Bakgrunn

Konsekvensene av å være et barn som vokser opp i en familie med dårlig råd, strekker seg langt ut over både pengemangel i seg selv og barneårene. Barn i fattige familier har større risiko for å ikke fullføre skolegang og havne utenfor arbeidslivet med påfølgende «nedarvede» økonomiske bekymringer.

I Røde Kors- rapporten «Når barn må være voksne» forteller ungdommer selv om opplevelsene de har ved å vokse opp i familier med dårlig råd. Rapporten forteller blant annet at 1 av 4 av ungdommene gruer seg til å gå på skolen og lever i en hverdag med voksne bekymringer om økonomi. Rapporten forteller også om en familiesituasjon som er sosialt ekskluderende; barna må stå over skoleturer, bursdager eller fritidsaktiviteter.

2021 var det første året på et tiår hvor antallet barn som levde i fattigdom, gikk noe ned. Statistisk sentralbyrå peker på blant annet økning i barnetrygden som utslagsgivende; nedgangen i fattige blant de yngste barna sammenfaller med oppjusteringer i barnetrygden for den samme gruppen. I 2020 sank også andelen yngre barn i familier med dårlig råd noe, mens andelen eldre barn i familier med dårlig råd økte.

I Røde Kors sin rapport oppsummeres ungdommenes anbefalinger til myndighetspersoner i prioritert rekkefølge, og bare gratis skolemat topper økninger i barnetrygd som avbøtende tiltak ungdommene selv ønsker seg.

FNs barnekomité anbefaler i sine merknader fra 2018 at Norge setter av mer ressurser til bekjempelse av barnefattigdom, herunder ved å øke satsene for barnetrygd og justere dem i samsvar med lønnsveksten.

Forslagsstillerne har merket seg tverrpolitisk bevegelse på barnetrygdfeltet det siste året. I tillegg til økninger fra regjeringen for barna under 6 år har flere andre partier i sine alternative statsbudsjett tatt til orde for å øke barnetrygden på forskjellige måter.

Forslagsstillerne mener at barnetrygden bør være en universell ytelse til alle barn opp til 18 år, og at barnetrygden må justeres i henhold til årlig prisvekst. I motsatt tilfelle vil barnefamilier miste kjøpekraft og den positive tendensen til at en fallende andel barn vokser opp i familier med dårlig råd, vil svinne hen. Det understrekes fra forslagsstillernes side at like mye som et strakstiltak mot den sterke prisveksten i samfunnet, vil å tverrpolitisk knesette prinsipper for barnetrygden gi utsatte grupper større økonomisk forutsigbarhet over tid.

Forslagstillerne stiller seg uforstående til hvordan det er dyrere å ha en seksåring enn en syvåring, og mener derfor det er viktig å heve barnetrygden til barn over 6 år, slik at alle barn er på samme sats. Forbruksforskningsinstituttet SIFOs referansebudsjett viser tydelig at barn blir dyrere med alderen, det er klart at en 13-åring spiser mer enn en 3-åring og har andre sosiale behov. Dette betyr ikke at det bør kuttes i barnetrygden til de yngste, men heller at barnetrygden til de eldste bør justeres til samme nivå som for de yngste.