Skriftlig spørsmål fra Britt Hildeng (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:223 (1997-98)
Innlevert: 09.06.1998
Sendt: 10.06.1998
Besvart: 17.06.1998 av helseminister Dagfinn Høybråten

Britt Hildeng (A)

Spørsmål

Britt Hildeng (A): Det landsomfattende frivillige HIV-forebyggende arbeidet i Norge er bygd opp etter en vel utprøvd trekantstruktur med LMA (Landsforeningen mot AIDS), Helseutvalget for homofile samt Pluss som hjørnesteiner. Organisasjonene utfyller hverandre i kraft av ulike målsettinger og forskjellige målgrupper. Dette helhetlige arbeidet er nå i ferd med å rakne fordi LMA trues med nedleggelse som følge av økonomiske problemer. Hva vil Helseministeren gjøre for å sikre LMAs fortsatte arbeid?

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Jeg vil innledningsvis opplyse at jeg ikke har fått noen direkte henvendelse fra LMA, men fra mange av medlemsorganisasjonene om denne saken - gjennom en støtteaksjon for opprettholdelse av Landsforeningen mot AIDS.

Etter en nærmere vurdering, er jeg innstilt på å bidra til en løsning for 1998 for å sikre LMAs fortsatte drift i år. Dette innebærer imidlertid ikke noe løfte om tilsvarende løsning for neste år eller senere. Jeg mener LMA selv må vurdere andre mulige inntektskilder, og at de ekstramidlene jeg er innstilt på å tildele i år, vil gi styret og medlemsorganisasjonene noe bedre tid til å områ seg. LMA vil bli kontaktet herfra slik at jeg kan få en søknad om ekstratilskudd fra organisasjonen.

Jeg vil begrunne dette noe mer utfyllende nedenfor:

Paraplyorganisasjonen LMA ble stiftet 12. januar 1987 ut fra en erkjennelse av at informasjons- og forebyggende virksomhet var et av de viktigste tiltak for å hindre utbredelsen av HIV i Norge. Ideen bak foreningen var å skape et engasjement i det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet med støtte i sentrale deler av norsk organisasjonsliv. Initiativtakerne håpet at en på denne måten kunne gi den HIV/AIDS-forebyggende virksomheten bred legitimitet i store befolkningsgrupper.

LMA har 37 medlemsorganisasjoner samt en del støttemedlemmer. Blant organisasjonene er det både store og små - noen med mange medlemmer og god økonomi, andre med færre medlemmer og en mindre solid økonomi. Både i 1997 og 1996 utgjorde medlemskontingenten en atskillig mindre andel av budsjett og regnskap enn det statlige tilskuddet som ble gitt over kap.719 post 70 Handlingsplan mot HIV/AIDS-epidemien m.v.

I Norges forskningsråds evalueringsrapport om det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet i Norge fram til 1994, står det bl.a. dette om LMA: “Hiv-aids perspektivet står sentralt i LMAs arbeid, men hovedoppgaven er å mobilisere til innsats utenfor høyrisikogruppene. Etterhvert som epidemitrusselen avtok, ble denne oppgaven vanskelig. Interesse, motivasjon og engasjement i befolkningen generelt i det hiv-aids forebyggende arbeidet er ikke lenger særlig stor. Grunnlaget for å opprettholde en organisasjon som LMA er derfor langt mindre nå enn i startfasen. LMA, som andre organisasjoner i en tilsvarende situasjon, må derfor søke etter andre nisjer eller områder hvor de dekker et behov og kan legitimere sin virksomhet......LMA sin nytte i forhold til hiv-aids forebygging er blitt mer marginal i løpet av den perioden organisasjonen har eksistert. Dette har naturlig nok sammenheng med at epidemien er blitt så begrenset som den er, også innen høyrisikogruppene.” Evalueringen av LMA avsluttes slik: “ I forhold til sitt opprinnelige idegrunnlag har LMA mistet mye av sitt fotfeste og strir med å mobilisere en medlemsmasse som ikke lenger gløder for hiv-aids saken. Landsforeningen mot AIDS har satt tydelige spor etter seg i det hiv-aids forebyggende arbeidet og i kampen om å etablere den forebyggende strategi som til nå er fulgt. Kanskje har organisasjonen fullført sin oppgave?” (Hiv/aids-forebyggende arbeid i Norge. En evaluering, Norges forskningsråd, april 1995).

