Målet for kriminalpolitikken er et trygt samfunn. Å være offer
for kriminalitet kan være en stor belastning. Fengselsstraff er
det som på kort sikt mest effektivt stopper kriminell aktivitet.
For de farligste lovbryterne er fengsel helt nødvendig for å sikre
samfunnet trygghet. Folk skal føle seg trygge på at personer som
begår alvorlig kriminalitet, ikke rømmer eller begår ny kriminalitet
når de soner straffen de er pådømt.
For de som utsettes for alvorlig kriminalitet og deres nærmeste,
kan livene endres for alltid. Derfor er det viktig hvordan man forholder
seg til ofre for kriminalitet.
På lengre sikt er det som skaper størst trygghet at de som straffes
ikke begår ny kriminalitet når straffen er sonet. Soningen må kunne
bli et vendepunkt for flere.
Norge har en av de laveste forekomstene av kriminalitet og tilbakefallsrater
i verden (20–30 pst.). Det er viktig å understøtte tiltak som bidrar
til dette, og å utvikle nye.
Et samfunns straffeformer og straffesystem handler også om filosofiens
og religionenes kjernespørsmål: Hva er et menneske, og hva er rett
og galt? Filosofen og teologen Memonides skrev allerede i tidlig middelalder
at «en god straff handler om å vinne den tapte bror tilbake.»
Det handler òg om grunnleggende identitet. Filosofen Knut Ejler
Løgstrup (Den etiske fordring 1956) mener at man skaper hverandres
identitet gjennom å bekrefte hverandre i sosiale relasjoner, og
at den etiske fordring er et krav om å ta vare på hverandre fordi man
er avhengig av hverandre. Å ha begått kriminelle handlinger skaper
en tilleggsidentitet som «kriminell». Negative holdninger og oppfatninger
om «kriminelle» i samfunnet kan forsterkes i sosiale relasjoner,
som for eksempel å oppgi at man har vært i fengsel når man søker
arbeid. Det kan være en av årsakene til at så mange som rundt 70
pst. er uten arbeidsforhold. Den etiske fordring kan også sies å handle
om hvordan samfunnet forholder seg til de dømte. Fjodor Dostojevskij
skrev en gang at hvis man ville undersøke hvor humant et samfunn
er, burde man besøke dette samfunnets fengsler og tukthus.
Å straffe lovbrudd er viktig og riktig. Hvordan man straffer
er et spørsmål om menneskesyn, etikk og humanitet.
De etiske dilemmaene er mange. Straff i et moderne, sivilisert
samfunn må balansere mellom det legitime behovet for at den som
har begått kriminelle handlinger skal sone sin straff gjennom å
påføres lidelse i form av frihetsberøvelse og innskrenkinger i bevegelsesrom,
kontakt med andre o.l., og å sørge for at samfunnet legger til rette
for en forsoning. Når soningen er gjennomført, kan forsoning skje
ved gjeninntreden i samfunnet.
Straffesystemet i Norge har to hovedformål: samfunnsbeskyttelse
og rehabilitering. Disse perspektivene ligger til grunn for Norges
politikk, fra de tidligere justisministrene Inger Louise Valle (jf.
St.meld. nr. 104 (1977–78)), via Odd Einar Dørum til Knut Storberget
(jf. St.meld. nr. 37 (2008–09)), og har utformet justis- og kriminalpolitikken
der generell velferdspolitikk er basis for det forebyggende arbeid forut
for utvikling av kriminell atferd. Arbeid til alle, gode velferdsordninger,
en politikk som inkluderer og aktive målrettede forebyggingstiltak
er forutsetninger for lav kriminalitet.
God og målrettet rehabilitering er et nødvendig virkemiddel for
å redusere gjentakelse av kriminalitet og legge til rette for livsendring.
Kriminalitetsbildet har hatt en positiv utvikling de senere årene.
