Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:464 (1999-2000)
Innlevert: 14.09.2000
Sendt: 15.09.2000
Besvart: 27.09.2000 av kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Norge mangler arbeidskraft. Det er eksempler på at personer som kan norsk, er i Norge og har en kompetanse det er skrikende behov for, grunnet stivbeint regelverk, må reise tilbake til hjemlandet for å sende søknad om arbeidstillatelse derifra. Dette er uhensiktsmessig og upraktisk både for den enkelte og for arbeidsgivere. Samtidig brukes millioner på å hente arbeidstakere til Norge.
Vil statsråden foreslå endringer i lov- og regelverket som gir rom for nødvendige unntaksbestemmelser?

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Jeg har forståelse for at en utlending som har kommet til Norge, har funnet en arbeidsplass og inngått kontrakt med arbeidsgiver, kan finne det urimelig å måtte forlate landet for å søke om tillatelse fra hjemlandet. Det ligger imidlertid sterke reelle hensyn bak utlendingslovens regel § 6 fjerde ledd og utlendingsforskriften § 10 om at utlendinger som ikke er omfattet av EØS-reglene må søke om arbeids- eller oppholdstillatelse fra hjemlandet, og at innreise ikke skal skje før tillatelse er innvilget.

Begrunnelsen for regelen fremgår av Ot.prp. nr. 46 (1986-87), side 53 og 54 (kopi vedlagt). Utover det som fremgår der, vil jeg påpeke at det ofte i forbindelse med behandlingen av en søknad om arbeids- eller oppholdstillatelse vil være behov for f eks å be søkeren fremlegge ytterligere dokumentasjon, innhente attester, bekreftelser mv. Også i denne fasen er det en fordel at søkeren er i sitt hjemland. Først når alle opplysninger er kommet frem kan avgjørelsen treffes i saken. Innvilges søknaden, kan søkeren innrette seg etter dette og forlate sitt hjemland med sikte på å ta opphold i Norge.

En ulempe ved generelt å tillate utlendinger å søke tillatelser fra Norge er at det vil kunne gi en stor merbelastning til saksbehandlerapparatet ved at det må behandles mange søknader som ikke oppfyller vilkårene. Det vil deretter kunne påløpe store utgifter med å effektuere avslagene når utlendingen ikke vil reise frivillig tilbake til hjemlandet.

Jeg vil ellers påpeke at det i forbindelse med flere yrker er et krav om at utdannelsen er godkjent i Norge. Så er bl.a. tilfelle for flere yrker innen helsesektoren. De kriterier som legges til grunn ved vurderingen av om godkjennelse skal gis, reguleres ikke av utlendingsloven, men av de respektive særregler på området. I flere tilfelle er det strenge språkkrav som hindrer arbeidstillatelse. Dette er nå i ferd med å bli endret, slik at vi antagelig vil få avhjulpet mangler innen helsesektoren.

Et problem med dagens regelverk i forhold til det udekkede behovet for arbeidskraft innen flere sektorer, er vanskelighetene for potensielle arbeidstakere og arbeidsgivere med å komme i kontakt og inngå kontrakt fordi de befinner seg i hvert sitt land. Kravet om at tillatelse må søkes og innvilges før innreise, er for øvrig tilsvarende i svært mange andre land.

Utlendingsforskriften § 10 angir konkrete unntak fra hovedregelen om at arbeidstillatelse skal sikres fra hjemlandet. Det kan også gjøres unntak når sterke rimelighetsgrunner tilsier det. Ved vurderingen av om slike foreligger, vil flere momenter være relevante. Utgangspunktet har til nå vært at det må relativt mye til for å gjøre unntak. Med bakgrunn i den aktuelle arbeidsmarkedssituasjonen, ønsker jeg å se nærmere på mulighetene for å myke opp bestemmelsen noe på kort sikt. Jeg ønsker også å vurdere regelverket om arbeidsinnvandring i et mer helhetlig perspektiv, med sikte på å finne fram til løsninger som bedre kan imøtekomme vårt behov for utenlandsk arbeidskraft. Arbeidet med disse spørsmålene er allerede igangsatt i departementet. Dersom det viser seg behov for lovendringer, vil jeg så snart som mulig komme tilbake til Stortinget med det.



Vedlegg til svar:

Ot.prp. nr. 46 (1986-87), s. 53 - 54.