Skriftlig spørsmål fra Børge Brende (H) til justisministeren

Dokument nr. 15:169 (1998-99)
Innlevert: 19.02.1999
Sendt: 23.02.1999
Besvart: 01.03.1999 av justisminister Dagfinn Høybråten

Børge Brende (H)

Spørsmål

Børge Brende (H): Er Justisministeren rede til å praktisere den såkalte "femårsregelen" i utlendingsloven på en måte som gjør at hennes eget vedtak fra august 1998 blir en realitet, slik at utenlandske forskere i verdensklasse som har fullført sine studier i Norge og blir, hvis alternativet er arbeide i andre vestlige industriland?

Begrunnelse

Justisministeren har fått bred politisk oppslutning om sin mye publiserte oppmyking av den såkalte femårsregelen i utlendingsforskriften. I praksis har Justisdepartementet definert denne regelen som en slags "karanteneregel", som gjør det bortimot umulig å søke første gangs arbeidstillatelse i Norge før det er gått minst fem år etter endt utdannelse i Norge.

Denne regel har i praksis gjort det bortimot umulig for norske forsknings- og utdannelsesinstitusjoner og bedrifter å rekruttere utlendinger med kompetanse i verdensformat og som har fullført sine studier i Norge. Begrunnelsen for denne strenge praksis har vært et forståelig ønske om at utenlandsstudenter fra Den tredje verden skal vende tilbake til sine hjemland etter endt utdannelse i Norge. Men i spesielle situasjoner skjer ikke dette. Det gjelder bl.a. enkelte forskertalenter i verdensformat, som har utviklet kompetanse på spesialområder her i Norge. I noen av disse tilfellene vil det ikke under noen omstendighet være aktuelt for søkerne å vende tilbake til sine hjemland i den tredje verden, rett og slett fordi disse landene ikke har den type forskningsmiljøer hvor denne kompetansen kan utnyttes. De har vanligvis heller ikke økonomisk evne til å bygge ut slik kompetanse, og i praksis vil det heller ikke være en fornuftig anvendelse av ressursene.

Søkere av denne kategori vil i praksis søke arbeide hos Norges viktigste konkurrerende forsknings- og utdanningsmiljøer i andre vestlige industriland dersom de ikke får anledning til å arbeide i Norge. En slik praksis skader Norges interesser til fordel for våre konkurrenter i andre land. Det gjør det vanskeligere for norske forsknings- og utdanningsmiljøer å opprettholde den nødvendige kompetanse i en stadig tøffere konkurransesituasjon, hvor andre land for lengst har sett det som nødvendig å være i første rekke i internasjonaliseringsprosessen.

På denne bakgrunn besluttet justisministeren i august i fjor at det skulle foretas en oppmyking av den såkalte femårsregelen. Oppmykingen skulle gjelde "spesialister som likevel ikke vil reise tilbake til hjemlandet, fordi de får jobb i andre vestlige land". (Sitat fra Regjeringens/UDIs nyhetsbrev av 20. august 1998 fra Internett). Denne oppmykingen ble hilst velkommen bl.a. ved Norges teknisk-naturvitenskapelige Universitet, NTNU og SINTEF, som i stigende grad har opplevd de negative konsekvensene av ikke å få konkurrere med andre vestlige land om å få beholde toppforskere som har studert i Norge. Desto større ble skuffelsen da en kinesisk toppforsker i verdensformat ved NTNU, Dr. De Chen, av UDI likevel er nektet arbeidstillatelse med den begrunnelse at han ikke har brukt lang nok tid på doktorgradsstudier i Norge, og at han dessuten den første tiden av forskningsstipendiat og ikke student. Det "rettsgrunnlag" UDI påberoper seg er en såkalt "intern melding", som ikke ønskes offentliggjort, og hvor det er bestemt at oppmykingen bare skal gjelde søkere som kom til Norge før 15. august 1994. Konsekvensen av oppmykingen blir i så fall at den knapt nok får anvendelse på utlendinger som har kommet til Norge for å ta sine doktorgradsstudier. En annen konsekvens blir at utenlandske doktorgradsstudenter må ha studert lenger, og ikke kortere, enn normert studietid for å komme inn under oppmykingen. En slik konsekvens fremstår som ulogisk, etter som oppmykingen særlig tok sikte på å gjelde forskertalenter med unike kvalifikasjoner. Det er underlig at Utlendingsdirektoratet synes å mene at et hensiktsmessig kriterium for å skille ut slike talenter er en forutsetning at de må ha brukt lengre tid enn gjennomsnittsstudenten på sine studier.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Statsråd Aure svarte på spørsmål vedrørende studenter og kom også inn på den såkalte karanteneregelen i mitt svar til spørretimespørsmål nr. 21 den 16.12.98 og svar på spørsmål nr. 74 fra stortingsrepresentant Ågot Valle den 01.12.98.

Jeg vil vise til at det er bred politisk enighet om at vi skal ha en begrenset og kontrollert innvandring, og det har ikke vært ansett ønskelig at innvandring skal skje gjennom utdanning.

I utlendingsforskriften er det bestemt at personer som har tatt utdannelsen i Norge som hovedregel ikke kan få arbeidstillatelse før etter fem års opphold utenfor riket. Foruten de innvandringspolitiske hensynene er et annet hensyn å hindre at studentenes hjemland tappes for ressurspersoner, og i stedet legge til rette for at det får tilbakeført høy faglig kompetanse.

Da det viser seg at mange studenter likevel ikke returnerer til hjemlandet etter endt utdanning, men tar opphold i andre vestlige land, justerte Regjeringen praktiseringen av karanteneregelen slik at en utlending som har fullført høyere utdanning i Norge, nå kan få første gangs arbeidstillatelse uten opphold utenfor landet forutsatt at han eller hun kom til Norge som student før 1994 og fyller vilkårene for å få arbeidstillatelse som spesialist. For å få arbeidstillatelse som spesialist stilles det bl.a. vilkår om at det foreligger et konkret arbeidstilbud, at søkeren har en kompetanse som er absolutt nødvendig for virksomheten, og at stillingen ikke kan besettes med innenlandsk arbeidskraft.

Denne oppmykingen gjelder studenter som kom til Norge før 1994. Bakgrunnen for denne praksisen er at låneordningen for utenlandske studenter ble omlagt i 1994 for bedre å nå intensjonene om at studentene skal returnere til hjemlandet for å nyttiggjøre seg kompetansen der. Utenlandske studenter som får støtte fra Staten lånekasse for utdanning, tar nå utdanning på fortrinnsvis høyskole- og universitetsnivå, og de får ettergitt studielånet når de returnerer til hjemlandet. Bistandselementet gjør seg således sterkere gjeldende for studenter som har kommet etter 1994.

Utlendingsmyndighetene har en løpende vurdering av om de innvandringsregulerende vilkårene i utlendingsforskriften er hensiktsmessige.Vi ser at det er viktig for universitetene og høyskolene å bygge opp sin faglige kompetanse, og som Regjeringen tidligere har opplyst pågår det for tiden en gjennomgang av regelverket og praksis for studentene. Ett av spørsmålene er om vi i større grad enn i dag skal dekke behovet for arbeidskraft og kompetanse her i landet ved å la utenlandske studenter som har tatt sin utdannelse i Norge, få bli. Det er for tidlig å komme med noen nærmere tidsangivelse for når dette arbeidet antas fullført.