Skriftlig spørsmål fra Jan Tore Sanner (H) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:463 (1999-2000)
Innlevert: 14.09.2000
Sendt: 14.09.2000
Besvart: 20.09.2000 av miljøvernminister Siri Bjerke

Jan Tore Sanner (H)

Spørsmål

Jan Tore Sanner (H): Jeg viser til miljøvernministerens svar på spørsmål nr. 422 om behandlingen av MS-rammede Sigbjørn Sørlies søknad om å få bestige Galdhøpiggen med en nyutviklet motorisert rullestol. I sitt svar peker statsråden på at avslaget bygger på "skjønnsutøvelse", og at avslaget er i tråd med gjeldende forvaltningspraksis.
Hvilke regelendringer må eventuelt foretas for at myndighetene skal kunne gi dispensasjon i dette og tilsvarende tilfeller?

Begrunnelse

Jeg viser til den begrunnelse jeg gav til spørsmål nr. 422. Dersom avslaget bygger på "skjønnsutøvelse" må det bety at det foreligger en dispensasjonsmulighet, men at man ikke ønsker å benytte den i dette tilfellet. Samtidig viser statsråden til at beslutningen er i samsvar med gjeldende retningslinjer. I så fall bør retningslinjene endres. Jeg er enig i at det skal være en streng forvaltningspraksis. Men jeg kan ikke se at en dispensasjon i Sigbjørn Sørlies tilfelle, innebærer noen trussel mot nasjonalparken.

Siri Bjerke (A)

Svar

Siri Bjerke: Jeg viser til brev av 14.09.2000 fra Stortingets presidentskap vedlagt spørsmål fra stortingsrepresentant Sanner til skriftlig besvarelse. Svaret nedenfor må sees i sammenheng med mitt svar av 08.09.2000 på spørsmål nr. 422 fra samme.
Spørsmålet gjelder hvilke regelendringer som eventuelt må "foretas for at myndigheten skal kunne gi dispensasjon i dette og tilsvarende tilfeller". Søknaden fra Sørlie er behandlet etter en generell unntaksbestemmelse i verneforskriften for Jotunheimen nasjonalpark og hvor det heter at forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse for tiltak i særlige tilfelle som ikke er i strid med formålet med nasjonalparken. Vedtaket er i samsvar med gjeldende dispensasjonspraksis og retningslinjer for behandling av slike saker. Dersom det er ønskelig å kunne gi dispensasjon i dette og tilsvarende tilfeller, bør dispensasjonsbestemmelsen endres slik at dette går klart fram. Etter min oppfatning er hovedspørsmålet nå om det er ønskelig å legge til rette for en slik forvaltningspraksis. Dette vil i så fall innebære store endringer i forhold til eksisterende retningslinjer og bør etter min oppfatning drøftes i en videre sammenheng. Jeg er derfor innstilt på, slik jeg anførte i mitt tidligere brev, å ta saken opp i friluftslivsmeldingen som kommer neste år. Eventuelle endringer i regelverk mv. som følge av en slik debatt får man derfor komme tilbake til.