Skriftlig spørsmål fra Erling Folkvord (RV) til kirke-, utdannings- og forskningsministeren

Dokument nr. 15:115 (1996-97)
Innlevert: 23.04.1997
Sendt: 23.04.1997
Besvart: 29.04.1997 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Reidar Sandal

Erling Folkvord (RV)

Spørsmål

Erling Folkvord (RV): "Kravet om erstatning for tapt skolegang under siste verdenskrig fra foreningen USKAV og en lang rekke enkeltpersoner har versert i ulik form i mer enn et tiår, uten resultat. Alle som ber om å få en rask avklaring, eller spør om når saken er ferdigbehandla, får ullne, byråkratiske svar som er uten innhold. For andre større grupper - slik som tatere som ikke fikk skolegang - har staten innrømma at de er berettiga til erstatning. Hva er det som er så spesielt med kravene om erstatning for tapt skolegang fra samer, at det er helt umulig for departementet å gi klar beskjed om når man kommer fram til et standpunkt?"

Begrunnelse

Behandlinga av denne saka og de vedtakene som er gjort hittil har vært en sammenhengende fornærmelse av de samene som ikke fikk skolegang i forbindelse med andre verdenskrig. Det kan virke som kravene blir særlig nedlatende behandla fordi det er krav fra den samiske befolkninga.
"Tilbudet" som kom i 1995 om 48 timers voksenopplæring og 2 400 kr. i støtte føyde seg inn i rekka av uakseptable vedtak eller "tilbud" fra den norske statsmakta.
Nå foreligger en rekke søknader om billighetserstatning. Billighetserstatning kan ikke gi rettferdighet til de som har lidd urett, men det kan være ei slags markering av at ansvaret for uretten ligger på det norske storsamfunnets side. Men det synes som viljen er liten til å komme fram til en konklusjon.
30. mai 1996 skriver Kirke- utdannings og forskningsdepartementet bl.a. at:
"Søknadene må få likeverdig behandling, og det vil derfor være nødvendig å utrede saken noe, slik at en har et skikkelig grunnlag for dett. Det vil bli gjort i løpet av sommeren 1996". (Byråsjef Rolf Sunde i KUF i brev til Landsforeningen rettferd for taperne)
I brev til Landsforeningen rettferd for taperne 12.12.96 skriver samme departement "at vi beklager at dette arbeidet har tatt lengre tid enn tanken var. Saken er imidlertid under arbeid og har høy prioritet".
I brev fra Justisdepartementet til RVs stortingsgruppe av 22.1.97 opplyser statsråd Kosmo at "sakene er fortsatt til behandling i KUF og KAD, og Justisdepartementet har pr dags dato ikke mottatt noen tidsangivelse for når søknadene antas ferdigbehandlet".
Det som trengs, er at noen skjærer igjennom og tar et standpunkt som det er mulig å forholde seg til. Når staten først har åpna for å gi billighetserstatning for tapt skolegang også når tap av skolegang skyldes gruppetilhørighet, så virker det svært merkelig at departementet ikke kan ta tilsvarende standpunkt til kravene som er reist fra samer som ikke har fått skolegang.

Reidar Sandal (A)

Svar

Reidar Sandal: Spørsmålet om erstatning til samer på grunn av tapt skolegang m.v. under siste verdenskrig har, som representanten Folkvord peker på, vært framme i lengre tid. Et avgjørende vedtak ble fattet i Stortinget 17. desember 1991, med utgangspunkt i kollektive søknader sommeren 1990 fra to grupper på til sammen 423 personer fra Karasjok og Kautokeino (hhv. TSSV og USKAV). Saken ble fremmet for Stortinget i St.prp. nr. 13 (1990-91), sak 1. I Innst. S. nr. 77 (1990-91) rådde justiskomiteen Stortinget til å vedta: "Rettferdsvederlag vert ikkje løyvd". Dette var, som komiteen bemerket, i samsvar med argumentene fra Billighetserstatningsutvalget, og ble enstemmig vedtatt.

Når det gjelder slike søknader fra enkeltpersoner, uttalte justiskomiteen i Innst. S. nr. 166 (1989-90), sak 25, bl.a. at man på generelt grunnlag ikke finner det urimelig at det blir gitt et tilbud om kompensasjon, men "Komiteen finner det imidlertid ikke naturlig at slik erstatning gis enkeltvis gjennom billighetserstatningsordningen".

I den ovennevnte Innst. S. nr. 77 uttalte komiteen i sine merknader bl.a. at "Sjølv om komiteen ikkje kan tilrå rettferdsvederlag meiner komiteen det kan vera naudsynt med særlege tiltak for denne gruppa. Komiteen vil difor oppfordra Regjeringa til snarast å setja ned eit utval for å utgreia saka, kartleggja omfanget av utdanningsskadelidte og koma med framlegg til løysingar". Dette ble gjort, og en utredning ble lagt fram i juni 1993. Kommunaldepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet gav deretter i fellesskap et opplæringstilbud som omfattet tre moduler, hver på 48 timer. Dette benyttet mange seg av, og alle fikk det doble av det opprinnelige tilbudet, dvs. i alt 288 timer.

I sine bemerkninger til saken i St.prp. nr. 13 ovenfor uttalte Billighetserstatningsutvalget, etter at det er "kommet til at det ikke kan tilrå at det bevilges billighetserstatning til disse søkerne", følgende:

"Utvalget ser allikevel ikke bort fra at enkelte av de 423 samer kan være berettiget til erstatning ut fra sin situasjon som følge av tapt skolegang under krigen."

Det ovenstående utgjør vesentlige sider ved den bakgrunn saken har. Stortingets føringer også i forbindelse med behandlingen av Stortingsmelding 42 (1994-95) om Sametingets virksomhet i 1994 gjør det ikke aktuelt å behandle søknadene om erstatning fra samene på kollektivt grunnlag. Jf. Innst. S. nr. 73 (1995-96). I og med dette må spørsmålet om erstatning til samene som gruppe anses sluttbehandlet av Stortinget, og saken kan således ikke betraktes som sammenlignbar med omstreifernes sak.

Siden våren 1996 er det fram til nå kommet vel 300 søknader fra enkeltpersoner om billighetserstatning på grunnlag av tapt skolegang under krigen. Søkerne utgjør en på flere måter sammensatt gruppe. I arbeidet med søknadene legges det stor vekt på å forholde seg korrekt til billighetserstatningsordningen og til hva Stortinget har uttalt og vedtatt. Vilkårlig forskjellsbehandling må unngås, og det må ytes rettferdighet mot de enkeltpersoner som Billighetserstatningsutvalget sikter til i sin uttalelse.

Den utredning av saksforholdene som søkerne har fått melding om i foreløpige svar fra departementet, og den melding til Landsforeningen Rettferd for taperne som representanten viser til, er konkrete saksopplysninger. Landsforeningen har også senere fått konkret informasjon om blant annet framdriften i arbeidet.

Grunnlagsarbeidet er nå ferdig, og departementet har engasjert personer med særlig erfarings- og kunnskapsbakgrunn til å bistå i saksbehandlingen. Arbeidet er således i full gang, og sakene vil bli lagt fram for Billighetserstatningsutvalget i samsvar med de vanlige prosedyrene.