I sin årsmelding for 1997-98 sier LMA seg enig i rapportens påpeking av at medlemsorganisasjonene ikke lenger har samme gløden som i epidemiens startfase. Det sies videre at LMAs styre og sekretariat har gjort det de kan for å få medlemsorganisasjonene mest mulig aktivisert, og at LMA har fått gjort mye ut av få ressurser. LMA har bl.a. engasjert seg i en rekke spørsmål i tillegg til befolknings- og ungdomsrettet informasjonsvirksomhet: HIV-positives rettssikkerhet, Russ 97, samarbeid med Pluss, HIV-positive og levekår, HIV-positive asylsøkere, HIV-testing av innvandrerkvinner, Verdens AIDS-dag og den internasjonale kvinnedagen for å nevne noe. Dette er prisverdig og viktig arbeid, og det er flott at LMA har satset her. Det er også mange andre aktører i HIV/AIDS-forebyggingen. De organisasjonene du nevner i ditt spørsmål er selvfølgelig svært viktige, men ikke de eneste.

Det er først og fremst landets kommuner som har ansvaret og plikten til å drive forebyggende arbeid på smittevernfeltet. Dette gjelder selvfølgelig også spørsmål som gjelder HIV/AIDS. En av hovedutfordringene ligger i at helsevesenet på alle nivåer, tar forebyggende og kurativt ansvar på HIV/AIDS-feltet på alvor og samarbeider med andre aktører der hvor det er naturlig.

Det HIV-forebyggende arbeidet som angår befolkningen generelt, foregår mange steder. Det skjer i skoleverket, i skolehelsetjenesten og helsestasjoner for ungdom, i primærhelsetjenesten og på poliklinikker. Arrangementer i forbindelse med Verdens AIDS-dag 1. desember hvert år får ofte stor oppmerksomhet. Informasjonstelefonen mot AIDS er et lavterskeltilbud som når svært mange. Alle de frivillige organisasjonene som arbeider med HIV-forebygging og andre som f.eks. utekontaktene gjør et stort forebyggende arbeid hvor informasjon og kunnskapsspredning er viktige elementer.

Den statlige støtten som LMA har mottatt har vært knyttet til mobilisering av LMAs medlemsorganisasjoner. Det er Helsetilsynet som har ansvaret for kontakten med de frivillige organisasjonene og andre som søker om statsstøtte til HIV/AIDS-forebygging. Helsetilsynet har erfart at LMA bare i begrenset grad har lykkes i en slik mobilisering, selv om det de senere år har skjedd en viss bedring.

LMA har siden etableringen mottatt betydelig statlig støtte. Vi har hatt og har en gunstig utvikling i Norge mht HIV-nysmitte. Tidligere prognoser antydet tall som hhv 60 000 (optimistisk) og 280.000 HIV-positive (verstefall) i 1990. Dette var prognoser basert på hva en mente å vite om spredning av HIV på 1980-tallet. Den norske virkeligheten ble ikke slik. Ved utgangen av 1997 var det 1771 diagnostiserte HIV-positive - dette er vel og merke alle som er diagnostiserte siden 1984, og vi regner med at mer enn 500 er døde eller ikke lenger bosatt i landet.

Jeg vil opplyse at departementet vil iverksette en ny evaluering av det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet i god tid før handlingsplanperioden går mot slutten. Politikken framover vil bli lagt opp etter hva denne evalueringen forteller oss.