Kriminaliteten går generelt ned i Norge, også blant unge. Kriminaliteten
har endret seg, fra vinningskriminalitet til narkotika og internasjonal kriminalitet,
som for eksempel arbeidslivskriminalitet, trafficking og narkotika.
Færre tilbakefall er avgjørende for at kriminaliteten skal fortsette
å gå ned og samfunnstryggheten øke.
Normalitetsprinsippet gjelder; norske innsatte har like rettigheter
som andre til helsehjelp, skole og utdanning. Årsaken er at tilbakeføringen
til samfunnet skal gå best mulig.
For flere av de alternative soningsformene er det gode resultater
i form av lav rømming og lite tilbakefall til kriminalitet.
Det er en ofte marginalisert gruppe som begår og gjentar kriminalitet.
Gjennomsnittet på dommene er på noe i overkant av 100 dager. De
fleste er mellom 18 og 50 år, og de fleste er menn.
Norske innsatte som populasjon har en barndom preget av økt somatisk
og psykisk sykelighet (ca. 30 pst.), dårlig økonomi (ca. 40 pst.),
erfaringer med at foreldre har begått kriminalitet (30 pst.), vært
i kontakt med barnevern (ca. 30 pst.), droppet ut av skolen (ca.
55 pst.) og en stor andel er arbeids- (70 pst.) og bostedsløse (30
pst.). Undersøkelser viser at rundt 10 pst. har store lærevansker
og alvorlige kognitive forstyrrelser (fra lettere til alvorlig grad
av utviklingshemning). 92 pst. har én eller flere diagnoser knyttet til
psykisk sykdom, rundt 60 pst. har én eller flere alvorlige personlighetsforstyrrelser.
Mellom 60 og 80 pst. har rusavhengighetslidelser (Kilder: Fafo levekårsundersøkelse
(2004); Søndenå & co NTNU (2008) og Marie-Lisbet Amundsen HiVe
(2011)). Kort sagt er de som sitter i fengsel i dag en svært marginalisert
gruppe. De fleste er bærere av markører som faller inn under sosiale
ulikheter i helse og økonomi, og det er også en generasjonskomponent
i dette.
Andelen utenlandske personer som begår kriminalitet er økende.
Det er en svært liten andel som dømmes for terrorhandlinger/ekstremisme.
Kvinner er en minoritet i fengselssystemet. De utgjør rundt 9
pst. av de innsatte. 4 av 10 straffedømte kvinner har vært utsatt
for seksuelle overgrep som barn, mens 6 av 10 oppgir å ha vært utsatt
for voldtekt som voksen (Marie-Lisbet Amundsen). Mange innsatte
har stor gjeld, noe av dette er knyttet til offentlige etater, og
mye er narkogjeld. Frivillige organisasjoner og forskere peker på
viktigheten av å ha gode gjeldsrådgivingstiltak i fengslene.
Det er sporadisk innsatte med fysiske funksjonshemninger, og
nye fengsels- og friomsorgsinstitusjoner skal være universelt utformet.
Innsatte med funksjonshemninger får som hovedregel plass i universelt utformede
fengsler, og det er viktig at tilretteleggingskravene imøtekommes.
I dag utgjør frivillige organisasjoner en stor kraft i rehabiliteringsarbeidet.
De er bindeleddet mellom fengsel og frihet, ofte mest aktive i overgangsfasen mellom
fengsel og friheten, som stiftelsen Wayback, men flere har opplegg
inne i fengslene. Frelsesarmeens sosiale arbeid, Røde Kors sin besøkstjeneste og
kulturtiltak inne fengslene, som radio Røverhuset i Oslo fengsel,
er noen av tilbudene til de innsatte. Flere innsatte omfattes av
brukerorganisasjoners likemannsarbeid, en metodikk for oppfølging
og veiledning ved hjelp av andre som selv har vært brukere. Idretts-
og friluftslivsorganisasjoner bidrar med gode tiltak, som styrker
den generelle helsen til innsatte, og som gir mange helt nye opplevelser,
noe som kan forsterke ønske om livsendring. Frivillige organisasjoner
drives av dedikerte enkeltmennesker som har positiv innvirkning
på gode endringsprosesser, styrker identiteten som ikke-kriminell
og bidrar til å gi positive opplevelser og mestringsfølelse.
