Til Stortinget
Forslagsstillerne peker på at olje- og gassnæringen i Norge er
inne i en krevende tid der kostnadskutt, prosjektutsettelser og
redusert aktivitet innen utbygging, modifikasjon og vedlikehold
har ført til oppsigelser og permitteringer som særlig har rammet
leverandørindustrien. En halvert oljepris har redusert interessen
for leting, og et betydelig antall skip og rigger ligger i opplag.
Forslagsstillerne understreker likevel at det også er positive trekk
og at næringen har stor evne til omstilling. Investeringsnivået
kommer til å være høyt fremover selv om det vil bli en nedgang fra
toppåret 2014.
Forslagsstillerne viser til at det er behov for en omstilling
også i norsk petroleumsnæring, og at Venstre i mange år har påpekt
at det må iverksettes tiltak som gir en myk overgang. Forslagsstillerne
viser til at Venstre i alle tidligere statsbudsjett har lagt inn
tiltak for å sørge for å styrke landbaserte næringer, slik at arbeidskraften
fra oljenæringer har andre muligheter når oljeprisen og investeringene
på norsk sokkel går ned. Forslagsstillerne mener også at det er
behov for kostnadsreduksjoner på norsk sokkel, både på investerings-
og driftssiden. Men forslagsstillerne understreker at selv om petroleumsnæringen
må redusere kostnader, er kostnadene for dem som blir arbeidsledige
stor. Forslagsstillerne viser i den sammenheng til tall fra Nav,
som viser at ved utgangen av mai var 75 000 personer registrert
som helt ledige hos Nav, noe som gir en ledighetsprosent på 2,7. I
tillegg er 13 600 arbeidssøkende på tiltak. Det gir en bruttoledighet
på 3,2 pst. Videre viser forslagsstillerne at ledigheten øker mest
på sørvestlandet og særlig i Rogaland, der antall ledige har økt
med 49 pst. siden mai i fjor.
Forslagsstillerne mener den reduserte aktiviteten i oljebransjen
gir tydelig økning i ledigheten i fylker hvor oljebransjen sysselsetter
mange og for yrkesgrupper som ingeniører og industriarbeidere. Forslagsstillerne
viser til at blant ingeniører og ansatte innen IKT-fag har antall
ledige steget med 61 pst. det siste året, til 5 400 personer. Blant
ingeniører og sivilingeniører har ledigheten økt med 143 pst. siden mai
2014.
Forslagsstillerne er opptatt av å hindre at den kunnskapen og
teknologien som Norge er verdensledende på, forvitrer. Etter forslagsstillernes
syn bør den ledige kapasiteten brukes til å løse samfunnsutfordringer,
og etter forslagsstillernes mening bør man stimulere til tiltak
som vil redusere klimagassutslippene fra norsk sokkel.
Forslagsstillerne viser til at petroleumsnæringen sysselsetter
direkte og indirekte rundt 250 000 personer over hele landet og
bidrar til industri- og samfunnsutvikling. Om lag halvparten av
den norske skipsflåten er engasjert i offshore olje- og gassvirksomhet,
og petroleumsklyngen er Norges største kommersielle kunnskapsbase
og en teknologidriver i samfunnet. Forslagsstillerne viser også
til at olje- og gassvirksomheten har stor betydning for utviklingen i
andre næringer, og at leverandørindustrien og oljeteknologibedriftene
er Norges nest største eksportnæring målt i verdi, etter salg av
olje og gass.
Forslagsstillerne viser til at olje- og gassektoren i dag står
for om lag en fjerdepart av Norges samlede verdiskaping målt i BNP
og hadde i 2013 en like stor andel av de nasjonale CO2-utslippene.
Det tilsvarer i underkant av 14 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Fra
1990 til 2013 økte utslippene fra olje- og gassvirksomheten med
79 pst. Dermed blir olje- og gassektorens bidrag til utslippskutt
også en viktig del av klimaløsningen.
Forslagsstillerne peker på at hovedvirkemiddelet for å redusere
utslipp av CO2 fra norsk olje- og gassvirksomhet er CO2-avgiften,
som ble innført i 1991. Innføringen av avgiften ga mer bevisstgjøring
rundt energieffektivitet i driften av innretningene på sokkelen.
