Skriftlig spørsmål fra Hallgeir H. Langeland (SV) til justisministeren

Dokument nr. 15:309 (1999-2000)
Innlevert: 09.05.2000
Sendt: 10.05.2000
Besvart: 18.05.2000 av justisminister Hanne Harlem

Hallgeir H. Langeland (SV)

Spørsmål

Hallgeir H. Langeland (SV): Justisdepartementet opprettholder hjemsendelse av en voldtatt og mishandlet chilensk kvinne (bosatt i Haugesund) og hennes to barn. I stedet for å få tilbud om bearbeidelse av de traumatiske opplevelsene de har vært gjennom, skal såvel mor som barn utvises. Kan Justiministeren forklare hvorfor det ikke foreligger "sterke menneskelige hensyn" i denne saken, evt revurdere vedtak om hjemsendelse, samt sørge for tilbud om behandling for moren og hennes barn?

Begrunnelse

Det vises til oppslag i media, bla Stavanger Aftenblad 29. april, og et betydelig engasjement fra fag-, solidaritets- og kvinnebevegelse. Alle uttrykker forundring over det som betegnes som en "umenneskelig handling fra norske myndigheter".

Hanne Harlem (A)

Svar

Hanne Harlem: Først vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg ikke kan kommentere enkeltheter knyttet til saken det refereres til på grunn av taushetsplikt, men svare på spørsmålet ut i fra de reglene som gjelder generelt på dette området. For ordens skyld må jeg også påpeke at hvis kvinnen har blitt utsatt for straffbare handlinger, er det forhold som følges opp av politi og påtalemyndighetene.

Etter reglene i utlendingsforskriften vil en utenlandsk ektefelle av en herboende, i utgangspunktet ha rett til å få tillatelse her, slik at det ekteskapelige samlivet kan utøves i Norge. Denne regelen har bl a sammenheng med internasjonale forpliktelser om retten til å utøve et familieliv. Forutsetningen for en slik tillatelse er, naturlig nok, at det foreligger et ekteskap.

Gis det tillatelse som følge av ekteskapet, vil for øvrig kravet om at ekteskapet består og at partene bor sammen (utøver familieliv), være et vilkår for fornyelse av tillatelsen. Dette vilkåret gjelder i tre år. Vi har imidlertid særskilte regler som fastsetter at en utenlandsk kvinne som har hatt familiegjenforeningstillatelse i Norge, likevel har rett til å få en ny tillatelse i Norge selv om det ekteskapelige samlivet blir brutt før det er gått tre år, når årsaken til samlivsbruddet er at kvinnen har blitt mishandlet i samlivsforholdet. Begrunnelsen for denne reglen er at kvinner ikke skal føle seg tvunget til å fortsette et samliv hvor de blir mishandlet, i redsel for å miste sin tillatelse. Dette er en bestemmelse som forutsetter at kvinnen tidligere har fått en formell tillatelse som følge av at vilkårene for gjenforening tidligere var oppfylt.

I de tilfeller der partene har vært gift, men er skilt før en søknad om familiegjenforening fremmes, vil hensynet til familiens rett til å utøve et familieliv ikke gjøre seg gjeldende i samme grad og et tidligere ekteskap kan således i seg selv ikke begrunne at det gis familiegjenforening. I en situasjon der kvinnen ikke har hatt tillatelse til familiegjenforening, faller dette utenfor de ovennevnte regler om rett til fortsatt opphold etter samlivsbrudd. Det at en kvinne rent faktisk har oppholdt seg i Norge og blitt mishandlet, er altså ikke en situasjon som omfattes av gjeldende regelverk.

Utlendinger som søker om oppholds- eller arbeidstillatelse i Norge og som ikke fyller andre vilkår for en tillatelse, vil få vurdert om det foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning som tilsier at tillatelse likevel bør gis, jf. utlendingsloven § 8 annet ledd jf utlendingsforskriften § 21. Dette er også gjort i den aktuelle saken.

Innvilgelser på dette grunnlaget fattes etter en bred helhetsvurdering. Flere ulike velferdsgrunner og andre typer hensyn kan foreligge i en og samme sak. Enkelte ganger kan det være slik at ett enkelt forhold blir avgjørende, men ofte er det slik at flere momenter, som hver for seg ikke kan anses som avgjørende, etter en samlet vurdering likevel kan tilsi at det gis tillatelse. De forhold som taler for en innvilgelse veies opp mot innvandringspolitiske hensyn. Faktum varierer fra sak til sak og noen konkret beskrivelse av hvordan de ulike hensynene etter gjeldende praksis veies opp mot hverandre lar seg vanskelig oppstille. Praksis viser imidlertid at tillatelser også gis i en rekke enkeltsaker fordi en type velferdshensyn i tilstrekkelig grad er tilstede. Generelt kan man ellers si at det kreves noe mindre med hensyn til velferdsgrunner dersom søkeren har etablert en god tilknytning til Norge. Tilknytning som er opparbeidet mens utlendingen søker en tillatelse for første gang, vil i seg selv ikke være tungtveiende.

I denne vurderingen av saker som dette er det også et viktig perspektiv at ikke alle nødvendigvis vil få det best i Norge, og at hjelp mot ulike typer av problemer i mange tilfeller også kan mottas i hjemlandet. For øvrig vil alle i Norge, også utlendinger, kunne få hjelp av politiet og eventuelt politibeskyttelse mot overgrep og mishandling. Det offentlige hjelpeapparatet vil også være tilgjengelig for akutt hjelp.