Skriftlig spørsmål fra Syver Berge (Sp) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:24 (1996-97)
Innlevert: 13.11.1996
Sendt: 14.11.1996
Besvart: 20.11.1996 av miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Syver Berge (Sp)

Spørsmål

Syver Berge (Sp): "Har Miljøverndepartementet plan eller retningslinjer når det gjeld å løyse inn beiteretter (gjeve omstillingstilskot), innafor kjerneområda for bjørn og jerv?"

Begrunnelse

Eg er kjent med at det offentlege, som ledd i forebyggjande tiltak mot framtidige rovviltskader, løyser inn beiteretter i kjerneområda ved å betale ut omstillingstilskot. Dette starta opp i Lierne i Nord-Trøndelag. Eg er også kjent med at nokre sauebrukare på Lesja i Oppland har fått tilbod om mjølkekvoter. Det er også framlagt eit tilbod frå staten om innløysing av all beiterett, både for sau og storfe, tilhøyrande eit gardsbruk som ligg innafor kjerneområdet for bjørn i Pasvik i Finnmark.
Slikt oppkjøpet vert praktisert virker det i fyrste omgang lite planlagt. Ved nærare ettertanke kan det liggje ei framtidsplan bak. Det verkar som om målet er at staten løyser inn bit for bit, og til slutt er all beiterett i kjerneområda innløyst. Dette er ikkje i samsvar med den rovviltpolitikken som er vedteken i Stortinget.

Thorbjørn Berntsen (A)

Svar

Thorbjørn Berntsen: Jeg vil allerede innledningsvis slå fast at Miljøverndepartementet naturligvis ikke har utarbeidet noen plan eller retningslinjer med det siktemål å løse inn flest mulig beiteretter innenfor kjerneområdene. Det var med utgangspunkt i søknad fra 3 brukere i Lierne kommune i Nord-Trøndelag i 1994 det ble gitt åpning for å innvilge statlig støtte til driftsomlegging fra sauehold til mjølkeproduksjon. Her var det næringsutøverne selv som reiste spørsmålet om omstilling på grunn av en situasjon med høye tapstall over en årrekke. Prinsippet om å åpne for en slik omlegging og bruk av statlig støtte ble avklart politisk i Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet, og fulgt opp ved jordbruksoppgjøret i 1994. Dette året ble det åpnet for en kvote på inntil 1 millioner liter mjølk for eventuell omlegging til mjølkeproduksjon i rovdyrutsatte områder. I Landbruksdepartementets brev av 22. juli 1994 ble det gitt nærmere retningslinjer for innvilgning av tilskudd til omlegging av driften på grunn av rovviltskader. Dette resulterte i totalt 19 søknader om mjølkekvote i forbindelse med omlegging fra sauehold fra fylkene Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag. I påvente av godkjenning av endrede driftsplaner er omstillingen foreløpig ikke gjennomført for alle brukene.

I Landbruksdepartementets retningslinjer oppstilles blant annet følgende kriterier for omlegging av driften og tildeling av mjølkekvoter:

Bruket må ligge innenfor definert kjerneområde for bjørn og jerv, eller innenfor det sentrale utbredelsesområdet for ulv, forebyggende tiltak mot rovviltskader forutsettes prøvd ut, omlegging til andre produksjoner enn mjølkeproduksjon skal først undersøkes og foretrekkes dersom forholdene ligger til rette for det og det må foreligge dokumentasjon på store tap på grunn av nevnte rovdyr over flere år. Videre følger det at brukere som får finansiering ved omlegging av driften fra sau til annen produksjon på grunn av rovviltskader må fraskrive seg retten til å drive med sau i 15 år.

Når det gjelder den konkrete saken i Pasvik i Finnmark er det slik jeg ser det inngått en avtale av privatrettslig karakter mellom brukeren og forvaltningen ved direktoratet og fylkesmannen. Tilbudet og aksepten av dette er da å betrakte som rettslig bindende for de impliserte parter. For såvidt gjelder det nærmere innhold i avtalen har brukeren etter mitt syn kommet relativt gunstig ut rent økonomisk. Flere av de erstatningsposter vedkommende påberopte seg ville høyst sannsynlig ha blitt avslått ved en ordinær saksbehandling. Likevel har forvaltningen ved beregningen av det fremsatte tilbudet tatt utgangspunkt i det omsøkte erstatningskrav. Det må videre bemerkes at etter det jeg har fått opplyst avsluttet vedkommende saueholdet etter at bjørneskadene oppstod.

Når det gjelder problemstillingene knyttet til beiteretten, kan det blant annet vises til notat av 15. juli 1996 utarbeidet av Avdeling for arealforvaltning, Landbruksdepartementet, som er sendt til alle fylkesmennene ved brev av 9. september 1996. I dette notatet blir det konkludert med at dersom en beiterett skal tapes ved ikke bruk/ passivitet må det gå svært lang tid - bortimot 100 år - og det må ha festet seg bruksforhold slik at beiterettshavers rett er blitt krenket. Videre heter det at bortfall av beiteretten gjennom hevd er lite aktuelt.

Miljøverndepartementet kan for sin del ikke se at håndteringen av de ovenfor nevnte saker kommer i konflikt med uttalte prinsipp i rovviltforvaltningen. I Stortingsmelding nr. 27 (1991-92) står det blant annet følgende under kapittelet om forebyggende tiltak og reduksjon av konflikter:

"Omstillingstiltak kan være aktuelt i kjerneområder med store og årvisse rovdyrskader. Slike tiltak kan være et alternativ der andre tiltak ikke er hensiktsmessig, og særlig der hvor bruket i tillegg står overfor betydelige nyinvesteringer."

Jeg minner også om at tidligere statsråd Gunhild Øyangen på spørretimespørsmål fra stortingsrepresentant Syver Berge den 19. januar 1994 uttalte at støtte til omlegging av driften til andre driftsformer og ulike omstillingstiltak vil kunne bli vurdert.

Forutsatt at forholdene ligger til rette for det og det er ønskelig for begge parter, kan jeg ikke se at det skulle være noe i veien for at en privat næringsutøver inngår en frivillig avtale med forvaltningen når hovedformålet er å begrense rovviltskader. Det må imidlertid være en forutsetning at avtalen medfører en reell omstilling og at den er landbruksmessig forsvarlig.

Selv om det i den senere tid er flere næringsutøvere i rovvilttette områder som har ytret ønske om en omstilling av driften, for eksempel til ammekuproduksjon, vil etter all sannsynlighet slike omstillinger også i den nærmeste fremtid ha et svært begrenset anvendelsesområde som konfliktløsende virkemiddel.