Begrunnelse

Arbeidet med å forberede implementeringen av kapittel 2 har avdekket flere uklare og til dels uheldige sider av regelverket, som ikke kan ha vært fullt ut overskuet. Forskriften til kapittel 2 forelå våren 1999, og Norsk RegnskapsStiftelse (NRS) har etter dette arbeidet med å utarbeide en standard om God Regnskapsskikk (GRS) i tilknytning til kapittel 2.
Dagens regnskapssystemer for tilnærmet alle bransjer er utviklet i tråd med de rapporteringsplikter som følger av regnskapslovgivningen (løsblad-forskriften etc.). En så omfattende omlegging og endring av disse pliktene som kapittel 2 med tilhørende forskriftsverk medfører, innebærer derfor en meget omfattende omlegging av regnskapssystemene. For at systemleverandørene skal vite hva de skal utvikle, kan systemomleggingen ikke starte før GRS foreligger. Både store og små foretak er avhengige av at det utvikles omfattende dataprogrammer for det området som omhandles i kapittel 2. Det er avgjørende for regnskapenes riktighet, at disse programmene er gode og har et klart regelverk å forholde seg til. Slik situasjonen nå ligger an, er dette ikke tilfelle. Regnskapsloven krever som eneste land i Europa registrering av avtaler. Det er fortsatt ikke avklaret hvilke avtaler som kreves registrert. Så langt er det avklaret at også konfidensielle avtaler må registreres, hvilket stiller nye og kompliserte krav til de foretak som velger å registrere avtaler i et EDB-basert registreringssystem. Lovens kapittel 2 og forskriften har en rekke krav til registrering og dokumentasjon av kontantsalg. Merverdiavgiftspliktige næringer som har kontantsalg er nå forpliktet til å benytte kassaapparater. Man plikter også å registrere kontantsalg på motpart når motpart er avgiftspliktig næringsdrivende. Dagens kassasystemer er ikke konstruert for slik reskontroregistrering. Agregert innebærer det at samtlige butikker må ha et system for registrering av salg til næringslivet, som altså skal registreres annerledes enn salg til forbruker. Dette kan løses ved at betjeningen fører manuelle systemer parallelt. Særlig effektive er ikke slike løsninger, og mange mener at handelen står overfor betydelige investeringer i nye kassasystemer, dersom lovens krav skal gjennomføres på en effektiv og profesjonell måte.
Loven krever at systemet kan legge ut en eller flere filer i standard dataformat til bruk for kontrollmyndighetene. Først i disse dager er dette begrepet avklaret mellom det utvalget som arbeider med regnskapsstandarden og systemleverandørene. Kravspesifikasjon til regnskapssystemene vil først bli orientert om hvilke krav som ligger inne i "standard dataformat" når regnskapsstandarden er klar. Først da kan investeringsbehov defineres og systemer bestilles. Loven krever oppbevaring av tre fysiske salgsdokumenter: ordreseddel, pakkseddel og selve fakturaen. I de elektroniske systemer er dette utskrift med samme herkomst som kun skifter status i prosessen. Loven synes her å bygge på den gamle tradisjonelle løsningen hvor dette er uavhengige papirdokumenter. Det spørsmålet som må avklares er om bedrifter med slike systemer kun behøver å arkivere et eksemplar, eller om man elektronisk må kopiere samme dokument til tre adskilte oppbevaringsmedia. Spørsmålet er helt avgjørende for hvilket system man skal investere i. Slik loven er formulert, må denne muligens forstås slik at inngående ordrebekreftelser og inngående pakksedler må oppbevares. Systemer for å fange opp slike dokumenter er ikke standardisert, og omfattende rutiner må iverksettes i bedrifter med vesentlig spredning i sin virksomhet innenfor og utenfor landets grenser. Loven krever lagerregnskap for produksjonsbedrifter. Dette gjelder både små og store foretak og er totalt nytt og enestående i Europa som spesifikt lovkrav. Forskriften følger opp kravet med å gi særskilte regler for særavgiftsvarer.