Skriftlig spørsmål fra Britt Hildeng (A) til sosialministeren

Dokument nr. 15:292 (1998-99)
Innlevert: 20.05.1999
Sendt: 21.05.1999
Besvart: 27.05.1999 av sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa

Britt Hildeng (A)

Spørsmål

Britt Hildeng (A): Et viktig formål med EØS-avtalen er å sikre personer fri bevegelse innen EØS-området. Denne retten skal omfatte alle, både arbeidstakere, elever, studenter, pensjonister og trygdede. Gruppen "unge uføre" kan imidlertid miste tilleggspensjon ved utflytting, noe som kan undergrave EØS-avtalens intensjoner om bevegelsesfrihet.
Hvordan forstår sosialministeren dette forhold, og vil hun ta iniativ til å få rettet opp eventuelle skjevheter?

Begrunnelse

En person ble ufør på grunn av polio. Bl.a som følge av helsesituasjonen oppholdt hun seg i Spania i om lag 20 år, til hun på grunn av barnas utdanningsbehov flyttet tilbake til Norge i 1998.

Personen ble innvilget tilleggspensjon i 1993, etter reglene om tilleggspensjon for medfødt eller oppnådd funksjonshemning før fylte 24 år.

Personen har lidelser, bl.a senvirkninger av polio, som tilsier helsefordeler av opphold i varmt klima. Av denne grunn ønsker hun nå å flytte tilbake til Spania, men blir av trygdeetaten opplyst at hun i så fall vil miste tilleggspensjonen.

Ved fortsatt opphold i Norge har personen for øvrig et behandlingsbehov hvis kostnader for det offentlige overstiger verdien av tilleggspensjonen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp)

Svar

Magnhild Meltveit Kleppa: Det er riktig at et av EØS-avtalens formål er å sikre personer fri bevegelse i hele EØS-området. Reglene om koordinering av trygderettigheter (Rådsforordning (EØF) nr 1408/71 mv) skal bidra til dette. Det er imidlertid ikke riktig at denne forordningen pr i dag omfatter alle. Et forslag om å utvide den til alle som er med i landenes trygdeordninger, er fremmet for EU-rådet, men ennå ikke vedtatt i EU. Den seneste utvidelsen gjaldt studenter og personer under kvalifiserende yrkesmessig opplæring, og ble vedtatt i EU-rådet 8. februar 1999, men er ennå ikke vedtatt som en del av EØS-avtalen.

Grunnen til at den garantert minste tilleggspensjonen ikke utbetales i utlandet, ligger i utgangspunktet ikke i EØS-avtalen, men i folketrygdlovens regler slik de er vedtatt av Stortinget. Etter disse regler kan denne type ytelser bare utbetales i Norge eller til personer som fortsatt er medlemmer av folketrygden under opphold i utlandet. Dette følger av folketrygdloven § 12-3, og er i Ot.prp nr 99 for 1991-92 og Innstilling O. nr 9 for 1992-93 begrunnet i at det dreier seg om en type ytelse som ikke har sammenheng med arbeidsinntekt og innbetalte avgifter, men mer er en rent sosial ytelse knyttet til norske forhold. Flertallet mente det var mest naturlig å forbeholde denne ytelsen for personer som er bosatt og oppholder seg her eller er medlemmer av trygden i utlandet. EØS-avtalen innebærer ingen endringer i forhold til dette. Også etter avtalen er det åpnet adgang til å begrense utbetalingen av ytelser som har slike kjennetegn, til dem som er bosatt i vedkommende land, forutsatt at ytelsen er oppført i et eget vedlegg (vedlegg IIa til Rådsforordning (EØF) nr 1408/71). Den garanterte tilleggspensjonen for unge uføre er oppført i dette vedlegget. Det foreligger altså ikke noe brudd på avtalen.

"Eksportunntaket" for garantert tilleggspensjon er for øvrig ikke absolutt. Så lenge vedkommende er medlem i folketrygden (f eks som bosatt i Norge), beholder vedkommende pensjonen. Det vil i praksis si at man kan være borte fra landet et helt år før det skjer noe, eller evt halve året dersom man gjennomgående oppholder seg utenlands i deler av året flere år i strekk.

Eksportbegrensningen i folketrygdloven ble fremmet av den daværende regjeringen Brundtland og vedtatt i 1992 (mot Senterpartiet og SVs stemmer).

Dersom denne pensjonen skal betales utenlands i større grad enn i dag, er det nødvendig å endre loven (folketrygdloven § 12-3 fjerde ledd, første punktum). Ytelsen vil da komme til utbetaling til norske pensjonister som ellers fyller vilkårene verden over. Deretter er det mest et praktisk og formelt spørsmål å fjerne den norske vedleggsmerknaden om eksportunntak i EØS-avtalen.

Jeg vil peke på at tilsvarende problemer gjør seg gjeldende for botidsbaserte pensjoner og andre ytelser som gis utelukkende på grunnlag av botid her. Det kan gi relativt betydelige merkostnader dersom norske trygdeytelser blir vesentlig mer tilgjengelige enn ytelser fra andre land. Dette må veies mot hensynet til konkret rimelighet.