholde seg til enn i dag og
mer lokal kontroll over virkemidlene. Samtidig må Nav bli langt
flinkere til å lære av gode praksiser. Det er i dag et altfor stort
skille mellom de gode og de mindre god Nav-kontorene.
Et av de viktigste verktøyene man har for å hjelpe mennesker
tilbake til arbeidslivet, er en velfungerende attføringssektor.
I dag fungerer ikke sektoren godt nok, med lange ventetider, manglende
oversikt over resultatene og stor usikkerhet i sektoren. Ventetiden på
arbeidsrettede tiltak for personer med nedsatt arbeidsevne økte
med om lag 40 dager til om lag 250 dager fra 1. tertial 2011 til
1. tertial 2012, og ventetiden var økende også senere i 2012. Det
er også svært vanskelig å få overordnede tall fra Arbeidsdepartementet
som viser hvor stor andel av tiltaksdeltakere som er i arbeid, som
er under utdanning, som er blitt uføre, også videre i perioden etter
at de har gått ut av tiltakene. Samtidig vet man at det er stor
usikkerhet i sektoren etter fremleggelsen av Brofoss-utvalgets NOU
2012:6 om Arbeidsrettede tiltak og regjeringens manglende oppfølging
av denne. Forslagsstillerne viser for øvrig til forslag i Innst.
15 S (2012–2013) om behovet for forenkling av arbeidsmarkedstiltak
og oppfølging av Brofoss-utvalgets NOU.
I tillegg til Nav og attføringssektoren kan også andre aktører
spille en viktig rolle når det gjelder å få mennesker tilbake i
arbeidslivet. Derfor bør det legges til rette for både ideelle foreninger
og for private, sosiale entreprenører som vil delta i dette arbeidet. Forslagsstillerne
viser til at slike aktører kan være av særlig betydning for de mange
som faller ut av arbeidsmarkedet som følge av psykiske helseutfordringer.
For eksempel har Fontenehusenes modell med overgangsarbeid fått
gode offentlige evalueringer. Forslagsstillerne mener at slike modeller
må støttes.
Brochmann-utvalget pekte i NOU 2011:7 Velferd og migrasjon: Den
norske modellens framtid, på at effektiv gjennomsnittsskatt ved
overgang fra trygd til fulltidsjobb for mange kan ligge på rundt
90 pst. I enkelte tilfeller kan det også bli slik at noen på kort
sikt kan tape økonomisk på å gå over til arbeid. Forslagsstillerne
mener derfor det vil være formålstjenlig å utrede om man kan gjøre
det mer lønnsomt å gå fra trygd til arbeid, for eksempel ved å innføre
et tidsbegrenset arbeidsskattefradrag.
De siste årene har antallet unge uføre økt kraftig, med en økning
i antallet uføre under 30 år på henholdsvis 8,5 og 7,9 pst. i 2011
og 2012. Selv om andelen av årskullene i den yngste aldersgruppen
som blir ufør fortsatt er liten, er det grunn til bekymring over
at flere faller ut av arbeidslivet i ung alder. Som Arbeidsdepartementet
skrev i forslaget til ny uførereform, Prop. 130 L (2010–2011):
«Antallet nye unge uførepensjonister har imidlertid økt, særlig
blant de aller yngste under 20 år. I perioden 2001 til 2010 økte
antall unge uførepensjonister i aldersgruppen 18–24 år med nær 50
pst.. (…) Selv om andelen uførepensjonister under 30 år er lav, er
den sterke veksten i senere år bekymringsfull».
Forslagsstillerne deler denne bekymringen, særlig tatt i betraktning
av utviklingen siden uføreproposisjonen ble levert til Stortinget
i første halvdel av 2011. Forslagsstillerne mener derfor det er
behov for en helhetlig tilnærming til problemstillingen, og viser i
denne forbindelse til Dokument 8:52 S (2012–2013) Representantforslag
om tiltak for å forhindre at unge faller permanent utenfor arbeidslivet.
For forslagsstillerne er det selvsagt at de som er for syke til
å arbeide skal ha en anstendig og forutsigbar inntektssikringsordning
uten å måtte skamme seg over det. Men det er også et sentralt prinsipp
at alle som kan bidra, skal bidra, heller enn å være passive mottakere
av støtteordninger. Ytelser som for eksempel sosialhjelp skal ikke
være et alternativ til arbeid eller utdanning, særlig ikke for unge
mennesker, men være en siste, midlertidig nødløsning dersom man ikke
har noen annen måte å forsørge seg på. Derfor mener forslagsstillerne
det er avgjørende at det stilles klarere krav til mottakere av slike
ytelser, og viser i denne forbindelse til Dokument 8:119 S (2011–2012),
jf. Innst. 54 S (2012–2013).
Inkludering av flest mulig mennesker i arbeidslivet forutsetter
et åpent arbeidsliv som er villig til å ta imot flest mulige. Både
offentlige og private arbeidsgivere bør være bevisste på å gi funksjonshemmede, innvandrere,
ungdom og andre grupper av personer en mulighet til å prøve seg
i arbeidslivet, og forslagsstillerne vil særlig peke på tiltak som
Telenor Open Mind og Næringslivets Hovedorganisasjons prosjekt «Ringer
i vannet» som gode eksempler på hva arbeidsgivere kan gjøre for
å inkludere arbeidstakere som står på utkanten av arbeidslivet.
Forslagsstillerne mener det er avgjørende at arbeidsgiverne vet
at oppfølgingsansvaret for brukerne ligger hos Nav eller hos en
attføringsbedrift, og at tilretteleggingstilskuddene er enkle og
ubyråkratiske. Tilliten mellom Nav og arbeidsgiverne er helt avgjørende.
Hvis flere mennesker skal få en sjanse til heltids- eller deltidsarbeid,
må arbeidslivet også være mer åpent og terskelen inn i arbeidslivet
være lavere enn i dag.