Mange kostnadseffektive tiltak for å redusere CO2-utslippene ble
satt i verk. Klimakvoteloven innebærer at petroleumssektoren i tillegg
til CO2-avgiften må levere inn kvoter tilsvarende CO2-utslippene.
Forslagsstillerne viser til at framskrivningene i nasjonalbudsjettet
for 2014 viser at utslippene fra olje- og gassvirksomheten kan ventes
å øke fram mot 2020 – til et nivå rundt 15 millioner CO2-ekvivalenter.
Dette skyldes blant annet at mange felt nærmer seg den siste delen
av produksjonsfasen, som er mer energikrevende.
Forslagsstillerne mener at potensialet for å redusere utslippene
fra olje- og gassvirksomheten er stort, men kostnadene kan også
være høye. Gjennom arbeidet med Klimakur 2020 (2009) ble det beregnet
tiltak som til sammen har et potensial for utslippsreduksjoner på
rundt 5,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020. I rapporten Kunnskapsgrunnlag
for lavutslippsutvikling (2014) presenteres tiltak som er aktuelle
for olje- og gassektoren fram mot 2030. Blant tiltakene som vil
være enklest å gjennomføre, er enkelte energieffektiviseringstiltak,
tiltak for å redusere fakling og elektrifisering av noen nye innretninger.
Forslagsstillerne viser til at energieffektivisering kan skje
gjennom prosessoptimalisering og driftsforbedringer som gir redusert
energibruk, fakkelgassgjenvinning og samordning av energiproduksjon mellom
plattformer eller felt. Eksempler på dette er feltene Snorre, Gullfaks,
Oseberg og Ekofisk, som delvis har samordnet kraftforsyning innenfor
de respektive feltene
Forslagsstillerne peker på at energieffektivisering i prinsippet
kan gjøres ved å effektivisere produksjonen eller redusere forbruket
av energi. Under disse to hovedkategoriene finnes det en rekke forskjellige
typer tiltak som kan gjennomføres.
Forslagsstillerne mener det er krevende å vurdere hvilke energieffektiviserende
tiltak som kan være aktuelle. Valg av tiltak som gjennomføres, og
når det gjennomføres, avhenger blant annet av plattformers alder,
driftsmønster, installert utstyr og prosesser og tilgjengelig implementeringskapasitet.
Også mange små tiltak kan ha reduksjonspotensial. Eksempler på små
tiltak kan være modifikasjoner på kraftkrevende utstyr (for eksempel
kompressorer og pumper) og optimalisering av prosesser for å oppnå
bedre utnyttelse av energien.
Forslagsstillerne viser til at energieffektivisering er beskrevet
i Konkraft rapport 5, Petroleumsnæringen og klimaspørsmål 2008.
I St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk er det uttrykt
at et realistisk, men ambisiøst anslag for mulig utslippsreduksjon
av CO2 for norsk sokkel som følge av energieffektivitet, ligger
i størrelsesorden fem til ti pst. fram til 2020.
Etter forslagsstillernes oppfatning er det ikke gjennomført omfattende
analyse av energieffektiviseringspotensialet i sektoren etter dette.
Teknologijusteringer som Oljedirektoratet utarbeider, kan knyttes
til energieffektiviseringstiltak som er beskrevet i Konkraft 5-rapporten.
Disse viser at nivået ligger på ca. én million CO2 i reduserte utslipp
i 2020 (revidert nasjonalbudsjett 2009) og er reflektert i tiltakskurven
som energieffektiviseringstiltak. Disse tiltakene antas gjennomført
med dagens avgiftsnivå innen petroleumssektoren.
Forslagsstillerne mener det er behov for ytterligere tiltak for
å stimulere til energieffektiviseringstiltak på norsk sokkel. Etter
forslagsstillernes syn er det i dagens situasjon hensiktsmessig
med bedre avskrivningsregler for energieffektivisering på norsk
sokkel, og forslagsstillerne mener det kan bidra til å ta i bruk den
ledige kapasiteten i bransjen på en hensiktsmessig måte. Forslagsstillerne
mener en slik endring bør følges av en tilsvarende økning i CO2-avgiften
på norsk sokkel.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gjøre det mer
lønnsomt med energieffektiviseringstiltak for norsk petroleumsnæring
gjennom en kombinasjon av mer gunstige avskrivningsregler og økt CO2-avgift.
18. juni 2015