Begrunnelse

Slik jeg forstår er adgangen til å gjøre noe som helst annet enn å grave ned urnen med aske relativt ny i Norge. Etter at adgangen ble åpnet for vel to år siden, er det kommet en del søknader om å få spredd asken for "vær og vind". Selv om det i utlandet er mulig å spre asken nær sagt hvor som helst, er det her til lands bare lov i fjellheimen, og på det "åpne hav" som det heter. Jeg ser ikke noe problem med nevnte begrensninger.
Imidlertid er det fremkommet i ukeavisen Fremskritts utgave 16.01.99 at en person må være død for å søke om denne adgangen. I praksis foregår det ved at den avdøde på forhånd må ha skrevet en erklæring om at det er dette vedkommende vil, undertegnet og datert som de pårørende så legger ved en søknad. Det er også de etterlatte som må ta seg av eventuelle anker, dette bekreftes av førstekonsulent Kjell Ivar Moland i Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet, overfor avisen.

Det fortoner seg underlig at man ikke selv skal kunne søke om askespredning, og selv ta seg av eventuelle anker, mens man er i live. Personlig ser jeg dette som en merbelastning som man legger på de sorgtunge etterlatte, fremfor at den enkelte i god tid før sin død kan besørge de nødvendige tillatelser.