Skriftlig spørsmål fra Ansgar Gabrielsen (H) til fiskeriministeren

Dokument nr. 15:47 (2000-2001)
Innlevert: 23.10.2000
Sendt: 24.10.2000
Besvart: 01.11.2000 av fiskeriminister Otto Gregussen

Ansgar Gabrielsen (H)

Spørsmål

Ansgar Gabrielsen (H): Av St.prp. nr. 1 Skatte-, avgifts- og tollvedtak fremgår det at det i dag er om lag 840 konsesjoner for matfiskoppdrett av laks og ørret. Det fremgår videre at overdragelser og eierendringer skal meldes fra til fiskerimyndighetene.
Hvor mange av konsesjonene har vært gjenstand for overdragelser eller selskapsmessige eierendringer siden opprinnelig tildeling?

Otto Gregussen (A)

Svar

Otto Gregussen: Spørsmålet fra representanten Ansgar Gabrielsen er hvor mange tillatelser til oppdrett av laks og ørret som har vært gjenstand for overdragelse eller selskapsmessige eierendringer siden opprinnelig tildeling.

Pr. 25. oktober 2000 er det registrert i alt 848 konsesjoner for oppdrett av matfisk av laks og ørret. Av disse er 767 beliggende i saltvann. I tillegg er det 25 stamfiskanlegg for laks og ørret som også er lokalisert i saltvann. Disse produserer matfisk av laks og ørret som et ledd i sin stamfiskproduksjon. Samlet gir dette 792 konsesjoner for produksjon av matfisk av laks og ørret i sjøvann. De resterende tillatelsene gjelder oppdrett på ferskvannslokaliteter.

Oppdrettslovens § 4 fastslår at en konsesjon er gitt til en eller flere bestemte personer eller selskaper, for bestemt art fisk, til bestemt lokalitet og for bestemt virksomhet.

Dersom disse forhold endres, skal det innhentes ny tillatelse. Dette omfatter også det forhold at den som har konsesjon går konkurs. § 4.4 ledd nedfeller dessuten at departementet kan bestemme at også endringer i de underliggende forhold, så som eiersammensetningen i selskaper m.v. som har tillatelse i medhold av § 6, til matfiskoppdrett av laks og ørret, må godkjennes, dersom endringen vil være i strid med de regler for tildeling som til enhver tid er fastsatt.

Fiskeriforvaltningens registrering og behandling er knyttet til første og andre ledd, dvs. konsesjonsinnehaver og aksjonærer/andelshavere i konsesjonsinnehaver.

Med overdragelser av konsesjoner forstår fiskerimyndighetene de tilfeller en konsesjon søkes overført fra en innehaver til en annen. Dette fordrer legitimert søknad på fastsatt skjema hvor søker skal dokumentere at nåværende innehavers kreditorer er innforstått med overføringen og konsekvensene av denne.

Er det vedlagt søknaden også nødvendig dokumentasjon på oppfyllelse av fastsatte kompetansekrav, firmaattest osv. tillates konsesjonen overført til ny innehaver.

Vedtaket er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, og kan således påklages.

Fiskeridirektoratet godkjente i alt 69 slike overdragelser i 1999.

Endring av eierstruktur, dvs. endring av inntil 100 % av eierinteressene i eksisterende innehaver, men hvor selve innehaveren forblir intakt, er kun en meldesak til Fiskeridirektoratet. Meldingen skal sendes på fastsatt skjema. Fiskeridirektoratet registrerte i alt 67 slike meldinger i 1999.

Innehavere av oppdrettskonsesjoner, som andre næringsdrivende, foretar løpende tilpasninger til de generelle rammebetingelser som nedfelles. Selskapsmessige endringer av forskjellige årsaker betyr ikke nødvendigvis at de opprinnelige eierne går ut av næringen. De fleste konsesjonene som ble gitt før 1985, ble utstedt til én eller flere enkeltpersoner. Senere har nesten samtlige endret eierform slik at et aksjeselskap nå står som innehaver av tillatelsen. Tillatelsen har ved dette vært gjenstand for overdragelse.

Imidlertid innebærer også overdragelser og endringer av selskapsmessige forhold at oppdrettere som var med ved opprinnelig tildeling eller oppstart, forlater næringen. Opptellinger fra Fiskeridirektoratets register viser at i henhold til de eierforhold eller den eiersammensetning som ble opplyst i tilknytning til den enkelte konsesjon første gang dette forhold ble registrert i Fiskeridirektoratet, så er de opprinnelige eierne fortsatt med i 21,59 % (dvs. 171) av de ovennevnte 792 konsesjonene.

Det bør imidlertid presiseres at de opplysninger man mottok om eierskap ikke alltid hadde den ønskede presisjonsgrad i årene fram mot midt på 1980-tallet. Etter den tid skjedde gradvis en erkjennelse av betydningen av nøyaktige registreringer av eierskap hos oppdrettere, så vel som hos forvaltningen.