Ordningen med fengselsprest har lange tradisjoner i norske fengsler.
Fast fengselsprest ble ansatt i Oslo Botsfengsel etter kgl.res.
av 30. april 1850. Botsfengslet dannet egen menighet fra begynnelsen og
hadde egen kirke i bygningen fra 1887. Presten skulle føre kirkebok,
dagbok (dagsregister), journal og kopibok. I 1879 kom det instruks
for fengselsprestene (kgl.res. 28. juni 1879) hvor disse i sine
ikke-geistlige gjøremål ble underlagt direktøren.
I dag er ordningen hjemlet i diverse lover, med forskrift 2000-02-07-183,
Tjenesteordning for fengselsprester, som utdyper dette. Andre trossamfunn har
også aktivitet overfor innsatte fra deres menigheter og trossamfunn,
med hjemmel i grunnlovfestingen av den frie tros- og livssynsretten.
Sosiale eller økonomiske forhold er ikke i seg selv, og skal
ikke være, grunn til å unnta lovbrytere for straff og fengsling.
Samfunnet skal straffe mennesker som har begått kriminalitet. Samtidig
må et sivilisert samfunn være opptatt av om forvaltning og rettssystem
rammer skjevt, forsterker sosial ulikhet eller hvorvidt ordningene
låser mennesker fast i ufri posisjoner som det er mulig å gjøre
noe med. Bekjempelse av kriminalitet må ha et utvidet perspektiv,
slik som St.meld. nr. 37 (2007–2008) trekker opp:
a) forebygging gjennom generelle
velferdsordninger som omfatter alle,
b) spesielle tiltak for sårbare barne- og ungdomsgrupper,
c) forskjellige straffeformer med hovedmålsetting å redusere
gjengangerkriminalitet,
d) videreutvikle importmodellen og et innhold som bidrar
til rehabilitering og hjelper mennesker til å kunne leve et mer
helhetlig liv, uten kriminalitet,
e) utvide familie- og pårørendeperspektivet, og
f) forbedre og øke samarbeidet med frivillige organisasjoner.
I en moderne straffegjennomføring hører også ivaretakelse av
ofrene hjemme. Deres behov for informasjon og oppfølging må ivaretas
på en god måte, i tett samarbeid med dem det gjelder. Tilbudet til
ofre må være enhetlig og likt tilgjengelig, uavhengig av hvor de
bor.
I sitt svarbrev til justiskomiteen vedrørende Meld. St. 12 (2014–2015)
skriver justis- og beredskapsminister Anders Anundsen:
«En human straffegjennomføring der den domfelte blir behandlet
med respekt og i størst mulig grad kan bevare sitt menneskeverd,
er grunnleggende for å forebygge konflikter i fengsel og kan virke
forebyggende mot tilbakefall til ny kriminalitet.»
Og videre:
«Tiltak og tilbud for å bedre domfeltes helse og andre levekår
under frihetsberøvelsen, gir den enkelte en bedre mulighet til å
klare seg ute i samfunnet etter soning med å skaffe seg bolig, jobb
eller videre utdanning, noe som er grunnleggende for å forebygge tilbakefall
til ny kriminalitet.» (ref 214/8470, 20. februar 2015).
Derfor må spørsmålet fremdeles stilles om samfunnet kan bidra
til at lovbrytere, når de kommer ut av soningen, begår mindre kriminalitet
enn da de startet den. Det er et viktig og langsiktig trygghetsmål
for samfunnet.
Ideologisk baserte terrorhandlinger er utført på norsk jord.
