Skriftlig spørsmål fra Lisbeth Holand (SV) til justisministeren

Dokument nr. 15:30 (1996-97)
"En asylsøker med bror i Norge ble i oktober bortvist fra Norge til Tyskland som bortviste han videre til Hellas uten at asylsøknaden ble behandla i noen av landa. Han står nå i akutt fare for å bli returnert til heimlandet uten å ha fått fremma sin asylsøknad. Mener statsråden at Norge her har oppfylt sine forpliktelser til å sikre at asylsøker ikke blir returnert til et land der han kan frykte forfølgelse etter §15 i utlendingsloven, og ser statsråden det som rimelig at Norge burde behandle asylsøknaden pga. søkerens familiære tilknytning til landet?"

KVedlegg til spørsmål:
Denne saka berører så sentrale prinsipielle spørsmål at jeg vil anmode justisministeren å vurdere den og eventuelt gripe inn. Det gjelder syrisk borger Mustafa Hagi Jaman f.knr. 95016247.
Mustafa Hagi Jaman som har en bror i Stavanger sitter etter de siste opplysninger jeg har fått fra hans advokat i varetekt i Athen. Gjennom intervensjon fra NOAS har UNHCR kobla inn det greske flyktningerådet for å bistå han i Hellas. Han står i fare for å bli returnert til Bulgaria og derfra har han ingen sikkerhet for ikke å bli sendt videre til Syria. Hans norsk advokat har fremma omgjøringsbegjæring på bortvisningsvedtaket 25.10.96. Når jeg tar opp saka på denne måten er det fordi saka reiser sentrale prinsipielle spørsmål som bør avklares på ansvarlig politisk nivå i departementet.

Spørsmålene gjelder:

Hvor langt skal et opphold i et land under ei reise være for at det bør betraktes som et 1. asylland? Praktisering av denne regelen varierer fra land til land. Dersom regelen praktiseres så strengt som det er gjort i dette tilfelle vil det i praksis bety at det knapt er mulig å fremme en asylsøknad i andre land enn land som har direkte grense eller direkte flyforbindelse med det landet en flykter fra.
Et sentralt spørsmål knytta til 1. asyllandprinsippet er også forholdet til den overordna regelen om vern mot å bli returnert til et land der vedkommende "kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg for å bli sendt tilbake til slikt område ...." jfr. §15 i Utlendingsloven.
I den ovennevnte saka ser den faktiske situasjon ut til å være at Norge har returnert asylsøkeren til Tyskland uten noen sikkerhet for at han ikke kunne bli sendt videre til et land der han kunne frykte forfølgelse i henhold til loven og flyktningkonvensjonens.
Et annet sentralt spørsmål gjelder forholdet til §17 i loven. Det står i §17 at adgangen til å returnere flyktning til annen stat bl.a. i henhold til 1.asyllandsprinsippet ikke skal nyttes dersom "flyktningen har en tilknytning til riket som gjør at Norge er nærmest til å gi flyktningen beskyttelse". Når den aktuelle asylsøkeren har sin bror med familie bosatt i Norge, bør ikke da Norge være nærmest til å behandle hans asylsøknad i tråd med dette?
Innlevert: 15.11.1996
Sendt: 15.11.1996
Besvart: 20.11.1996 av justisminister Anne Holt

Lisbeth Holand (SV)

Spørsmål

Lisbeth Holand (SV): "En asylsøker med bror i Norge ble i oktober bortvist fra Norge til Tyskland som bortviste han videre til Hellas uten at asylsøknaden ble behandla i noen av landa. Han står nå i akutt fare for å bli returnert til heimlandet uten å ha fått fremma sin asylsøknad. Mener statsråden at Norge her har oppfylt sine forpliktelser til å sikre at asylsøker ikke blir returnert til et land der han kan frykte forfølgelse etter §15 i utlendingsloven, og ser statsråden det som rimelig at Norge burde behandle asylsøknaden pga. søkerens familiære tilknytning til landet?"

