Skriftlig spørsmål fra Morten Lund (Sp) til landbruksministeren

Dokument nr. 15:386 (1999-2000)
Innlevert: 16.06.2000
Sendt: 16.06.2000
Besvart: 23.06.2000 av landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen

Morten Lund (Sp)

Spørsmål

Morten Lund (Sp): Undertegnede vil peke på at det ligger stor samfunnsnytte i å avklare lokale konflikter om reindriftens beiterett. Undertegnede er kjent med at reindriftens prosessutgifter ved rettskonflikter kan dekkes av offentlige midler over Reindriftens Utviklingsfond.
Vil statsråden vurdere å tilpasse reglene slik at også grunneiernes prosessutgifter kan dekkes på samme vis eller på annen måte av det offentlige som en generell ordning eller avgrenset til saker som er av prinsipiell karakter?

Begrunnelse

Utgangspunktet for spørsmålet er en sak fra Selbu der en søknad om dekning av saksomkostninger er behandlet av departementet, jfr. departementets brev datert 26.4.2000. Det synes å være en begrunnet frykt at mange konflikter vil gå til aller høyeste rettinstans og derved kunne bli unødig ressurskrevende hvis den ene part får dekket sine kostnader av det offentlige. I visse tilfeller kan rettssikkerheten bli truet ved at den andre part rett og slett ikke har økonomisk mulighet til å føre saken like langt.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Stortinget vedtok 30. januar 1996 en rekke endringer i lov om reindrift av 9. juni 1978. Ved dette fikk § 2 første ledd tilføyd et nytt tredje punktum med slik ordlyd:

"De utmarksstrekninger (jfr. § 11) som inngår i reinbeiteområdene, er å anse som lovlig reindriftsareal med slike rettigheter og plikter som nevnt i første punktum, med mindre annet følger av særlige rettsforhold."

Siktemålet med denne endringen var å klargjøre og sikre grunnlaget for den reindrift som i dag rent faktisk foregår. Hensikten var å slå fast at innenfor forvaltningsgrensene for de samiske reinbeiteområdene skal det alminnelige utgangspunkt være at utøvelse av reindrift er rettmessig.

Dette er imidlertid ikke til hinder for at det fra grunneiers side framholdes at det ikke eksisterer reindriftsrett på vedkommendes eiendom, og at dette spørsmål blir gjenstand for en alminnelig prøving av domstolene. I så fall er § 2 første ledd tredje punktum å anse som en presumsjonsbestemmelse som innebærer at dersom domstolen etter bevisføringen anser det som like sannsynlig at beiterett eksisterer som at den ikke eksisterer, skal avgjørelsen gå i favør av den som hevder at beiterett foreligger. Bestemmelsen er av prosessuell og ikke materiellrettslig karakter. Jeg viser for øvrig til den omfattende behandlingen av disse spørsmål i Stortinget da lovendringene ble vedtatt.

På tross av siktemålet med lovendringen, opplever reindriften forsatt at det i betydelig utstrekning reises tvil om reindriftsrettens eksistens i nærmere angitte områder innen et reinbeitedistrikt. Fra reindriftens side har det derfor vært reist spørsmål om dekning av de til dels omfattende prosessutgifter dette har ført med seg.

Ved de årlige reindriftsavtaleforhandlingene avsettes det midler til Reindriftens Utviklingsfond (RUF) som skal brukes til nærmere angitte formål. Ved reindriftsavtaleforhandlingene for avtaleåret 1999-2000 ble partene enige om at midler fra RUF etter søknad blant annet kan nyttes til dekning av saksomkostninger som påløper ved tvist om beiterett. Dette kom til uttrykk i St. prp. nr. 54 (1998-99) Om reindriftsavtalen 1999-2000 m.m., vedlegg 1, punkt 2, hvor det heter "Videre er det enighet om at midler fra RUF kan nyttes til økonomisk bistand til sikring av reindriftens beiterett". Avtalepunktet er senere nedfelt i Forskrift for Reindriftens Utviklingsfond av 17. juni 1999 § 1-5, annet ledd, bokstav b. Det kan også vises til St. prp. nr. 49 (1997-98) Om reindriftsavtalen 1998-99 m.m., kapittel 8, hvor det gis en oppsummering av rettssituasjonen etter Høyesteretts dom av 24. oktober 1997 (Aursunden-dommen). Det forutsettes her at myndighetene vil kunne dekke utgifter til leieavtaler og ekspropriasjon. Avslutningsvis uttales det at "Økonomisk bistand for øvrig vil bli vurdert konkret i de enkelte tilfeller."

Jeg vil for øvrig vise til Grunnloven § 110 a og internasjonale bestemmelser om urbefolkninger og minoriteter som legger forpliktelser på den norske stat når det gjelder å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Det er på denne bakgrunn ikke aktuelt for meg å ta initiativ med sikte på at grunneierinteressenes prosessutgifter i disse sakene skal dekkes på samme vis som for reindriften eller på annen måte av det offentlige.