Svar
Jon Lilletun: Kirke-, utdannings- og forskingsdepartementet fastsatte 02.05.94 forskrift om fylkeskommunal oppfølgingstjeneste (OT). Forskriften har blant annet bestemmelser om formålet med oppfølgingstjenesten, målgruppa, oppgaver, samarbeid og samordning. Forskriften har ikke bestemmelser om organisering av tjenesten. Det er den enkelte fylkeskommunes ansvar.
Målgruppa for OT er rettselever som ikke har søkt opplæring eller tatt imot læreplass, som avbryter opplæringa, som ikke er i arbeid eller som har tapt retten enten som følge av bortvising eller heving av lærekontrakt.
Ifølge forskriften skal fylkeskommunen gjennom OT ha oversikt over målgruppa, rettlede ungdommene og gi dem et tilbud om opplæring, arbeid eller annen sysselsetting, som primært skal føre til enten studiekompetanse, yrkeskompetanse eller delkompetanse innenfor videregående opplæring.
De av ungdommene som takker nei til et av tilbudene fra OT, og som ikke er i utdanning eller arbeid, skal OT holde kontakt med og gi et tilbud hvert år så lenge de er rettselever.
OTs oppgave er å sikre et tverretatlig samarbeid mellom kommunale, fylkeskommunale og statlige instanser som har ansvar for målgruppa. Som aktuelle instanser for samarbeid nevner forskriften særlig grunnskolene, de videregående skolene, rådgivere, den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT), opplæringsadministrasjonen i fylkeskommunene, arbeidsmarkedsetaten og sosial- og helseetaten.
Tall fra OT i fylkeskommunene pr. 1. januar 1998 viser at 7% av ungdommene med rett til opplæring har hatt behov for hjelp og oppfølging. Ca 4% har tatt imot et tilbud, mens de andre 3% enten er under oppfølging eller har takket nei til oppfølging. Antallet som er registrerte i OT og som har behov for oppfølging, har holdt seg stabilt på mellom 6 og 7%
fra 1995. Relativt sett har det derfor ikke vært en økning i antallet ungdommer som trenger oppfølging.
Antallet ungdommer som har sluttet i løpet av skoleåret har også holdt seg stabilt de siste årene. I 1997-98 gjelder dette omlag 3800, eller 2,3% av rettselevene. Tallene er pr.
1. januar 1998. Departementet innhenter nye tall pr. 1. juni 1998.
Evalueringa av Reform 94 viser at målgruppa for OT er sammensatt når det gjelder prestasjoner på skolen og når det gjelder hvilke problemer de sliter med. Dette vil få betydning for hvordan OT kan håndtere den enkelte. Hvilke etater på kommunalt, fylkeskommunalt eller statlig nivå som bør føle et særlig ansvar for å samarbeide med OT, vil derfor avhenge av behovene den enkelte ungdom har for oppfølging.
Evalueringa av Reform 94 viser også at det er særlig viktig å klargjøre hvilke ressurser og interesser den enkelte ungdom har, for det er dette som har mest å si for hvor vellykkede tiltakene skal bli. Av tiltak som er iverksatt hittil viser forskningen at det er en kombinasjon av opplæring i skole og arbeid eller arbeidstrening som gir de beste resultatene. Slik sett er arbeidsmarkedsetaten en meget viktig samarbeidspartner for OT.
Samarbeid og samordning av tiltak fra de ulike etatene har vært - og er fortsatt - en utfordring for OT. Ikke minst gjelder dette samarbeid med arbeidsmarkedsetaten. Evalueringa av Reform 94 viser at mens arbeidsmarkedsetaten venter at skolene driver differensierte, individrettede opplegg slik at flere ungdommer kan nyttiggjøre seg skoletilbudet, venter OT-lederne at arbeidsmarkedsetaten relativt raskt kan stille med kvalitativt gode praksisplasser.
For å klargjøre ansvaret de ulike etatene har når det gjelder oppfølging av ungdom i OT, utarbeidet Kirke-, utdannings- og forskingsdepartementet i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Barne- og familiedepartementet rundskrivet F 73-95: «Oppfølgingstjenesten - samarbeid og samordning av tiltak mellom ulike kommunale og fylkeskommunale etater og arbeidsmarkedsetaten». Rundskrivet slår fast at den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten ikke skal ta over oppgavene til de ulike etatene, men bidra mest mulig til samordning av innsatsen overfor de unge, og sørge for gode rutiner for kontakt mellom etatene. OT er altså i seg selv ikke en etat som skal ha egne tiltak overfor ungdom som følges opp. Tiltakene er det samarbeidspartene som har og setter i verk. OTs oppgave er å veilede og kanalisere ungdom til fortsatt opplæring, arbeid eller til tiltak som de samarbeidende instansene administrerer.
Om ansvaret til arbeidsmarkedsetaten sier rundskriv F 73-95 at etaten fortsatt skal medvirke til at ungdomsgarantien blir oppfylt. Arbeidsmarkedsetaten skal blant annet tilby formidling, informasjon og yrkesveiledning. Rundskrivet slår fast at ungdom som ikke begynner i et opplæringstilbud eller som ikke lar seg formidle til ordinært arbeid, skal få tilbud om praksisplass. Det vil være mulig å kombinere praksisplass med skole gjennom et samarbeid med fylkeskommunen, men ansvarsfordelingen skal da være slik at skolemyndighetene står for den formelle, kompetansegivende opplæringen mens arbeidsmarkedsetaten står for praksisdelen. Kursstønad og eventuelle tilleggsytelser vil bli utbetalt til deltakere i praksisplass og deltakere i kombinerte opplegg, for de dagene de er i praksis.
