Svar
Aud-Inger Aure: Torsdag 27. mars 1980 ca kl 18.30 veltet boligplattformen «Alexander L. Kielland» rundt, og 123 av de 212 personene ombord omkom som følge av forliset. Med hjemmel i sjøfartsloven § 314 ble det neste dag ved kongelig resolusjon besluttet at det skulle oppnevnes en undersøkelseskommisjon i anledning av ulykken. Justisdepartementet ble gitt fullmakt til å utpeke kommisjonens medlemmer og utforme kommisjonens mandat. I henhold til denne fullmakten oppnevnte Justisdepartementet samme dag en granskningskommisjon. Kommisjonens mandat ble av Justisdepartementet angitt slik:
«Kommisjonen får som mandat å undersøke forholdene omkring ulykken og om mulig bringe ulykkens årsak på det rene. Videre skal kommisjonen vurdere hvordan redningsutstyret har virket og hvordan evakueringen og redningsaksjonen forøvrig foregikk og komme med eventuelle tilrådinger i denne forbindelse.»
Kommisjonen påbegynte sitt arbeid 30. mars 1980. Dagen etter ble den avbrukne plattformsøyle - søyle D - brakt inn til Linesund ved Stavanger hvor den ble oppankret. Kommisjonen foretok umiddelbart etter oppankringen befaring og granskning av plattformleggen. Etter at kommisjonen hadde avsluttet sin granskning, ble representanter fra Stavanger Drilling, Phillips Petroleum Company Norway Ltd. og Det Norske Veritas gitt anledning til å besiktige plattformleggen.
Kommisjonen redegjør i sin rapport, NOU 1981: 11 «Alexander L. Kielland»-ulykken, for den omfattende granskning som ble gjennomført. En rekke undersøkelser ble utført, herunder kjemiske undersøkelser, bruddflateundersøkelser samt mekaniske og metallografiske undersøkelser. Til støtte for sine undersøkelser engasjerte kommisjonen dessuten eksperthjelp til å foreta en rekke beregninger. Kommisjonen avhørte til sammen 116 vitner i forbindelse med sitt arbeide.
I begrunnelsen for spørsmålet fremheves bl a: «I rapportens sammendrag side 11 står det å lese: «Rapporten beskjeftiger seg således ikke med andre ulykkessituasjoner, for eksempel eksplosjonsulykker. Enhver rimelig tidsramme for arbeidet ville i så fall ha blitt overskredet.»»
I den forbindelse gjøres oppmerksom på den setningen som står før de siterte setningene. Avsnittet innledes med: «Rapporten og dens vurderinger er begrenset til den type ulykke man her har stått overfor». Dette gir uttrykk for at kommisjonen begrenset sin rapport til å omtale det aktuelle hendelsesforløp for Alexander Kielland-ulykken slik kommisjonen fant det sannsynliggjort etter sin granskning. Det var da etter mandatet ikke noen foranledning til å vurdere andre situasjoner som kunne tenkes å inntreffe på en plattform.
I begrunnelsen for spørsmålet fremheves videre at påstanden om at det var en eksplosjon som forårsaket at D leggen ble revet av har versert i mange år. Det vises til at FALK forlag har gitt ut en bok om sabotasjeteorien, og at det finnes en mengde informasjon om temaet på FALK sine sider på internett.
Etter det Justisdepartementet har brakt i erfaring har organisasjonen FALK (Organisasjon til fremme av etterforsking av Alexander L. Kielland-katastrofen og økt rettssikkerhet) i en årrekke arbeidet for ytterligere granskning av Kielland-ulykken. FALK hevder at organisasjonen sitter inne med tekniske beviser som tyder på at årsaken til Kielland-ulykken var en «eksplosjon ved sprengning som følge av en målrettet aksjon, terroraksjon, mot plattformen, dens eiere, operatøren på feltet og Norge». Organisasjonen FALK har i sakens anledning blant annet kontaktet H.M. Kong Olav V, H.M. Kong Harald V, Statsministerens kontor, Justisdepartementet, påtalemyndigheten og Forsvarets Overkommando/ Sikkerhetsstaben.
