Skriftlig spørsmål fra Bjørn Hernæs (H) til sosialministeren

Dokument nr. 15:181 (1998-99)
Innlevert: 01.03.1999
Sendt: 02.03.1999
Besvart: 10.03.1999 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa

Bjørn Hernæs (H)

Spørsmål

Bjørn Hernæs (H): Folketrygden yter godtgjørelse for reiseutgifter til behandling ved helseinstitusjon utenfor hjemstedet. Grunnlaget for beregning av godtgjørelse er billigste reisemåte til nærmeste sted der den nødvendige behandling kan foretas. Mener Sosialministeren "nærmeste sted der den nødvendige behandling kan foretas" kan forstås som nærmeste sted med relevant medisinsk ekspertise, selv om denne ikke utfører relevant behandling?

Begrunnelse

En pasient bosatt på Rudshøgda har etter en trafikkulykke behov for smertebehandling. Han har vært innlagt på Hedmark fylkessykehus i Elverum, som ikke har kunnet gi ham et behandlingstilbud. Før det var han på Hedmark fylkessykehus sin rehabiliteringsavdeling på Ottestad. Der kunne de ikke hjelpe ham videre. Ved Ullevål sykehus fikk han beskjed om at de ikke kunne gjøre noe for ham. Han var så til undersøkelse på Kronprinsesse Märthas institutt. Der prøvde de å få ham inn på Rikshospitalet, men da Rikshospitalet fikk vite hvor han bodde, henviste de ham til Ullevål Sykehus - hvor han tidligere var blitt avvist. Etter dette har pasienten gått til behandling hos Smerteterapi A/S i Oslo, hvor han har blitt behandlet siden 1994. Han har søkt trygdekontoret om dekning av reiseutgiftene i forbindelse med behandling, og fått til svar at han bare kan få dekket reiseutgifter til Hedmark Sentralsykehus i Elverum, på tross av at de bekrefter at de ikke utfører slik behandling. Trygdekontoret forteller ham at siden det er en anestesilege og en nevrolog på Hedmark sentralsykehus i Elverum, kan han kun få dekket reise dit - selv om disse ikke kan gi ham behandling. Dette virker urimelig, og det vil derfor være nyttig å få statsrådens vurdering av hva man med rimelighet kan legge i begrepet "nærmeste behandlingssted" i denne sammenhengen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp)

Svar

Magnhild Meltveit Kleppa: Utgifter til reise i forbindelse med undersøkelse og behandling dekkes med hjemmel i folketrygdloven §§ 5-16, 5-17 og 5-18. Sosial- og helsedepartementet har gitt nærmere regler om dekning av reiseutgifter. Utfyllende retningslinjer er gitt i Rikstrygdeverkets rundskriv.

Trygdens dekning av reiseutgifter er knyttet opp mot det offentlige helsetilbudet, herunder helsetjenester utført av privatpraktiserende behandlere som er knyttet til det offentlige helsevesenet gjennom driftstilskudd/avtale om trygderefusjon. Hovedregelen er at folketrygden dekker reiseutgifter til nærmeste sted der helsetjenesten kan gis.

Ved behandling hos privatpraktiserende lege eller privat klinikk begrenses reiseutgiftene til hva det koster å reise til nærmeste allmennpraktiserende lege eller nærmeste spesialist innen den spesialitet som pasienten er henvist til. Det tas ikke hensyn til at en privatpraktiserende lege eller privat klinikk har et spesielt tilbud, f.eks. en egen behandlingsteknikk som anses spesielt egnet til å behandle bestemte lidelser, eller har spesialisert seg på en behandling som i liten grad utføres innenfor det offentlige helsevesen.

Når det gjelder smertebehandling dekkes reiseutgiftene til nærmeste allemennpraktiserende lege eller nærmeste spesialist i nevrologi eller anestesiologi. Dersom pasienten henvises til poliklinisk behandling i offentlig smerteklinikk, dekkes reiseutgifter inntil ti ganger i en behandlingsserie. Har pasienten behov for ytterligere behandling ved smerteklinikken, må det ved særskilt erklæring godtgjøres at dette er nødvendig av medisinske eller behandlingsmessige grunner.

Smerteterapi AS er en privat klinikk drevet av en spesialist i anestesiologi som har driftsavtale med Oslo kommune. Ved behandling ved denne klinikken dekkes reiseutgifter i henhold til gjeldende regler og praksis som nevnt foran.

Folketrygdens dekning av reiseutgifter må ses i sammenheng med organiseringen av helsevesenet vårt. Som kjent har kommunen ansvaret for primær-helsetjenesten, mens fylkeskommunen har ansvaret for å gi nødvendige spesialiserte helsetjenester. Folketrygdens regelverk er basert på at kommunen og fylkeskommunen oppfyller sin plikt etter kommunehelsetjenesteloven og sykehusloven til å sørge for at befolkningens behov for nødvendige helsetjenester dekkes.

Jeg vil tilføye at jeg kjenner den konkrete saken som du viser til, fra før. Bl.a. på bakgrunn av denne saken har departementet tidligere tatt spørsmål knyttet til smertebehandling opp med Statens helsetilsyn, som er departementets medisinskfaglige rådgiver. I brev av 19. mars 1998 uttalte Helsetilsynet bl.a:

"Når det gjelder behandling med injeksjoner i muskulatur (triggerpunktinjeksjoner), overflatiske nerveblokader og hudbedøvelser, vil Helsetilsynet kommentere at enkelte allmennpraktikere har ervervet seg kompetanse for dette, men at disse teknikkene først og fremst er spesialistoppgave. For anestesileger er ferdigheter innen disse teknikkene en obligatorisk del av spesialistutdanningen. Bruken av teknikkene i behandling av kronisk smerte bør for øvrig være en del av et bredere behandlingsopplegg der blant annet fysioterapi også bør inngå. Langtidsbehandling kan i enkelte tilfeller være nødvendig, men bør søkes unngått."

Til nærmere orientering legger jeg ved kopi av Helsetilsynets brev.

Vedlegg til svar:

Brev fra Statens helsetilsyn av 20. og 29. oktober 1997 om smertebehandling.

Referanse: 97/5983 2 HAH/-. Saksbehandler Håkon Haugtomt. Datert 19. mars 1998.