Man kan anta at det i framtiden vil bli flere som dømmes for dette,
enten terroren er begått i Norge, eller norske statsborgere har
begått slik terror på utenlandsk jord, og skal sone i Norge. Det
er vanskelig å regulere ideologi, tro og overbevisning ut fra menneskerettslige
prinsipper – det er tross alt innenfor straffeloven å ha ekstreme
meninger, det er handlingene man skal dømmes for. Det reiser juridiske
og etiske problemstillinger knyttet til strafferegime for slike
forbrytelser. Terroristenes våpen er også ord og kommunikasjon.
Det stiller samfunnet overfor utfordringer knyttet til hvilke begrensninger
man skal kunne sette, dersom de fra fengsel kommuniserer på en måte
som kan være i grenseland mellom å oppfordre til terror eller ytre
seg fritt, slik Norges forpliktelser i henhold til menneskerettene
og ytringsfriheten krever. Noen innsatte kan også være utfordrende
for miljøet i fengslene fordi man kan mistenke rekruttering blant
medinnsatte. For ansatte kan utfordringene være knyttet til hva
som skal eller kan kontrolleres og hvilke begrensninger som skal
iverksettes. Det må ikke være tvil om at normalitets- og menneskerettsprinsipper
skal være styrende også her, men det kan være nødvendig med en bredere
oversikt over hvilke utfordringer man står overfor når det gjelder ideologisk
generert terror og soning.
Det er igangsatt flere tiltak som berører soning og straffegjennomføring,
som ennå ikke er kommet til behandling i Stortinget. De viktigste
er:
Tilregnelighetsutvalget har avlagt
rapport om psykisk syke og soning.
Det er igangsatt omorganisering av regionene til en tonivåmodell
fra dagens tre nivåer.
Straffeprosessutvalget avlegger snart sin rapport.
Politi- og kommunereform kommer.
Forhold knyttet til alvorlig psykisk syke innsatte vil komme
opp i forbindelse med behandlingen av rapporten fra tilregnelighetsutvalget
og er ikke spesielt omtalt her.
Dette representantforslaget begrenses til forhold knyttet til
videreutvikling av innholdet i kriminalomsorgen, for å redusere
kriminaliteten og bedre samfunnstryggheten.
Dagens samfunn er i stor utvikling. Kriminalitetsbildet endrer
seg, og ny teknologi gir nye muligheter både for å utføre kriminalitet
og for å overvåke og frihetsberøve. Samfunnet får mer kunnskap om
hvilken virkning kriminelle handlinger har på ofre, hva som virker
når det gjelder forebygging, endringene i kriminaliteten, hvilke
soningsmåter som virker og hvordan samspill mellom innsatte, familie,
tjenesteapparat og frivillig sektor kan bygge opp under målsettingen
om å gjøre samfunnet tryggere. Innholdet i kriminalomsorgen, praktiseringen
av normalitetsprinsippet, dimensjoneringen av tjenester og personellressurser
må tilpasses denne kunnskapen. Tros- og livssynsretten må være reell
for innsatte, dette må også gjelde praktiseringen.
Kvinneperspektivet må følges opp i tråd med nyere forskning og
anbefalingene fra Kriminalomsorgens rapport: Likeverdige forhold
for kvinner og menn under kriminalomsorgens ansvar. Det er derfor behov
for å utvikle innholdet i kriminalomsorgen etter disse linjene:
Utdanningsløpet bør utvides til en treårig bachelorgrad og omfatte
både fengsel og friomsorgen. Det bør legges til rette for at Kriminalomsorgens utdanningssenter
(KRUS) sammen med fagorganisasjonene utvikler mulige etter- og videreutdanninger, og
at videreutdanningsløp innenfor andre profesjonsutdanninger på høgskoler
og universiteter blir tellende for arbeid i kriminalomsorgen.