I St prp nr 1 (1997-98), sier daværende KAD om sitt engasjement på feltet:
«Ei oppåve for arbeidsmarknadsetaten vil vere aktivt samarbeid med den fylkeskommunale oppfølgingstenesta om innsatsen overfor ungdom som ikkje
nyttar seg av retten til vidaregåande opplæring.»
KAD understreker videre at man i størst mulig grad vil gi OTs målgruppe tilbud om kombinerte opplegg.
Ved oppstart av R-94 ble de administrative kostnadene forbundet med drift av oppfølgingstjenesten kostnadsberegnet. Tiltakssiden ble ikke kostnadsberegnet, da tiltakene er oppgaver som uansett skulle vært utført som en del av de samarbeidende instansenes ordinære virksomhet, uavhengig av oppfølgingstjenestens eksistens.
Departementet har ikke oversikt over arbeidskontorenes kostnader når det gjelder innsats overfor ungdom som er registrerte i OT. Midler til drift av OT er en del av de samlede overføringene fra staten til fylkeskommunene. Departementet har heller ikke oversikt over fylkeskommunenes utgifter til OT særskilt.
En ungdom med rusproblemer er opplæringsmessig skolens ansvar så lenge han er elev. Det er derfor i første rekke skolens ansvar, i samarbeid med PPT for videregående skole, å vurdere mulige opplærings- eller praksistiltak overfor eleven. Elever som er under behandling for rusmisbruk, kan søke om å få utsatt retten til å ta ut sine tre/fem år i videregående opplæring.
Når representanten Djupedal omtaler gruppa «ungdommer som ikke er formidlingsklare på grunn av rusmiddelproblematikk m.m.», er det aktuelt å tenke på to hovedgrupper:
· Ungdom som ikke er formidlingsklare til læreplass, og som fremdeles er elever. De skal følges opp av den enkelte skole i samarbeid med PPT.
· Ungdom som har avbrutt opplæringa eller er bortviste fra skolen etter lvgo § 16, f.eks på grunn av rusproblem som gjør at de ikke er formidlingsklare til praksisplass eller arbeid. Disse skal følges opp av OT. Også for denne gruppa skal OT medvirke til at de ansvarlige instansene tar ansvar og iverksetter tiltak.
Enkeltindividets forutsetninger og behov vil gjøre at tiltakene varierer fra ungdom til ungdom. Det er derfor ingen fasit for hva OT gjør overfor denne ungdomsgruppa. Det som imidlertid kan sies nok en gang, er at så lenge OT finnes, vil ungdommene bli oppsøkt og fulgt opp hele perioden de er rettselever. OT bidrar til at tiltak blir iverksatt.
Fylkeskommunene har etablert rutiner for registrering av ungdom, og de har god oversikt over ungdomskullene. Tall fra fylkeskommunene viser at over 96% av elevene med rett til videregående opplæring er i utdanning eller arbeid. Registreringen av ungdommer i OT er stadig forbedret de siste årene, og departementet følger utviklingen gjennom halvårlige rapporteringer fra fylkeskommunene. På spørsmålet fra Djupedal vil jeg derfor svare at denne delen av OT fungerer tilfredsstillende.
På andre områder ser vi klarere utfordringer, og her har jeg allerede nevnt samarbeidet mellom etatene. Selv om ansvarsforholdene er klarlagte i Rundskriv F 73-95, ser vi at rutinene for samarbeid fungerer ulikt fra fylkeskommune til fylkeskommune, og at samhandlingen kan bli bedre.
Vest-Agder fylkeskommune starter i disse dager et treårig prosjekt for å teste ut en «Avklaringsarena for veiledning og formidling», et avklaringsverksted til bruk for oppfølgingstjenesten. Prosjektet tester ut noen av rammene for OTs virke som representanten Djupedal er opptatt av. Kommunene i Kristiansand-området deltar i prosjektet. Avklaringsverkstedet skal være et fysisk sted, knyttet til en bedrift eller et lokale som en av prosjektpartnerne eier/leier, der elever som står i fare for å avbryte opplæringen kan utplasseres. Fylkeskommunens oppfølgingstjeneste, i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten, opplæringskontor og tiltakskontor, skal bemanne avklaringsverkstedet. I prosjektperioden vil det også bli prøvd ut alternative avklaringsarenaer for elever som blir fulgt opp av OT.
Departementet vil gjennom SU-kontoret i Vest-Agder følge utviklingen i prosjektet nøye.
OT er et av de sentrale områdene i evalueringa av Reform 94. Høsten 1998 vil sluttrapportene fra forskerne blant annet ta for seg den siste utviklingen i organiseringen og samarbeidet innenfor OT og mellom etatene. Sentrale sider ved OT, som omfanget av ordningen, tiltak for ungdommene og samarbeid mellom etatene, vil få bred gjennomgang i stortingsmeldinga om videregående opplæring som kommer våren 1999. Dersom det skulle vise seg å bli nødvendig, vil departementet ta kontakt med Arbeids- og administrasjonsdepartementet for å klargjøre hvilke tiltak som må til for å bedre samarbeidet mellom OT og arbeidsmarkedsetaten.