Begrunnelse

Befal og soldater ved Infanteriregimentene 15 og 16, deltok i kampene i 1940 med meget stor heder. De kjempet i 63 døgn uten noen som helst form for avløsning. Tapene og påkjenningene var meget store og langt mer belastende for de som overlevde enn de fleste som lever i dagens velferdssamfunn kan forestille seg.
I 1930-årene hadde utdannelsen av disse soldater og befal, blitt sterkt forsømt grunnet en naiv holdning til verden omkring oss. Dette til tross, møtte de soldater søknaden gjelder pliktskyldigst opp da landet ble angrepet, villige til å ofre liv og helse for landets frihet, og fremtredende autoriteter i samfunnet samarbeidet åpenlyst med angriperen eller forholdt seg passive.
Angrepet av verdens best utdannede og utrustede soldater, viste soldater og befal ved IR 15 og 16 det ypperste av ansvarsfølelse og offervilje.
Vi skriver nå snart 2000. Norge som nasjon bør snarest ferdigbehandle denne sak og gi de gjenlevende soldater en verdig behandling. Noe annet oppleves av mange, herunder undertegnede, som helt uforståelig særlig i lys av de offer soldatene representerte og den tid som har gått.
Det bør ikke glemmes at Norges mobiliseringsstyrke i 1940 var 119 000 mann. Dette utgjorde ca. 4 % av befolkningen. I løpet av felttoget i 1940 ble det registrert ca. 50 000 nordmenn under våpen. Ca.
30 000 ble mobilisert mellom 9/4 og 10/6 - 1940. Det var aldri mer enn ca 25 000 mann samtidig under våpen. Dette utgjør ca 1/5 av hva nasjonen kunne stille. Av dette beskjedne antall, var det bare et fåtall som deltok under hele felttoget. Bn II/IR 15 kommer i så måte i en særstilling fordi de deltok under hele felttoget, og fordi de bar hovedtyngden under angrepet på Narvik og gjenerobringen av byen 28 mai 1940. Tiden er for lengst inne til å gi de anslagsvis 300 gjenlevende lønn som fortjent ved å gi erstatning for tapte eiendeler. Det skulle nasjonen ha råd til.