Opptrappingsplan for narkotikaprogram med domstolskontroll bør
iverksettes i alle større byer.
Det bør tas i bruk elektronisk varetektssurrogati, bruken av
fotlenker bør økes, og samfunnsstraffordningen bør forsterkes.
Bøtetjenesteordningen bør gjøres permanent, og bruken av program
mot ruspåvirket kjøring bør økes.
Rehabilitering må tilpasses den enkeltes behov og situasjon.
Grundig kartlegging av ressurser og behov bør skje forut for soning,
eventuelt så raskt som mulig etter at soning er startet. Programvirksomheten skal
tilpasses den enkelte innsatte i større grad enn i dag. Det bør
åpnes for at flere ansatte kan ha grunnutdanninger innen velferdsfag,
medisin, psykologi og filosofi/religionsteori.
Det bør være krav om deltakelse i utdanningsopplegg for alle
innsatte. Lav utdanning, mistrivsel på skolen og mobbing er erfaringer
de fleste innsatte har. Utdanning og kompetanse er avgjørende for
å kunne få jobb og muligheter til å forsørge seg selv. Utdanningen
bør tilpasses det nivå den enkelte har.
Restorative justice-tilnærmingen, omtalt i St.meld. nr. 37 (2007–2008)
Straff som virker, s. 164, bør ha en sentral plass i moderne kriminalomsorg.
Fengselsopphold kan føre til bedre helse for mange innsatte,
for andre kan det forsterke deres helseplager. Fastlegene i Norge
har ansvar for all pasientbehandling som ikke krever spesialistbehandling.
I henhold til normalitetsprinsippet og importmodellen må slik grunnleggende
medisinsk behandling og kommunal oppfølging være tilgjengelig for
innsatte.
Egne rusbehandlingsenheter bør opprettes i fengsler. Innsatte
må ha tilgang til deltakelse i Legemiddelassistert rehabilitering
(LAR). Når innsatte soner i institusjon (§ 12-soning), skal de ha
lik rett til tverrfaglig spesialistbehandling og de samme rettighetene
etter helselovgivningen som andre pasienter. Behandlingstilbudet
innen psykisk helse må styrkes. Alle fengslene skal ha egne gjeldsrådgivingstiltak
og økt antall ansatte fra Nav. Familie og ikke-kriminelt nettverk
må inkluderes i opplegg som et ledd i rehabiliteringen, og besøkshus
skal finnes i alle fengsler.
Brukermedvirkningen styrkes ved å vektlegge erfaringer fra de
som har lyktes i å endre atferd.
Det er behov for å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen
og organisasjonene som bidrar inn mot den. Frivillige organisasjoner
er viktige brobyggere, mellom innsatte og familie og øvrige nettverk, mellom
innsatte og øvrig tjenesteapparat og også ved å gi kunnskap og nyttig
kompetanse, f.eks. dommersertifikat i idrettsgrener. Også frivillige
organisasjoner som arbeider med kunst og kultur, har en viktig rolle
overfor de innsatte.
Innsatte har trosfrihet på lik linje med andre innbyggere. Tilrettelegging
for sjelesorg, samtaler om eksistensielle forhold, forkynnelse og
religiøse aktiviteter må derfor være til stede.
Det bør gjøres en erfaringsoppsummering over de utfordringene
dette medfører for innsatte, ansatte og innsattes rettigheter og
muligheter for å delta i endringsopplegg.
Kriminalomsorgen må styres etter en ledelses- og læringskultur,
der gode lærings- og utviklingssirkler bygges og utvikles. Koblingen
mellom utdanning, praksis, evaluering og forskning som grunnlag
for ny teori og ny praksis, må ligge til grunn for all utvikling av
tjenestene. I dette arbeidet må man kontinuerlig systematisere tilbakemeldinger
fra ledere, ansatte, innsatte, de som utøver tjenester inne i fengslene,
frivillige, pårørende og tilsynsmyndigheter.