_KVedlegg til spørsmål:
Denne saka berører så sentrale prinsipielle spørsmål at jeg vil anmode justisministeren å vurdere den og eventuelt gripe inn. Det gjelder syrisk borger Mustafa Hagi Jaman f.knr. 95016247.
Mustafa Hagi Jaman som har en bror i Stavanger sitter etter de siste opplysninger jeg har fått fra hans advokat i varetekt i Athen. Gjennom intervensjon fra NOAS har UNHCR kobla inn det greske flyktningerådet for å bistå han i Hellas. Han står i fare for å bli returnert til Bulgaria og derfra har han ingen sikkerhet for ikke å bli sendt videre til Syria. Hans norsk advokat har fremma omgjøringsbegjæring på bortvisningsvedtaket 25.10.96. Når jeg tar opp saka på denne måten er det fordi saka reiser sentrale prinsipielle spørsmål som bør avklares på ansvarlig politisk nivå i departementet.

Spørsmålene gjelder:

Hvor langt skal et opphold i et land under ei reise være for at det bør betraktes som et 1. asylland? Praktisering av denne regelen varierer fra land til land. Dersom regelen praktiseres så strengt som det er gjort i dette tilfelle vil det i praksis bety at det knapt er mulig å fremme en asylsøknad i andre land enn land som har direkte grense eller direkte flyforbindelse med det landet en flykter fra.
Et sentralt spørsmål knytta til 1. asyllandprinsippet er også forholdet til den overordna regelen om vern mot å bli returnert til et land der vedkommende "kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg for å bli sendt tilbake til slikt område ...." jfr. §15 i Utlendingsloven.
I den ovennevnte saka ser den faktiske situasjon ut til å være at Norge har returnert asylsøkeren til Tyskland uten noen sikkerhet for at han ikke kunne bli sendt videre til et land der han kunne frykte forfølgelse i henhold til loven og flyktningkonvensjonens.
Et annet sentralt spørsmål gjelder forholdet til §17 i loven. Det står i §17 at adgangen til å returnere flyktning til annen stat bl.a. i henhold til 1.asyllandsprinsippet ikke skal nyttes dersom "flyktningen har en tilknytning til riket som gjør at Norge er nærmest til å gi flyktningen beskyttelse". Når den aktuelle asylsøkeren har sin bror med familie bosatt i Norge, bør ikke da Norge være nærmest til å behandle hans asylsøknad i tråd med dette?

Begrunnelse

Anne Holt (A)

Svar

Anne Holt: Av utlendingsloven §15 første ledd fremgår at utlending ikke må sendes "til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke være trygg mot å bli sendt videre til slikt område." FNs flyktningkonvensjon har en tilsvarende bestemmelse i art. 33, som lyder:

"Ingen kontraherende stat må på noen som helst måte utvise eller avvise en flyktning over grensen til områder hvor hans liv eller frihet ville være truet på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller det forhold at han tilhører en spesiell sosial gruppe."

Både norske og tyske myndigheter er bundet av FN's flyktningekonvensjon. Jeg har generell tiltro til at tyske myndigheter foretar en fullt ut forsvarlig vurdering av asylsøknader som innleveres der og legger til grunn at norske myndigheter ved tilbakesendelse av asylsøkere til Tyskland ikke opptrer i strid med konvensjonsforpliktelsene eller bestemmelsen i utlendingsloven §15.

Av utlendingsloven §17 første ledd bokstav c fremgår bla. at rett til asyl ikke gjelder flyktning som har "hatt opphold i stat eller område hvor flyktningen ikke var forfulgt og heller ikke hadde grunn til å frykte tilbakesendelse til sitt hjemland."

Det er ikke internasjonal enighet om en bestemt minstetid for hva som skal regnes som "opphold" med mulighet til å søke asyl. Praksis er streng. Når det gjelder flyreiser, anses utlendingen for å ha hatt opphold når vedkommende har passert passkontrollen, fordi utlendingen da har anledning til å henvende seg til landets myndigheter og søke asyl. Land utlendingen bare har vært transittpassasjer i, anses ikke som første asylland. I den konkrete saken forlot utlendingen transittområdet på flyplassen i Frankfurt.

Utlendingsdirektoratets vedtak om tilbakesendelse av den aktuelle søkeren til Tyskland er for tiden til behandling i departementet. Departementet vil i den forbindelse vurdere alle sider ved vedtaket, herunder betydningen av søkerens familiære tilknytning.