Skriftlig spørsmål fra Jan Tore Sanner (H) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:422 (1999-2000)
Innlevert: 01.09.2000
Sendt: 01.09.2000
Besvart: 08.09.2000 av miljøvernminister Siri Bjerke

Jan Tore Sanner (H)

Spørsmål

Jan Tore Sanner (H): I Oppland Arbeiderblad 2.8 opplyses det at MS-rammede Sigbjørn Sørlie har fått avslag på søknad om å benytte en motorisert rullestol til Galdhøpiggen. Dette synes som en unødvendig firkantet og streng tolkning av unntaksbestemmelsene i verneforskriftene. Naturopplevelser og mestring av utfordringer er viktige for alle mennesker, og unntak i en spesiell enkeltsak som dette, kan ikke medføre alvorlige belastninger på naturmiljøet.
Vil statsråden ta initiativ for å omgjøre beslutningen?

Begrunnelse

2. juni 2000 søkte Sigbjørn Sørlie om dispensasjon fra bestemmelsene om motorferdsel i utmark og verneforskriftene for Jotunheimen nasjonalpark for å bestige Galdhøpiggen med en motorisert rullestol. 2. august opplyses det i Oppland Arbeiderblad at søknaden ikke er innvilget. I begrunnelsen pekes det på at unntaksbestemmelsen skal praktiseres strengt, og det legges vekt på at det er kjøring på barmark, at det vil medføre støy for andre i nasjonalparken og at funksjonshemmede har mange andre områder hvor de kan få tilsvarende opplevelser.
Jeg er enig i at vernebestemmelsene skal praktiseres strengt, og at det skal helt spesielle forhold til for å gjøre unntak. Likevel kan tolkningen i denne saken tyde på at det ikke skal være noen unntak. Søknaden gjelder ett enkelttilfelle hvor bruken av hjelpemiddel i seg selv er en del av opplevelsen. At funksjonshemmede har andre naturområder hvor slike hjelpemidler kan brukes, kan ikke være et avgjørende moment for avslag. Utgangspunktet må være at funksjonshemmede skal ha samme rettigheter til å bevege seg fritt naturen som alle andre.

Siri Bjerke (A)

Svar

Siri Bjerke: Saken gjelder en søknad fra MS-rammede Sigbjørn Sørlie som har bedt om tillatelse til å kjøre opp på Galdhøpiggen på barmark med et nyutviklet beltekjøretøy "Toten Track". Søknaden har vært behandlet i henhold til bestemmelsene for Jotunheimen nasjonalpark. Søknaden er avslått av Fylkesmannen i Oppland i brev av 02.06.2000 og Direktoratet for naturforvaltning har i brev av 01.09.2000 opprettholdt avslaget. Representanten Sanner spør om jeg vil ta initiativ til å omgjøre vedtaket.
Jeg er enig med Sanner når han konkluderer med at utgangspunktet må være at funksjonshemmede skal ha de samme rettigheter til å bevege seg fritt i naturen som alle oss andre. Dette må det så langt som mulig legges til rette for. Mange mennesker kan likevel av ulike årsaker, ikke få oppfylt alle sine ønsker om naturopplevelser. Flere av våre naturområder er vanskelig tilgjengelige ikke minst på grunn av topografiske forhold. Alder, helse og økonomi setter alltid grenser for våre bevegelser ute, enten dette er ute i naturen eller andre steder. Mange tusen mennesker i Norge har fysiske begrensninger som gjør det vanskelig å bevege seg utenfor veg, langt mindre bestige Galdhøpiggen.
Nå er det en gang slik at innenfor spesielle, sårbare naturområder har vi innført spesielle forvaltningsregler som ikke gir oss alle like rettigheter - uavhengig om du er funksjonsfrisk eller funksjonshemmet. Samfunnet har bestemt at bruken av slike områder skal reguleres ut fra formålet med vernet. Bruken skal tilpasses/underordnes dette hensynet slik at verneverdiene ikke forringes. Det betyr bl.a. at motorisert ferdsel i utgangspunktet er forbudt innenfor nasjonalparken og at det kun i særlige tilfeller skal kunne gis dispensasjon for kjøring. Det er særlig problematisk når det er snakk om barmarkskjøring som vi av erfaring vet skaper stor naturslitasje mange steder. Stortinget har selv gitt klart uttrykk for at vi må ha en streng forvaltningspraksis innenfor våre nasjonalparker, noe Sanner også gir klart uttrykk for.
Jeg har gått gjennom den konkrete saken. Til tross for at jeg forstår argumentene som anføres for at dispensasjon burde kunne gis i dette tilfelle, vil jeg likevel ikke ta initiativ til omgjøring av vedtaket. Vedtaket og den skjønnsutøvelse som ligger til grunn, er i samsvar med gjeldende retningslinjer. Jeg ønsker ikke gjennom en enkeltsak å ta initiativ til en mer liberal forvaltningspraksis enn den omforente nasjonalparkpolitikk som Stortinget i 1993 har sluttet opp om.
Jeg vil til slutt understreke at Regjeringen i sitt arbeid vil arbeide for og legge forholdene bedre til rette for funksjonshemmede i det norske samfunn. Bedre tilgjengelighet til natur vil være et viktig felt å arbeide videre med i denne generelle arealplanleggingen og gjennom de offentlige budsjetter. Dette vil være et saksområde som jeg vil komme nærmere tilbake til i forbindelse med en melding til Stortinget neste år om friluftslivspolitikken.