Skriftlig spørsmål fra Gunnar Kvassheim (V) til kirke-, utdannings- og forskningsministeren

Dokument nr. 15:310 (1999-2000)
Innlevert: 10.05.2000
Sendt: 10.05.2000
Besvart: 18.05.2000 av kirke-, utdannings- og forskningsminister Trond Giske

Gunnar Kvassheim (V)

Spørsmål

Gunnar Kvassheim (V): Det er et viktig mål at elevene i videregående skole tilegner seg gode språkkunnskaper. Dagens system motarbeider dette på noen punkter. I praksis kan elevene eksempelvis tjene på å ta minst mulig tysk, fordi karakteren i tysk på vitnemålet har samme formelle verdi om den representerer fem år med tysk eller to. Er statsråden enig i at dette er et problem, og kan han tenke seg å medvirke til en løsning eksempelvis ved at det gis en form for tilleggspoeng for den mest krevende fagplanen?

Begrunnelse

Saken gjelder "det andre fremmedspråket" i allmenne fag i den videregående skole, her eksemplifisert med tysk. Den "bevisste" elev kan her greie seg med to år med tysk som begynnerspråk. Dette er i praksis mulig selv om han har hatt tysk både to og tre år i ungdomsskolen.
Naturlig nok vil eleven få klart bedre karakter i begynnertysk, og han har like store muligheter for videre studier uansett om han tar begynnertysk eller velger en mer krevende fagplan. Det paradoksale i denne situasjonen er at Norge vil ha språkkunnskaper, men motarbeider dette ved å gi en karakter på vitnemålet samme formelle verdi om den representerer fem eller to år med tysk.

Trond Giske (A)

Svar

Trond Giske: Bakgrunnen for dagens praksis ligger i forskjellen på det som i skoleterminologien kalles B-språk og C-språk i videregående skole. B-språk er elevens andre fremmedspråk (etter obligatorisk engelsk), og bygger på opplæring i grunnskolen. C-språk er elevens andre eller tredje fremmedspråk, og opplæringen bygger ikke på kunnskaper og ferdigheter fra grunnskolen.

I grunnskolen er det valgfritt hvorvidt man ønsker ytterligere opplæring i språk utover den obligatoriske opplæringen i engelsk. Det er videre en forutsetning at de valgene en gjør i grunnskolen, ikke skal være bindende for elevens muligheter i videregående skole.

Konkret innebærer dette at en elev som har valgt (eksempelvis) tysk i grunnskolen, i prinsippet fortsetter med tysk B-språk, dvs. med et gjennomsnittlig uketimetall på fire i grunnkurs og videregående kurs 1, dvs. åtte timer over to år. Etter to års opplæring vil eleven kunne gå opp til eksamen i B-språk 2. En elev som ikke har hatt tysk i grunnskolen, starter i videregående skole med en begynneropplæring i faget som strekker seg over tre år med et gjennomsnittlig uketimetall på fire, dvs. tolv timer over tre år. Denne begynneropplæringen fører fram til eksamen i C-språk 3 som andre fremmedspråk.

Det er i dag felles eksamen for B-språk 2 og C-språk 3, og elevene med disse fagene får dermed lik kompetanse i faget. En helt annen problemstilling gjelder de elevene som innenfor studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag velger økonomisk og administrativ retning og de elevene som går studieretning for musikk, dans og drama og studieretning for idrettsfag. Disse elevene kan ta B-språk 2 eller C-språk 2 (med et gjennomsnittlig uketimetall på fire over to år). Ordningen med at noen elever på denne måten får en relativt lite omfattende opplæring i fremmedspråk, er noe departementet fortløpende vurderer. Dette vil jeg derfor komme tilbake til i forbindelse med den nødvendige revisjonen av innholdet i studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag som gjøres i forbindelse med opprettelsen av de nye studieretningene for salg og service og medier og kommunikasjon.

Det er et overordnet prinsipp at elevens valg i grunnskolen ikke kan være bindende for videre valg i den videregående skolen. En del elever som ikke har forutsetninger for å ta B-språk i videregående skole, må få anledning til å velge andre fremmedspråk på nytt. En konsekvens av et slikt valg kan være at eleven enten velger et annet fremmedspråk som C-språk, eller som i dette tilfellet - tar tysk som C-språk. Departementet har i eget rundskriv åpnet for at faglig svake elever fra grunnskolen kan velge å ta det aktuelle tilvalgsspråket i grunnskolen som C-språk i videregående skole. Dette må i så fall skje etter samråd med skole og foresatte; bl.a. må eleven være klar over at vedkommende da vil bruke i alt tolv timer over tre år på det andre fremmedspråket, mens en B-språkelev kun vil trenge åtte timer over to år. Eleven med B-språk vil derfor få bedre muligheter til fordypning i studieretningsfag i videregående kurs 2.

Det er rett at karakteren ved inntak ikke er vektet etter timetall. Dette gjelder både mellom forskjellige fag med ulike timetall og ved forskjellige antall timer i samme fag. Denne ordningen kan selvfølgelig føre til at enkelte elever foretar valg utfra taktiske hensyn. Vi har imidlertid ingen indikasjoner på at dette har noe stort omfang.

Siden innføringen av Reform '97 har ført til at opplæringen i andre fremmedspråk har blitt mer omfattende enn tidligere, er departementet i gang med drøfting av andre fremmedspråk sin stilling.