Svar
Gudmund Restad: Jeg oppfatter spørsmålet slik at det gjelder en situasjon med pålagt trekk i lønn etter skattebetalingsloven § 33.
Forvaltningsloven har generelle bestemmelser om taushetsplikt for tjenestemenn i forvaltningen. Disse bestemmelsene gjelder imidlertid ikke for saker som behandles etter ligningsloven, jf. ligningsloven § 1-2.
Ligningsloven § 3-13 har bestemmelser om taushetsplikt for enhver som har eller har hatt verv, stilling eller oppdrag knyttet til ligningsforvaltningen. Etter § 3-13 nr. 1 gjelder en alminnelig plikt for slike personer til å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysninger om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold som han har fått vite om i sitt arbeid. Taushetsplikten gjelder i utgangspunktet også overfor ektefelle og samboer til den opplysningene gjelder, men ikke dersom denne nærstående person ikke kan anses som "uvedkommende" i forhold til opplysningen.
I ligningsloven § 3-13 nr. 2 er det en oppregning over tilfeller hvor opplysninger som i utgangspunktet er underlagt taushetsplikt etter nr. 1, likevel kan gis til tredjepersoner. Med unntak av bokstav g, gjelder dette bare avgivelse av slike opplysninger til offentlige myndigheter. Bokstav g åpner for at opplysninger også kan gis til andre enn offentlige myndigheter, der det følger av eller er klart forutsatt i et lovpåbud at taushetsplikten ikke er til hinder for å gi opplysninger. Se eksempelvis § 39 i lov om ekteskap av 4. juli 1991 nr. 47 som bygger på en forutsetning om at ligningsmyndighetene kan gi opplysninger om eller kopi av den felles eller den andre ektefellens selvangivelse og ligning. Etter lov om registrert partnerskap av 30. april 1993 nr. 40 § 3, jf. § 4 gjelder dette også registrerte partnere. Det er imidlertid ikke gitt tilsvarende bestemmelser for samboere. Det er derfor som utgangspunkt ikke hjemmel for å gi opplysninger som nevnt i ligningsloven § 3-13 nr. 1 til samboeren til den opplysningene gjelder. Ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav h gjelder kun adgangen til å gi opplysninger til namsmyndighetene, og påvirker derfor ikke adgangen til å gi personlige opplysninger mv. om noen til øvrige tredjemenn.
Forvaltningsloven gjelder ikke for saker som behandles etter skattebetalingsloven, jf. skattebetalingsloven § 58. Enhver som har eller har hatt stilling eller verv knyttet til skatteoppkreverens kontor har i henhold til instruks gitt av Skattedirektoratet taushetsplikt etter tilsvarende bestemmelser som ligningsloven § 3-13.
Skattebetalingsloven § 33 nr. 1 regulerer skatteoppkreverens adgang til å inndrive manglende innbetalt skatt mv. ved pålegg om trekk i lønn eller andre lignende ytelser etter reglene i lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) av 8. juni 1984 nr. 59 § 2-7. Skattebetalingsloven § 33 nr. 2 til 6 inneholder bestemmelser om gjennomføringen av en forretning for trekk i lønn mv. etter § 33 nr. 1. Disse bestemmelsene suppleres av §§ 5-6 til 5-19 og §§ 7-9 til 7-29 i lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) av 26. juni 1992 nr. 86, jf. skattebetalingsloven § 40 a.
Forvaltningsloven gjelder heller ikke for saker som behandles etter tvangsfullbyrdelsesloven, jf. forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b.
Når det vurderes om og eventuelt hvor stort trekk i lønn mv. som kan gjennomføres, må skatteoppkreveren vurdere hvor stor del av lønnen som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand, jf. dekningsloven § 2-7. For å kunne fastslå hva som med rimelighet trengs til underhold, må han innhente oversikt over husstandens utgifter og inntekter. En husstand kan i denne sammenheng også omfatte en eventuell samboer. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 5-9 at skyldner har plikt, etter pålegg fra namsmyndigheten, til å gi de opplysninger som er nødvendige for tvangsfullbyrdelsen.
Dersom skyldner ikke gir tilstrekkelig informasjon om husstandens inntekts- og formuesforhold, vil taushetsplikten ikke være til hinder for at skatteoppkreveren henvender seg til eksempelvis skyldnerens samboer for å innhente slik informasjon, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 5-7. Dette gjelder selv om skatteoppkreveren, ved å grunngi sin henvendelse til skyldners samboer, gir opplysninger som i utgangspunktet er taushetsbelagt.
Det vises i denne sammenheng til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-11 om innledning av en utleggsforretning. I forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven, Ot. prp. Nr. 65 (1990-91), uttales følgende om denne bestemmelsen:
"Første ledd første punktum bestemmer at utleggsforretningen begynner med at saksøkte oppfordres til å betale saksøkerens krav etter tvangsgrunnlaget med sakskostnader. ... Dersom saksøkte ikke er til stede, kan en forsiktig oppfordring i stedet gis til saksøktes ektefelle eller et annet myndig husstandsmedlem som er til stede. Namsmannen har ikke taushetsplikt etter § 2-6 overfor husstandsmedlemmer når det gjelder grunnen til at namsmannen innfinner seg i hjemmet."
Hvilke opplysninger det er nødvendig å gi for å begrunne en henvendelse til tredjemann, kan variere fra tilfelle til tilfelle. Normalt vil det imidlertid være tilstrekkelig å henvise til at det foreligger et krav mot skyldneren, og at skatteoppkreveren i forbindelse med innkrevingen av dette kravet har behov for opplysninger. Det følger av dette at det i utgangspunktet ikke er anledning for en tjenestemann hos skatteoppkreveren til å gi opplysninger om en persons formues- og inntektsforhold til dennes samboer.
Avslutningsvis vil jeg bemerke at eventuelle konkrete tilfeller hvor det kan være grunn til å undersøke om det har blitt gitt opplysninger i strid med taushetsplikt, bør tas opp med nærmeste overordnede forvaltningsorgan.