Granskningskommisjonen mente å ha funnet årsakene til ulykken, og også å ha dokumentert disse med tilstrekkelig grad av sikkerhet. Kommisjonen skriver i sin første rapport NOU 1981: 11, side 12-16 at årsaken til forliset var et utmatningsbrudd i plattformens stag D-6. Dette hadde sammenheng med noen uheldige sveiser og høyt belastningsnivå i disse sveisene, noe som førte til brudd i noen av sveiseforbindelsene. Kommisjonen konkluderte med at en del av bruddene måtte ha oppstått før plattformen ble montert. Bruddene resulterte i høyere spenningsomlagring, som sammen med de ujevne bruddflater førte til initiering av utmattingssprekker på to punkter. Sprekkene forplantet seg ved utmatting til stagets omkrets. Veksten av utmattingssprekkene førte til at staget ble så svekket at det ikke lenger var i stand til å motstå de belastninger det var utsatt for. Da restbruddet skjedde, omfattet sprekkene ca 2/3 av stagets omkrets.
På bakgrunn av granskningskommisjonens rapport og en bred høringsrunde, utarbeidet Kommunal- og arbeidsdepartementet St meld nr 67 (1981-82) Ulykken med plattformen «Alexander L. Kielland». Fra de 102 interessenter som fikk tilsendt rapporten innkom i alt 40 høringsuttalelser.
Etter at «Alexander L. Kielland» ble snudd i september 1983 foretok granskningskommisjonen en ny inspeksjon av plattformen og gjennomgang av nye opplysninger. Kommisjonen utarbeidet deretter en tilleggsuttalelse til sin første rapport, og denne ble trykket som NOU 1983: 53 «Alexander L. Kielland»-ulykken. Tilleggsuttalelse. På side 7 i tilleggsuttalelsen går det frem at kommisjonen temmelig fort fant det klart at videre undersøkelser ikke ville frembringe nye opplysninger om konstruksjonssvikten som hadde ført til bortfall av søyle D.
I NOU 1983: 53 side 8 er det nevnt at bl a Kiellandfondet mener det skal ha skjedd en eksplosjon i stag D 4. Dette hevdes underbygget ved at det ble påvist markerte bøyninger på langsgående stivere i nedre dekk samt huller i dekket i boreområdet. Det norske Veritas undersøkte disse forholdene, og konkluderte med at årsaken til skadene på langsgående bjelker på nedre dekk var luftsekkene som ble benyttet ved den mislykkede snuoperasjonen i 1980. Veritasrapporten ble forelagt det sakkyndige utvalg for vurdering av snuingen av «Alexander L. Kielland» (Professorutvalget). Professorutvalget bemerket at skadene åpenbart skyldtes overanstrengelse på grunn av oppdriftskrefter fra luftsekkene under snuforsøket. Hva angår hullene i dekket i boreområdet, antok Veritas at de kunne skyldes fall av løse gjenstander under kantringen, noe professorutvalget sluttet seg til. Etter snuingen av plattformen var det ifølge kommisjonen tydelig å se at hullene må ha vært forårsaket av fall av tunge gjenstander inne i plattformen.
Kommunal- og arbeidsdepartementet sendte NOU 1983: 53 på høring til 35 interessenter, hvorav 18 avga høringsuttalelse. På bakgrunn av dette utarbeidet departementet St meld nr 41 (1983-84) Tillegg til St meld nr 67 (1981-82) ulykken med plattformen «Alexander L. Kielland». Det fremgår av St meld nr 41 (1983-84) at Kielland-fondet, som den eneste av høringsinstansene til kommisjonens tilleggsrapport, fremholder at den utløsende årsak til ulykken kan ha vært en eksplosjon i stag D 4. Kommentaren hviler på analyser fra fondets tekniske sakkyndige. Fondet står fast på at deformasjonene under dekk ikke sannsynliggjøres av såkalte «airbags», luftsekker. Som det fremgår av redegjørelsen ovenfor står fondets oppfatning på dette punktet i kontrast til konklusjonene fra granskningskommisjonen, Veritas og professorutvalget.
Det kan ikke ses at det har fremkommet noen nye opplysninger i saken som gjør det aktuelt å opprette noen ny granskningskommisjon eller å be kommisjonen gjenoppta sitt arbeid for å undersøke sabotasjeteorien. Det er heller ikke aktuelt å kontakte FBI eller Scotland Yard i sakens anledning, da dette spørsmålet har vært vurdert av påtalemyndigheten, senest ved Riksadvokatens brev til organisasjonen FALK datert 06.01.1997.