Skriftlig spørsmål fra Øyvind Vaksdal (FrP) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:413 (1999-2000)
Innlevert: 27.06.2000
Sendt: 28.06.2000
Besvart: 30.06.2000 av olje- og energiminister Olav Akselsen

Øyvind Vaksdal (FrP)

Spørsmål

Øyvind Vaksdal (FrP): Det er nå som kjent fri konkurranse på el. markedet slik at forbruker fritt kan velge hvor de vil handle. Dette gjelder imidlertid ikke nettjenester hvor vi har en monopolsituasjon. Dette medfører store variasjoner i overføringstariffene for husholdningskunder som ofte skyldes ulike kostnadsforhold for nettselskapene. I tillegg medfører monopolsituasjonen ofte manglende serviceinnstilling fra nettselskapenes side.
Hva vil statsråden gjøre for å rette opp denne uheldige situasjonen?

Begrunnelse

Det er i dag store variasjoner i nettariffene som i stor grad skyldes ulike kostnadsforhold for nettselskapene som følge av topografi, klima, bosetting og tidspunktet for investeringer i nettet. Disse variasjoner er i dag til hinder for at vi får et fritt marked, også på bakgrunn av at den enkelte husholdningskunde ikke kan velge nettselskap, men er nødt til å godta det lokale nettselskap og dette selskaps betingelser.
Det er grunn til å minne om at ved behandlingen av Energimeldingen i vår skrev et flertall i komiteen: "Flertallet mener at forskjellene i overføringstariffene på landsbasis som følge av naturgitte forhold bør reduseres".
I budsjettet for inneværende år ble det bevilget et tilskudd til utjevning av nettariffer i distriktene, som har svært liten effekt.
Det bør imidlertid vurderes andre virkemidler.
Et alternativ kan være at en bygger opp en selvfinansierende utjevningsordning slik at hele Norge vil få en felles nettariff.
Et annet alternativ kan være at nettkundene betaler for den avstand eller "vei" de bruker i nettet, slik at nærhet til produksjonen kommer kundene til gode. I dag er det ofte motsatt.
Monopolsituasjonen i nettet fører ofte til at netteier behandler sine kunder på en svært uheldig måte. Et eksempel på dette er at dersom en nettkunde ønsker et forsterket nett på bakgrunn av ønske om øket el. forbruk må denne kunden ofte betale hele denne investeringen selv. Deretter må den samme kunden betale øket nettleie for økningen i el. forbruket. Her må altså kunden først betale for utbyggingen av nettet, for så i ettertid å betale øket nettleie for en forsterkning av nettet kunden selv har betalt for i sin helhet. Dette er klart urimelig for kunden.

Olav Akselsen (A)

Svar

Olav Akselsen: Overføringsverksemd er regulert gjennom omsetnings- og anleggskonsesjonar. Inntektene til alle nettselskapa er regulert gjennom forskrift gitt av NVE. Nettselskapa si utforming av tariffane er og regulert gjennom forskrift gitt av NVE. Overføringsverksemd er strengt regulert for å sikra at nettselskapa ikkje misbruker monopolsituasjonen sin overfor kundane.

Punkttariffsystemet sikrar alle produsentar og forbrukarar tilgang til nettet på like vilkår og legg til rette for ei effektiv kraftomsetning. Ein nettkunde betalar same overføringstariff, uansett kven han har kjøps- eller salskontrakt med. I kombinasjon med at alle nettkundar kan velje leverandør av kraft, sikrar dette ein fri kraftmarknad.

NVE set inntektsrammer i forhold til nettselskapa sine kostnader. Inntektsramma til dei ulike nettselskapa varierer som følgje av variasjonar i kostnader som igjen skuldast til dømes variasjonar i topografi, klima, busetting og kor effektivt dei driv. Inntektsramma til sentralnettet vert dekt inn av aktørar knytt til sentralnettet og av underliggjande regionalnett. Tilsvarande for regional- og distribusjonsnett. Nivået på den samla tariffen avheng av kvar i nettet tilknytingspunktet ligg.

Inntektsrammereguleringa skal bidra til å gjera alle nettselskapa meir effektive, og til å jamna ut dei forskjellane som skuldast ulik effektivitet.

I innstillinga til energimeldinga skreiv eit fleirtal i komiteen at dei meinte at forskjellane i overføringstariffane på landsbasis som følgje av naturgjevne forhold, burde reduserast.

Det er innført ei ordning som direkte reduserer overføringstariffane for sluttbrukarar som er knytta til distribusjonsnettet i område med høge overføringskostnader, jf. St.prp. nr. 1 (1999-2000) for Olje- og energidepartementet og Budsjett-innst. S. nr. 9 (1999-2000). Ordninga har fått eit tilskott på 10 mill. kroner. Dette fører til at ordninga reduserer tariffen for dei sluttbrukarane med aller høgast tariff. Kor mykje som vert innvilga over ordninga er eit budsjettspørsmål, som Stortinget kvart år må ta stilling til.

Eg meiner difor at dei mest effektive verkemidla for å regulera nettselskapa og jamna ut tariffane, er tekne i bruk. Omfanget og styrken på reguleringa vert vurdert fortløpande.

I innstillinga til energimeldinga skreiv eit fleirtal i komiteen at kostnadene i regional- og distribusjonsnetta lettast kan jamnast ut ved samanslåing av nettområde, men dette må nettselskapa sjølve avgjera. Etter mi meining legg incentiva i den økonomiske reguleringa til rette for samanslåing av nettselskap.