Skriftlig spørsmål fra Bjørn Hernæs (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:71 (1999-2000)
Innlevert: 26.11.1999
Sendt: 29.11.1999
Besvart: 03.12.1999 av finansminister Gudmund Restad

Bjørn Hernæs (H)

Spørsmål

Bjørn Hernæs (H): Stein Henning Larsen fra Brumunddal er flyver i Widerøe. Både for å få ham tilbake i arbeidet og for å befri ham fra sterke smerter bekostet selskapet en hofteoperasjon for Larsen. Operasjonen, som kostet 70 000 kroner sparte det offentlige for en halv million kroner i sykepenger, samt kostnadene for operasjonen. Nå har Larsen fått en skatt på 35 000 kroner for denne "gaven". Synes statsråden dette er rimelig og vil han i motsatt fall sørge for å endre disse umulige reglene?

Gudmund Restad (Sp)

Svar

Gudmund Restad: Skattelovens hovedregel er at enhver fordel vunnet ved arbeid er skattepliktig. Fordel i form av penger, naturalytelse eller annen økonomisk støtte likestilles i denne sammenheng. Dersom en arbeidstaker for eksempel får dekket utgifter til en operasjon ved en privat klinikk, stilles han bedre enn andre arbeidstakere i tilsvarende helsesituasjon hvor arbeidsgiver ikke dekker slike utgifter til privat behandling. Han har derfor mottatt en fordel i skattelovens forstand. Denne fordelen beskattes på samme måte som om arbeidsgiver i stedet hadde valgt å øke arbeidstakerens lønn med støttebeløpet. Dette innebærer både inntektsbeskatning hos arbeidstakeren og plikt til å svare arbeidsgiveravgift for arbeidsgiver.

Jeg har naturligvis forståelse for at enkelte kan oppfatte beskatning av et slikt støttebeløp fra arbeidsgiver som urimelig. Likhetsprinsippet taler imidlertid for beskatning av slike fordeler. Dersom man skulle innføre regler om skattefrihet for dekning av slike private utgifter, ville dette medføre en betydelig skattemessig forskjellsbehandling mellom arbeidstakere. Noen arbeidstakere ville få dekket utgifter til privat behandling skattefritt, mens andre måtte velge mellom å betale tilsvarende behandling med egne beskattede midler eller å vente i køen i det offentlige helsevesen. Arbeidsgivers vilje og evne til å betale for privat behandling, ville bli avgjørende for hvem som skulle kunne dra nytte av skattefritaket. Arbeidsgivers vilje til å betale, ville igjen avhenge av hvor gunstig posisjon arbeidstaker hadde i arbeidsmarkedet, og hvor viktig han/hun var for arbeidsgiveren. Det kunne fort bli en elitepreget utvelgelse av hvilke arbeidstakere som nøt godt av skattefri arbeidsgiverdekning.

Unnlatt beskatning kan også åpne for at arbeidsgiver og arbeidstaker avtaler at den ansatte i større utstrekning skal lønnes ved at arbeidsgiver dekker vedkommendes private kostnader i stedet for å betale kontantlønn. Dette strider mot tanken om at det ikke skal være skattemessig avgjørende hvilken avlønningsform som velges.

Dersom ytelser som nevnt skulle være skattefrie, ville dessuten den helsepolitiske prioriteringen av hvem som har størst behov for hurtig behandling, i større grad bli overført fra det offentlige helsevesen til private arbeidsgivere. Et skattefritak ville derfor også i dette henseende medføre at de arbeidstakere som er mest attraktive på arbeidsmarkedet, kommer behandlingsmessig gunstigere ut enn personer som ikke er i en slik situasjon, uavhengig av hvem som har størst behov for behandling.

Regler om skattefritak vil også stimulere til økt etterspørsel etter private helsetjenester. Fordi ressursene i helsevesenet er knappe (særlig på kvalifisert personell), vil dette kunne være med på å svekke behandlingstilbudet i det offentlige helsevesen.

Regler om skattefritak vil endelig innebære vanskelige grensedragninger med hensyn til hva som skal omfattes av fritaket, for eksempel hvilke typer lidelser, hvilken type behandling osv. som skal falle innenfor ordningen.

Jeg vil dessuten gjøre oppmerksom på at skattytere som har usedvanlig store utgifter på grunn av varig sykdom eller svakhet, kan ha krav på særfradrag i inntekten. Utgifter til behandling utenfor offentlig norsk helsevesen gir imidlertid bare rett til særfradrag dersom det ikke foreligger tilsvarende tilbud fra offentlig norsk helsevesen. Dersom ventetiden på tilsvarende behandling i det offentlige helsevesen er urimelig lang sett i forhold til sykdommens alvorlighet, vil man på nærmere vilkår kunne få rett til særfradrag.

Skatten kan videre settes ned eller ettergis når det på grunn av særlig alvorlig eller langvarig sykdom eller av andre årsaker virker særlig urimelig eller uforholdsmessig trykkende å fastholde hele skatten.

I noen tilfeller vil reglene om særfradrag og ettergivelse medføre lavere eller ingen skatt på fordel ved arbeidsgivers dekning av behandling ved privat institusjon.

Til tross for disse klare utgangspunktene, vil jeg se nærmere på problemstillingen. Jeg vil i denne forbindelse nevne at det i budsjettet ble foreslått en økning av bevilgningen til den offentlige ordningen med kjøp av private behandlingsplasser. I budsjettforliket ble bevilgningen ytterligere økt. Denne ordningen innebærer at man overfører midler fra trygdeetaten til helsesektoren, nettopp for å prioritere arbeidstakere som er tatt ut i sykemelding og som står i kø for behandling. Ordningen er for øvrig under løpende vurdering, og jeg vil ta spørsmålene opp med helseministeren og eventuelt komme nærmere tilbake til saken senere.