Skriftlig spørsmål fra Ulf Erik Knudsen (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:353 (1999-2000)
Innlevert: 31.05.2000
Sendt: 02.06.2000
Besvart: 07.06.2000 av justisminister Hanne Harlem

Ulf Erik Knudsen (FrP)

Spørsmål

Ulf Erik Knudsen (FrP): Hvilke krav mener statsråden bør stilles til politiets arbeide med anmeldelser før man går til det alvorlige skritt (sett fra offerets ståsted) å henlegge saken - og mener statsråden at rettssikkerheten er tjent med at saker som voldssaken mot en familie på Kongsberg blir henlagt?

Begrunnelse

Saken har anmeldelsesnummer 2059/98 og 2193/98 ved Kongsberg Politidistrikt.
Selve voldshandlingen mot ekteparet L. og R., født h.h.v. 1933 og 1941, hadde sitt forløp omtrent slik (etter de opplysninger jeg har fått): Deres datter eide en hund. Hunden var plassert hos fornærmede. Fornærmedes barnebarn ringte og ville besøke hunden - ca. kl 22.00 16.06.1998. Barnebarnet ringte på døren ved 22.30 tiden og R. åpnet og slapp han inn. Imidlertid var også barnets far (familiens datters tidligere samboer - omtalt videre som "mannen") med. R. ba ham vente ute - da han ikke var velkommen i huset. Mannen truer seg dermed inn og skyver R. inn i en dørkarm, og forsøker å få tak i hunden. L. er nå i ferd med å reise seg fra stolen i stuen, han får da kneet til mannen hardt i brystet og ramler om kull på stuegulvet. L. mister da båndet til hunden og den springer til barnebarnet. Mannen går så til angrep på R. igjen, han banker og slår henne så hun får blåmerker oppover armene. Det blir et basketak der ekteparet forsøker å verne seg mot mannens vold.
Barnebarnet forsvinner ut av huset. R. klarer også å komme seg ut, hun roper av full hals på hjelp. Mannen kommer etter ut og begynner å slå henne igjen. L. kommer seg også ut - der han forsøker å stanse mannen med et slag mot ansiktet. Deretter sleper L. seg ned til datteren som bor på naboeiendommen.
Så dukker en mannlig bekjent av voldsmannen opp (denne har for øvrig også en periode vært samboer med fornærmedes datter). Han slår R. i bakken, hun får et blått øye og et kutt under nesen. I tillegg blir hun både sparket og slått, mens hun ligger på bakken. Politiet blir tilkalt av datteren og hennes nåværende ektemann. De fornærmede kommer seg inn i eget hus ved hjelp av naboer, datter og svigersønn. L. blir hentet i ambulanse og kjørt på sykehuset. R. blir kjørt i bil litt senere.
Etter hendelsen kommer to telefonsamtaler fra en navngitt kvinne. Fornærmedes datter tar den ene og svigersønn den andre. Det blir i begge samtaler fremsatt trusler mot fornærmede. Senere ringer det på døren. Svigersønnen går for å se hvem det er, det er kvinnen fra telefonsamtalene og en kvinne til, som sier de har kommet for å drepe L. Svigersønn får også øye på at to personer iført finlandshetter og utstyrt med balltre kommer gående mot huset. Han skynder seg inn og får låst døra etter seg. Etter denne natten og i hele ettertiden har det vært fremsatt trusler av vekslende karakter - de fleste trusler har blitt fremsatt pr. telefon.
Noe av foranledningen for voldssaken kan selvfølgelig synes å ligge i uoverensstemmelser mellom datter av fornærmede og hennes to tidligere samboere. Dette kan dog ikke sees som en begrunnelse (eller unnskyldning) for å utøve grov vold - eller grunn til at saken ikke føres frem til konkret sak i rettsapparatet. Det bemerkes at begge de fornærmede er ustraffet, mens minst en av de to voldsmennene er tidligere straffet for vold og trusler.
Politiet har henlagt saken etter bevisets stilling. Personlig tar jeg sterk avstand fra at man henlegger en sak der det finnes flere vitner og legeerklæringer etc. som bevis for anmeldelsene. Dersom de informasjoner jeg har mottatt er riktige er det etter min menig begått grove feil av politiet og påtalemyndighet i Kongsberg. Blant saksbehandlingsfeilene jeg har fått opplyst er at de fornærmede ikke er avhørt. Det er identifisert hele 5-6 vitner i tillegg til de involverte. I tillegg kommer politi og ambulansepersonell som var på stedet umiddelbart etter hendelsen. Ingen av disse skal være avhørt!
I perioden etter henleggelsen har fornærmede både arbeidet sammen med advokat og privat etterforsker Ola Thune for å få saken etterforsket og brakt til retten. På grunn av en begrenset økonomi har de imidlertid følt at de har måttet gi opp.

Hanne Harlem (A)

Svar

Hanne Harlem: Innledningsvis finner jeg grunn til å peke på at avgjørelsen i straffesaken hører under riksadvokatens ansvarsområde.
Politiet kan - som påtalemyndighet - beslutte å innstille straffeforfølgningen (henlegge) dersom det ikke er grunnlag for å fortsette en påbegynt etterforskning. Det er imidlertid ikke mulig generelt å angi hvilke krav som bør stilles til politiets arbeid med anmeldelser før saken henlegges. Etterforskningsinnsatsen må nødvendigvis variere med de konkrete omstendigheter i hver enkelt sak.
Generelt kan imidlertid opplyses at alvorlige voldssaker er prioritert. Det kan bl.a. vises til St.prp. nr. 1 1999-2000 side 87 der det fremgår at politiet fortsatt skal prioritere voldskriminalitet høyt.
Videre kan vises til riksadvokatens rundskriv nr. 1/2000 av 25. januar 2000 om mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen - år 2000. Av dette rundskrivet fremgår at saker som omfattes av riksadvokatens prioriteringer, skal gis forrang når det er knapphet på ressurser, og det stilles strenge krav til måloppnåelse. Sakene skal oppklares så langt råd er, og unødig liggetid skal unngås både hos etterforsker og jurist.
Når det gjelder spørsmålet i forhold til den konkrete straffesaken, har jeg som justisminister ikke anledning til å gripe inn. Dette er forhold som hører inn under påtalemyndighetens ansvarsområde, under riksadvokatens ledelse.
Jeg vil likevel bemerke at jeg på bakgrunn av spørsmålet har mottatt en uttalelse fra politimesteren på Kongsberg. Det fremgår av denne uttalelsen at det er foretatt to avhør i saken og sikret foto av to av de fornærmede. Det foreligger i tillegg opplysninger i anmeldelsen fra de to fornærmede. På bakgrunn av dette materialet har imidlertid politiet funnet det riktige å henlegge saken. Henleggelsen ble påklaget til statsadvokaten, som ikke fant grunn til å omgjøre politiets avgjørelse.