Bakgrunn
Norsk selfangst foregår i Vestisen mellom Jan Mayen
og Grønland, og det er arten grønlandssel som fangstes. Viltloven
har et generelt prinsipp om at dyr ikke skal jaktes på i tiden de
har unger – i yngletiden. Dette prinsippet gjelder derimot ikke
for sel. Selene tas livet av mens de ennå er unger, rett etter at
de har blitt forlatt av moren. Selungene er forsvarsløse på dette
tidspunktet og kan ikke svømme.
Selunger drepes med hakapik eller skytes fra
båten i rask rekkefølge. Dette kalles «plukkfangst» og gir stor
risiko for skadeskyting. Selene heises ofte opp i båten med en lang
krok. Dette kalles «krøking». I 2010 ville Fiskeridirektoratet forby
plukkfangst og krøking av dyrevernhensyn. Av hensyn til selfangernes
ønsker ble reglene likevel ikke endret. EU bestemte i 2009 å forby
handel med selprodukter, nettopp på grunn av lidelsene selene utsettes
for under fangst.
Fra 2020 er det ikke lenger obligatorisk med
inspektører om bord på båtene. Kontrollen med avlivingen er derfor
blitt dårligere.
Selene er sårbare for klimaendringer fordi de
er avhengige av havis for å føde. Tidligere foregikk fødslene i Vestisen
i norsk område, men på grunn av endringer i isens utbredelse foregår
dette nå i grønlandsk farvann. Tidligere ble også arten klappmyss
fangstet – så hardt at den kom inn på rødlista i 2010 og er kategorisert
som sterkt truet per 2021. Klappmyssbestanden er nå på kun ca. 7
pst. av hva den var i 1946, og er fortsatt i nedgang. Det er verdt
å merke seg at klappmyssen ble fangstet helt til arten nådde et
vippepunkt, som den ikke har kommet seg tilbake fra.
På norsk rødliste for arter klassifiseres grønlandsselen
som livskraftig fordi modellene for bestandsestimering foreløpig
ikke viser nedgang. Forskere er likevel tydelige på at disse modellene
gir usikre tall. Per 2024 er det satt nullkvote i Østisen og redusert
kvote i Vestisen. Dette nettopp fordi modellene ikke har tatt høyde
for blant annet skiftende miljø, slik som issmelting.
Artsdatabanken skriver følgende:
«Klimaendringer i Arktis vil ha stor
betydning for de arktiske artenes videre bestandsutvikling, da et
varmere klima vil medføre store forandringer i havisens utbredelse
og kvalitet. Dette vil også gi vanskeligere leveforhold for ringselen,
og potensielt for grønlandsselen, noe som muligens vil føre til
bestandsnedgang.»
Det er vanskelig å se hvorfor departementet
i denne situasjonen vil «sikre» å ta ut kvoten av grønlandssel.
Nedgangen i klappmyssbestanden illustrerer hvor sårbare
de arktiske selartene er, og bør være til advarsel for å unngå at
den samme situasjonen oppstår med bestanden av grønlandssel.
Selfangsten har de siste tiårene vært helt avhengig av
subsidier, og de seneste årene har 1,5 mill. kroner blitt satt av
til fangsten årlig for å «sikre at de fastsatte kvotene på grønlandssel
blir tatt.»
Det blir ikke gitt noen begrunnelse i statsbudsjettet om
hvorfor det er viktig at kvotene tas ut. Det fremstår uforståelig
at det anses som et offentlig anliggende å «sikre» uttak av en art
som er særlig sårbar i møte med klimaendringene gjennom smelting
av havisen.
Det følger av FNs naturavtale at Norge er forpliktet til
å redusere trusler mot naturmangfold. Dette inkluderer blant annet
å
«innen 2025 identifisere og, innen 2030
eliminere, gradvis avskaffe eller endre insentiver, herunder subsidier,
som er skadelige for naturmangfold.»
Til tross for at grønlandssel per i dag ikke
kategoriseres som «truet», utgjør havissmelting en trussel som kan
senke bestanden. Opprettholdelse, eller i verste fall en økning,
av subsidiene til selfangst, vil være i strid med Norges internasjonale
forpliktelser, jf. FNs naturavtale, mål 18.
Selfangst kan i liten grad karakteriseres som
en næring per i dag. Det har ofte vært én eller to båter ute. Aktiviteten
kjennetegnes også av at det er flere som ikke har vært på fangst
tidligere. I 2019 meldte en veterinærinspektør at «størsteparten
av [skutas] fangstfolk var uerfarne.»
Opinionsundersøkelser viser at kun 13 pst. av
nordmenn støtter subsidiene til selfangst. Det er grunnlag for å
stille spørsmål ved hvor rasjonelt det er å betrakte selfangst som
en næringsaktivitet som er berettiget til statsfinansiering.
Selfangst har dessverre hatt flere saker som
omhandler manglende respekt for lovverket. I «Kvitungen»-saken i
2009 ble selfangere dømt i Høyesterett for alvorlige overtredelser
av dyrevelferdsreglene for selfangst. Ifølge dommen ble det gjennomført
«krøking uten å ha forsikret seg om at
selungene utvilsomt var døde, samt gjentatte tilfeller hvor det
ble festet dragaband/renneløkke til tross for at dyrene ikke var
blodtappet.»
Det samme rederiet fikk også i 2007 bøter for
å ha brukt ulovlige fangstmetoder under selfangsten.
«Kvitungen»-saken var bakgrunnen for at Fiskeridirektoratet
ønsket å endre reglene i 2010. Direktoratet uttalte blant annet
at
«næringen [fangstutøverne] synes å definere
plukkfangst annerledes enn slik det er definert i forskriften»
og videre:
«Fiskeridirektoratet legger til grunn
at et forbud mot adgangen til å krøke selunger vil kunne vanskeliggjøre
deler av fangsten. Vi finner imidlertid at hensynet til dyrevern
må tillegges avgjørende vekt, og vil tilrå at adgangen til å krøke
selunger oppheves […]. Dersom det oppstår konflikt mellom det som
oppfattes som fangsteffektive regler og dyrevernmessige hensyn,
legger Fiskeridirektoratet til grunn at sistnevnte hensyn skal prioriteres.»
Til tross for dette, valgte direktoratet til
slutt å ikke endre reglene, av hensyn til selfangerne.
Etter fangsten i 2020 ble et rederi dømt for
overrapportering av fangst for å få økt andel subsidier og måtte betale
erstatning. For fangstsesongen 2023 viste det seg at et rederi drev
selfangst uten godkjenning fra Mattilsynet, og at kjøtt ble solgt
ulovlig.
Disse hendelsene skjer i en næring med svært
få aktører. Det gir en uheldig signaleffekt at manglende respekt
for regelverket ikke er til hinder for fortsatt utbetalte subsidier
fra staten.