Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:96 (2000-2001) Innlevert: 28.11.2000 Sendt: 29.11.2000 Besvart: 05.12.2000 av landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen
Ågot Valle (SV): Vestlandske Salgslag (VS) planlegger å legge ned slakteriet i Granvin, som da mister ca. 27 årsverk. Mange av de er yngre kvinner som har hatt tro på ei framtid i bygda. Ei nedlegging betyr at VS står uten slakteri i Hordaland, noe som fører til lang reisetid (minimum 5 timer pluss opplasting/avlastingtid) for slaktedyra.Mener statsråden at så lang reisetid er forsvarlig, og vil statsråden bruke midler fra det nye verdiskapingsprogrammet for å redde arbeidsplassene ved Granvin Slakteri?
Bjarne Håkon Hanssen: Det meste av den transport av levende dyr som skjer i vårt land, er transport av dyr til slakteriet. Vår Forskrift om transport av levende dyr av 8/2 1999 regulerer også denne transporten. I forskriftens § 23 første ledd, heter det: "Dyr med unntak av fjørfe, som er oppdrettet og skal slaktes i Norge skal ikke transporteres i mer enn 8 timer. I enkeltstående tilfeller kan transporttiden forlenges med inntil 3 timer, dersom transport til nærmeste slakteri p.g.a. værforhold eller andre lignende grunner overstiger 8 timer".Jeg er sterkt opptatt av at vi her i landet skal ha et etisk forsvarlig dyrehold og at våre lover og forskrifter på området blir overholdt. Dette gjelder alt dyrehold; i besetningene, under transport og på slakteriene. I det aktuelle tilfellet ser det ut til at transporten av slaktedyrene kan foregå innenfor rammen av gjeldende regelverk. Det er derfor vanskelig for meg i den konkrete situasjon på dette grunnlag å gripe inn overfor den planlagte rasjonalisering av Vestlandske Salslag.Et hovedmål i mat- og landbrukspolitikken er at landbruket skal gi grunnlag for verdiskaping og sysselsetting i alle deler av landet, både i primærproduksjon og foredlingsindustrien. Regjeringen vil derfor utforme virkemiddelsystemet overfor jordbruket slik at det samlet tar hensyn til driftsulempene i distriktene, herunder merkostnader i foredlingsindustrien. Samtidig vektlegges betydningen av å utvikle en lønnsom industri innenfor disse rammene. Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) ble det også lagt til grunn at det skulle tas hensyn til driftsulemper for næringsmiddelindustrien i distriktene. Mange av produksjonstilskuddsordningene over jordbruksavtalen er utformet slik at distriktene har høyere satser enn sentrale strøk. Det er også betydelige frakttilskudd på norske jordbruksprodukter som bidrar til geografisk utjevning av råvareprisene i næringsmiddelindustrien. Jeg mener på denne bakgrunn at det er lagt til rette for både jordbruk og jordbruksbasert næringsmiddelindustri i distriktene gjennom de økonomiske virkemidlene. Likevel er det løpende nødvendig å vurdere kostnadseffektivitet og konkurranse i alle deler av landet, og det vil være aktørene i næringsmiddelindustrien selv som gjør beslutninger om å legge ned anlegg. Dette kan bety tap av arbeidsplasser og inntekter for det lokalsamfunnet det rammer, og det kan være uheldig i distriktspolitisk sammenheng. Landbruksministeren kan ikke styre beslutninger som private aktører gjør om lokalisering av sine anlegg. Jeg understreker imidlertid at det gjennom utforming av virkemidlene i landbrukspolitikken fortsatt vil bli lagt vekt på å sikre produksjon og foredling i distriktene, slik Stortinget har forutsatt.Det arbeides nå med å utvikle et verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon som vil være operativt fra 01.01.2001. Verdiskapingsprogrammet vil omfatte hele verdikjeden fra primærprodusent til forbruker når det gjelder både produkter, næringsaktører og kompetanse. Målet er større verdiskaping i alle ledd i verdikjeden, og større mangfold av spennende produkter for forbrukerne. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) skal ha ansvaret for å administrere verdiskapingsprogrammet. Hensikten med programmet er imidlertid ikke støtte til arbeidsplasser innenfor etablert industri.